Når dagene blir kortere og dagslyset forsvinner allerede før vi har fått i oss middagen, så er det tid for mange gode stunder i heimen.
Stearinlys som brenner og luner, fyr i peisen...og kanskje allerede litt juleforberedelser i form av julekort og julebrev som på gammeldags vis skal sendes land og strand rundt til både slekt og venner, når jula nærmer seg.
Vi har vært velsignet med mye flott vær i disse høstmånedene, og det fører også til vakre morgener og vakre blåtimer og kvelder.
Og fargene er så facinerende, både varme og kalde ..og endrer bilder av bygningene og ting som vi i dagslys kanskje kan gremmer oss over, til flotte kontraster mot den mørknende kveldshimmelen med de blå og også røde tonene.
Og når kulda siger på, månen er nesten full og himmelen skyfri...ja, da føler jeg et sterkt behovet for å finne meg et sted uten lysforurensing...et sted hvor stjernene blinker så klart og nært at jeg føler jeg kan strekke meg på tå og nesten tro at jeg kan plukke de ned, beundre de, for så å sette de på plass igjen slik at det ikke mangler en stjerne på puslespillhimmelen.....
Denne uken, så ble det en slik kveld.............................. og da var det bare til å ta på seg godt med ull, strikkavotter, pannebånd og finne frem kameraet og leite etter et sted med kun naturlig lys og lyder.
Slike kvelder som gjør en oppmerksom på at vi er heldige som kan få oppleve ro og fred like ved der vi bor.
Det er det veldig mange som aldri får oppleve, for en velger jo ikke selv hvor en blir født.
TAKKNEMLIGHET OG GLEDE....
Rusle...tusle....sakte og rolig.............i den blå timen.
Aleine....på et sted hvor den eneste lyskilden var den vakre og store månen.
Den blå timen som ga nok lys til at veien var lett å se, men detaljene ble visket bort.
Fargene, konturene og dei naturlige lydene omsluttet meg og ga meg en ro, men også en ydmykhet over det å få oppleve en slik fin kveld.
Og når den blå timen var over, så kom mørket...det gode mørket som en ikke trenger å være redd for, for månen lyste så sterkt at mørket føltes ikke så mørkt. Så der jeg ruslet meg forbi hytter og trær så langt veien gikk.
Jeg er ikke mørkeredd og det gjør meg ingenting å gå tur på kjente, men også øde steder på slike vakre kvelder.
Men det andre mørke..om natten når vonde tanker og bekymringer stjeler søvnen min,.. kan føles som min verste fiende. Da er det truende og vondt, i motsetning til det mørke som finnes ute når månen og stjernene omfavner meg.
Men hodelykten var på plass,klar til bruk...og på veg tilbake til bilen så slo jeg den på i det jeg gikk gjennom lilleskogen.
Kanskje kunne jeg få øye på en hjort, eller en rev.. en ugle som var klar for en jakt ?
Men nei.... ingen som lurte bak et tre eller satt på en grein som jeg fikk øye på !
Gradestokken viste minus 2 grader, og noen pitte små snøkrystaller drysse ned fra himlen i det jeg var kommet nesten tilbake til der jeg hadde parkert.
En fin tur...ikke anstrengende, ikke lang, men helt passelig for å finne roen og senke skuldrene og kjenne på at det er jammen godt å kunne gjøre noe slikt på en heilt vanlig onsdagskveld i november.
