På fredag fulgte jeg- og svært mange andre, beste Lisbeth til sin siste kvileplass.

Beste Lisbeth 💖

Ei fullsatt Skodje kirke synliggjorde kor mange som holdt av ho og som ønsket å vise familien kor mykje ho betydde også for andre enn sine nærmeste.

Fine ord var sagt om ho, og når Elise holdt en rørende tale til mora si...så tror e ikkje det var et tørt øye blant dei som satt på benkeradene.  

Du er beundringsverdig sterk, Elise!

En vakker, men trist dag. Flagget på halv stang, avskjeden med deg, fine ord ord, vakre blomster og fin musikk, men sorg....over at du gikk ut av tida så alt for tidlig. 

Og Lisbeth fortjente alle dei fine orda som finnes i vårt vokabular, for maken til dame skal man leite lenge etter. 

Ho tok vare på alle dei rundt seg...ikkje bare familien, men også oss andre delte ho raust tida si med...ja, ho var heilt spesiell, såg oss alle, og gav oss et smil og dei beste klemmane. ...bestandig.

Ho var god med ord både i tale og skrift og aldri var det tilfeldig kan som stod på kortet fra ho...eller på tekstmeldingene... ja, det var velvalgte ord som kom fra hjertet. 💗

Heldig var vi som fikk slike vakre ord fra ho på bursdagskort, gaver eller i ei fin tekstmelding.

  

Ho hadde en smittende latter og glimt i øyet.....ja, det var virkelig ei glede å få ha ho i livet mitt....og e vil alltid tenke tilbake til dei gode samtalane våre, den smakfulle maten...enten det var middag eller bakst som ho så raust serverte til hverdag og fest....eller om vi treftes over en kaffilaffi på en kafe. 

Ho Lisbeth var "one of a kind"....unik!

Vakre countrysanger blei framført heilt i Lisbeth si ånd i begravelsen og cowboyhatten lå på kistelokket i lag med blomster i sterke farger,,,og Lisbeth sjøl var en blomst med sterke farger.

For Lisbeth var ei dame med et stort hjerte for både mennesker og dyr. Ho såg alle og brydde seg ikkje om status og rang...en venn var en venn.....og heldige var vi som var en venn av Lisbeth og hennes fine familie.

Det var ikkje dinne hatten som låg på kista,....men han ligna.

Jeg kan aldri glemme da Amalie var lita, og Lisbeth og ho var med en tur opp på gården der som jeg til tider hadde gleden av å være "litt avløyser"...for å mate sauene.

Brummen...en kraftkar av en vær med krumme horn og en raggete pels, fikk virkelig fikk sansen for ho Lisbeth og strauk seg inntil ho, nokke som blei foreviget på bilde. 

Også han skjønte kor god ho var. 

Dessverre så finner e ikkje det bildet lenger på "lagringa" mi, men Brummen har e bilde av. 

En flott fyr, populær blant dei 4_beinte med pels...og absolutt fotogen, men han var litt bråkjekk...så e likte han best på avstand....men Lisbeth var like rolig i møte med han.

Brummen...med litt rusk på nesa...hadde vel funnet seg ei god lukt i gresset!!!

Et minne for livet....og i etterpå-laget i begravelsen så surret og gikk det herlige bilder av Lisbeth...som ei digital minnebok, til glede for oss alle...og der kom ditta artige bildet av ho og Brummen på storskjermen....

Ja, da kjente jeg at det kom ei tåre i øyekroken...både av takknemlighet for gode minner og også for at slike turer no er historie.....tenk om e kunne skrudd tida litt tilbake? 

Det var som e hørte den gode latteren hennes igjen.

Takknemlig er jeg for at vi delte så mange slike fine stunder.

For tenk for ei gave å møte ho...få en varm klem...fine ord og føle den varmen som hun utstrålte. Ikkje rart at vi var så mange som lot tårene trille i begravelsen når vi hørte country musikk vakkert fremført i kirka under begravelsen. 

Lisbeth blei kaldt "Texas Lizzi" og ikkje uten grunn.

For når ho dreiv Long Horn så var det linedance i skuddet og det var nokke ho kunne. Med boots og cowboyhatt så var ho rå-god. 

Og det var dei første åra e kjente ho, da jeg var jeg læreren til Magnus på videregående. 

Ho inviterte både ansatte og medelever til Magnus inn på pizzafest på dagtid flere ganger i året...og vi storkosa oss alltid. 

Der blei vi også kjent med Elise, for ho var ofte der og serverte oss....også alltid med et smil og gode ord. 

Gode gener...raushet og hjertevarme.......

Og Magnus og jeg fant tonen raskt og blei så gode venner...nokke som vi fortsatt er til tross for at det er så mange år siden han gikk ut av videregående og e slutta som læreren.

Ikkje bare blei e kjent med Magnus, men med heile familien......og i heimen der var alltid døra åpen for meg...noe jeg er dei evig takknemlig for.  

Og om ikkje vi såg hverandre på ei stund, så kom det gjerne ei tekstmelding med fine ord, spørsmål om korsen..."nisseungen min" som ho kalte meg, hadde det...og alltid avslutta med "knorvepå-klem".

