No sitter jeg her med en nydelig tekopp med perfekt trukket te i...heilt i farmor Denny si ånd. 

Koppen er arvet fra ho og jeg skal nyte og glede meg over både innhold og kopp dinne stormfulle kvelden. 

Det høres ut som det er høst ute, og regn og vind rister i huset mitt mer som dei ønsker å rive det ned, sjøl om vi  faktisk bare skriver mars.

  

Jeg er så takknemlig for at jeg trosset ruskeværet og karret meg ut på Ålesund Bibliotek, for å høre på foredraget til filmskaper- og forfatter Margreth Olin.

Ja...for maken til ei fantastisk og karismatisk dame med alle sine evner...hun lager filmer, skriver bøker og trollbandt oss alle med sin fortellerkunst om viktigheten av å kunne bruke naturen for kropp og sjel, i sitt foredrag....jeg kunne hørt ho fortelle i timevis. 

Så rolig, så klar og så medmenneskelig...fortalte ho om sine foreldre og livet i dalen ho er født i: Oldedalen.

Så utrolig dyktig dame....mektig imponert!

Jeg har sett filmen Fedrelandet, kor ho filma faren sin som snakka så varmt om naturen, alt den gir oss, alt vi treng den til, men også kor sårbar den er.....og derfor må vernes slik at generasjoner som kommer etter oss også kan ha glede av den og bruke den når dei trenge det. 

Filmen "Fedrelandet" laget av Margreth Olin.

For vi trenger naturen...i allefall trenger jeg den no mer enn nokken gang. 

For når dagane er ekstra tunge, slik dei har vært det siste halvåret, så er det godt å kunne kle seg i turklær, komme seg ut og helst opp på et utsiktspunkt for å la tankene vandre og feste blikket på nokke fint...enten om det er en fjelltopp, en sky eller kanskje et blad med vakre farger og form.

For e treng ikkje å reise så langt....fly til et eksotisk sted, kjøre til en turistplass ol. for å få gode opplevelser og livsglede. 

Ofte er det nok å knyte lissene i turskoa, ordne seg litt niste og gå opp på et lite fjell eller en knaus. Akkurat der kan man lande, la blikket fare og tankene fly, høre på sin egen pust og håpe at den harmonerer med naturens "pust". 

Enda så gjør det nok ikkje det heilt for meg, men e synes at for hver dag som går, så kommer hjerterytmen litt etter litt tilbake i den takta som e trenger for å komme meg videre.........aleine.

For ditta ordet "aleine" skremmer meg litt...det er nokke så ukjent og usikkert ved det.

E lengta etter turer i vakkert terreng og med varme ilufta.

Men tilbake til Margreth Olin og hennes foredrag.....ja, ho trollbandt oss både med ord og bilder. Så rolig, raus, klar og tilstede for oss tilhørerane. 

Bare det å høre dialekta hennes og se gleda med å fortelle oss om foreldrene sine, tanker, bøker, filmer og opplevelser fra barndommen og nåtida var både fint, sterkt og rørende.

Jeg blir så ydmyk og takknemlig for at forfattere og filmskapere som ho, skjønner og formidler verdien av å ta vare på jorda vi lever på, historien vår, naturen og lufta vi puster inn, slik at generasjoner som kommer etter oss også kan få nytte alt det gode vi har tilgjengelig og som vi i århundrer har tatt som en selvfølge.

Vi har smertelig skjønt den siste tida, at det vi har rundt oss både av natur, ressurser og mennesker ikkje kan taes som en selvfølge. 

Vi må kvar dag være glade for at vi fortsatt kan puste i frisk luft, spise oss mette, ha kontakt med folk som vi er glade i,  nytte naturen og ta vare på den kostbare tida vår på best mulig måte.

 

Dei små hverdagsøyeblikkene som vi knapt nok bit oss merke i, kan bety mye for andre og også for deg sjøl, som f.eks:

Når fortalte du sist til dei du er glad i kor mykje dei betyr for deg.......

Når følte du sist at du var oppriktig glad...

Når kjente du sist at du var viktig for nokke andre......

Når gikk du deg en tur, kikka deg rundt og så på dei små vårtegna som fortalte deg at livet går heile tida videre.....

Kor glad du blei for dinna koselig tekstmelding du fikk....

Kjente du kor god dinna appelsina var, som du spiste når du nådde turmålet ditt...

Var det ikkje koselig at den du delte sete med på bussen i morrest smilte til deg...sjøl om ho ikkje kjente deg.

E skal ikkje slå meg selv på brystet og si at e gjør- eller får med meg alt dette til enhver tid, men e tror at e gleder meg over dei små kvardags-gleder og samler på gode øyeblikk, nokke som alltid har vært viktig for meg...og fortsatt er det. 

For en ting har e erfart dei siste åra, at det sjelden går slik som en planlegger eller tror. 

Derfor blir dei små, men kanskje gode opplevelsene en får, så viktige å "samle" på. For minneboka di er du med på å forme sjøl.

Margareth Olin formidla dette så fint til oss som var på hennes foredag i kveld. 

E kjenner  at det satte i gang tankane mine og minnet meg på at e må være takknemlig for livet og at det nok går seg til etterkvart, sjøl og det til tider ikkje virker slik. 

Det har vært mykje "stang ut", men jeg har evnen til å bruke naturen som medisin for mi sorg...og takke for at jeg fortsatt kan komme meg til fjells og få fylt opp energilageret mitt, slik at jeg føler at jeg lever.;

Og til våren/sommeren så vil e til Oldedalen....for det har e ønska i flere år. Kanskje kan e få sett Briksdalsbreen og gått på en organisert dagstur der?

Trolig reiser e aleine og rigger til seng og garderobe i Berlingoen sitt bagasjerom...og stormkjøkkenet er klart for en ny sesong.

Så om du vil være med, så heng på. 

Det er jo kjekkest å gjøre ting i lag med nokken....dele turgleden og opplevelsane og mimre om det på en ruskeværsdag når høstmørket siger på. 

Men...e tar gjerne turer aleine...for dragningen mot fjellet er nok medfødt.....trur e ! 

Dessuten så har e reist til ymse turmål aleine flere ganger siste 10 årene, og e sover godt bak i bilen på tempur-madrassa mi og med stormkjøkken, varelager, klesskift, skarp sjøllaga kniv i tilfelle for nærgående dyr eller mennesker ...en vet no aldri....og badetøy...alt medbrakt i plastkasser bak i bilen ...akkurat beregna sånn at det blir plass til "senga mi". Alltid beredt! Det er ikkje bestandig lurt å planlegge alt....spennende å gjøre ting "på sparket". E øver meg stadig på det!! :)