Ja, tenker jeg videre....jeg bor på samme sted, er fortsatt glad i samme mann, har samme arbeidsgiver, gleder meg over de samme gamle ting...osv, osv...
Men er det sånn det er???
I år, som alltid så grudde jeg meg til å begynne på jobb igjen etter en deilig sommerferie!
Jeg sov dårlig natten før....stod tidlig opp og etter både en god dusj og en grei frokost, så kom jeg meg av gårde! Akkurat slik jeg hadde forestilt meg, og som det har vært de siste årene.
Men så kom jeg på jobb og møtte kjempekjekke kollegaer som jeg merket jeg hadde savnet...fikk gode klemmer og gode ord som raskt tina opp et litt kaldt og dårlig humør.
Så jeg gledet meg til lunsj og til å brygge meg en god kanne te, akkurat slik som jeg alltid gjør til lunsj!
Altså forutsigbarheten var til stede!
Men sånn ble det ikke....for der, når teen skulle klargjøres, så fikk jeg den forferdelig triste beskjeden om at Karoline, datteren til min tidligere klubbvenninne, hadde mistet livet i en tragisk bussulykke.
Karoline 24 år...den vakreste blomsten....som en solstråle som lyste opp livet for alle rundt seg...og som for mange år siden, tillitsfull og tindrende som hun allerede da var, så stolt visket meg i øret at hun skulle bli storesøster, men vi måtte ha det som en hemmelighet, fordi hun hadde ikkje lov å si det til nokken enda! Vakre, nydelige Karoline !!
Det er ikkje nokke mening i slikt!
Den dagen hyttet jeg neven mot himmelen og sa høyt: Gud...hvorfor måtte du plukke den vakreste blomsten på jord, slik at ikke hun fikk fortsette å spre glede til alle rundt seg??? Hva trengte du henne til som var viktigere, enn at de som var glade i henne her på jorda fortsatt kunne ha henne blant seg???
Jeg fikk ingen svar, slik vi aldri får på slike spørsmål. Men fortsatt velger jeg å tro på at det er et liv etter at vi har hatt vår tid her. Jeg vil tro det...jeg må tro det!!
Og samme kveld tok jeg henne og familien med i kveldsbønnen min :
Kjære Gud....ta vare på de som sørger og ta vare på den vakreste rosen i himmelen.
Så da får man igjen ei påminning over hvor skjørt livet er, og som jeg har skrevet til det kjedsommelige:
man må glede seg over de små ting i livet og ta vare på hverdagene.
Små hverdagsting som å komme hjem til ferdig middag,
få en hyggelig kommentar fra en kollega/venn,
høre et godt foredrag på en planleggingsdag,
se den vakre naturen rundt deg når du sitter ute på fergedekket i solskinn på turen fra Molde til Vestnes,
finne litt kantareller,
og kanskje stå i regnet og heie på minstemann som spiller fotballkamp,
våkne opp i et hus, på et sted hvor det er trygt, det er fred, vi har mat, natur og penger.
Dette er litt av det jeg har fått oppleve den siste uken, og jeg vil prøve å bli flinkere til å være tilstede i hverdagslivet og sanse disse enkle, kanskje naive øyeblikkene!
For sorgen kommer til alle, ingen slipper unna....men derfor er det også viktig å se gledene slik at vi kan ta minnene om dem frem når sorgen skal bearbeides.
Ja...dette var litt rare tanker etter en også rar, uforutsigbar uke...........
Men nå tikket det inn en tekstmelding fra eldstemann som har blitt student i Oslo og som er inne i "bli-kjent-uken"...noen som virker på gamle meg som en ukes-lang fest...
"Har det bra , mamma...pub til pub-runde i kveld!!! Love U ............."
Ja, Love U 2, kjære vennen min!!! Mer enn du noen gang aner!!!!!
Så det som vi tror kanskje skal bli en forutsigbar dag, viser seg som ofte kan bli en mer uforutsigbar dag enn vi kanskje hadde trodd. En ting er i alle fall sikkert, at vi kan aldri forutsi fremtiden, og derfor tror jeg det er så viktig å være i nåtiden..... Grip dagen....og husk å si til de du er glad i at de betyr masse for deg!
For størst av alt er kjærligheten...!
Tro ikke mørket når lyset går ned i skumringens fang.
Alltid er det på jorden et sted soloppgang.
A.Bjerke