Lisbeth kalte meg "nisseungen" for ho syntes e var så lik Nisseungen i juleprogrammet: Amalies Jul.

Det skal sies at e da hadde mørkt hår!!!!! Så kanskje en viss likhet???

Tja...litt lik, kanskje?

Og i fjor høst under Fjord Cadenza, så var vi 2 på konsert m Odd René Andersen. Og hvilken konsert det var!!....ja vi storkoset oss og nøt stunda i lag.

Etterpå reiste vi opp i huset på Gregorsplassen og der spilte vi Ti-tusen i et par timer i lag med Harald. 

Og jammen hadde dei ikkje "gullterninger"! 😁 

Aldri før hadde e sett det..... :) 

Vi flira godt av det.

Det var en makalaus kveld....og sånn ei fin stund å tenke tilbake på no.

Du Lisbeth "mi"......ja, e skriver "mi"...for e føler sikkert slik som svært mange andre, at vi hadde nokke heilt spesielt i lag....og det var vel omtanken for hverandre, familiene våre og selvfølgelig beste Magnus. 

Jeg var så glad for at jeg og Magnus kunne være i lag en ettermiddag i uka og finne på nokke kjekt, no etter at du blei syk. Jeg følte meg til nytte og glede, og det er jo en god følelse. 

For Magnus og jeg har det så kjekt i lag..... bestandig. 

Det blir gode samtaler, kinobesøk, kafebesøk og no når det er bart og mildt, så har vi avtalt å gå på turer kor det er greit for Magnus å gå med rullatoren. 

Jeg gleder meg allerede til torsdag ettermiddag når vi skal møtes. 

Jeg trenger hans vennskap og han trenger mitt. 

Bedre enn det kan det vel ikkje bli????

                                                                 Det er min eneste trøst i dag.

                                                           At sorgen ikkje har tilbakevirkende kraft.

                                                           At sorgen i dag ikkje kan viske ut

                                                                        fargene i går.

                                                                        [Lars Saabye Christensen]

Jeg var en tur opp på grava di etter at jeg hadde vært på etterpålag. 

E måtte si ha det til deg...se på dei vakre blomstene og dele noen tanker med deg. 

For en blomst med sterk farge var du for meg, Lisbeth! Fortsatt vil e se deg...i naturen, hører latteren din og kjenner klemmane dine....mjuke, varme og fulle av omsorg.

Der lå 2 små "blomsterhoder" like ved grava di som nok hadde falt av en krans. E tillot meg å ta dei med meg hjem. 

E satte dem i hver sitt eggeglass med vann...heilt sikkert slik som du også ville gjort. 

Og no står dem her på bordet mitt og vitner over deg, og den vakre blomsten du var for meg og svært mange andre.

Lille My...og en god mummiklem....ditta blei nesten symbolsk.

E hadde bestemt meg for å gå opp på Verahornet etter begravelsen, for e bearbeider best tankane når e vandrer i naturen.

Langs vegen innover Solnørdalen stod Hestehoven langs vegen og skinte som små soler, og e e heilt sikker på at hadde du Lisbeth, sittet på med meg så ville du sagt: 

Åh...se kor fine dem er,  der dei lyser opp i grøftekanten.  For du også såg slikt, slik som e gjør. Små vårgleder.....

Solnørdalen

Så vel oppe på parkeringsplassen, etter klesskift ved bilen, så kikka e meg rundt...og der på markane var det masse av kvitveis, påskeliljer og krokuser som strakte hodene sine mot sola. 

Jeg kunne ikkje tatt farvel med deg på en vakrere dag.

På veg mot Verahornet møtte e dinne naturens hage. Det gledes over tida...se kvitveisen som strekker hodene mot lyset og varmen.

 Og oppe på toppen av Verahornet satt e aleine, kikka meg rundt og såg mot dei fine fjella... fortsatt med litt snø på toppane, fjorden som var så blågrønn og klar ...og Havila kystruta som kom "seilende" på fjorden fra Geiranger.

Ei fredens stund.

For en nydelig dag å ta farvel med deg på, Lisbeth.

Ørna blei jaga av ei kråke..., men når ho kom seg unna så
segla ho så vakkert oppe på den blå himmelen....

Og når e satt der og fabulerte, så kom det ei kongeørn flygende...majestetisk som bare ei ørn kan være.

Ho sveva lavt og var så synlig, helt til ho blei jaga av ei kråke og dermed steig til værs i retning mot Trolltinden og Ytstetinden, kor e såg ei anna ørn som flaug. 

Kanskje var det dei 2 som var et par.....der dei sveva i store sirkla høyt der oppe.

Livet og kjærligheten til mennesker og dyr, Lisbeth..... den viste du oss, alle dei som var heldige å ha deg i livet sitt. 

Jeg er ydmyk og takknemlig for at e var en av dei heldige.

Takk for alle gode samtaler, støtte, latter og glede i lag med deg.

Du er i mine tanker for alltid, fineste du.

Ho var "god på å leve", ho Lisbeth.
Det vil e ta med meg i hennes gode ånd.