Sykkelen min og jeg.

I farta.....

I går kveld gikk jeg meg en tur for å klarne haudet litt!! Føler at det hjelper, men siden det var begynt å bli mørkt så valgte jeg å ta den vanlige ruta mi som går i bebyggelsen med opplyste gater og alltid litt folk!
Ikkje det at jeg er mørkeredd, for det er jeg så absolutt ikkje...men som mine slektninger stadig vekk minner meg på....husk at det kan no skje nokke og du blir liggende der uten at nokken finne deg!!!
Jada...jeg begynner jo å bli ei gammel kjerring, så balanse, beinskjørhet og Angina ligger vel å lurer rundt hjørnet!!!
Men når jeg gikk der i følge med turstavane mine...(faktisk så tror jeg det er umoderne, for jeg så INGEN andre med staver...Hm...alderdomstegn? Følger ikke med i tiden????)
ja...i alle fall,så møtte jeg et godt voksent par på hver sin sykkel!!
Hm, tenkte jeg...sykkel er noe jeg har hatt og vært glad i å bruke nesten i hele mitt liv, og tankene mine gikk da tilbake til "sykkelhistoria! mi,  som vel egentlig har vært litt som livshistoria mi!!!

Min aller første sykkel, var som for dei aller fleste, en trehjulsykkel!!! Blå og fin...og med ei lita "kasse" bakpå som kunne tippe!!!! Stor stas!

Jeg var en ivrig syklist, men siden jeg vokste opp i bygård, så var bakgården min arena!!
Det var et veldig trygt sykkelsted uten for mange farer!
Det aller nifseste var "fullemannane" som kom inn i bakgården for å "lette på trykket".....eller trykket bak hadde blitt for sterkt og dei måtte "låre broka" og gå uten truse resten av dagen eller kanskje uka????
Men eller så var sykkelen trygg og god, og dei 3 hjula gav meg den støtta i livet som ei lita tulle trengte!
Sykkelen fulgte meg tett noen år, men så begynte vi å vokse fra hverandre.
Inne på hytta var det også ganske trygt å sykle. Det var ikkje mange biler der, og bussforbindelse til sivilisasjonen i Vika kun en gang for dag!!

Så da barnesetet på mamma sin damesykkel med ballongdekk begynte å føles litt teit å sitte i når vi om sommeren skulle sykle til Vika for å handle, så måtte jeg altså lære meg å sykle på 2-hjul sykkel! På en arva sykkel fra storebror, uten støttehjul, men med ei hjelpende hånd fra "verdens sterkeste" pappa, så kunne jeg plutselig å sykle på stor sykkel!!
Etter en del knall og fall pga dårlige bremser...hjelm var ikke funne opp til tråsykler, så fikk jeg endelig sykle i lag med storbarna inn på gården for å være med på slåtten! Da var jeg STOR!


Gårdsbesøk den ganger det var en gård i drift på Vasstranda!!!

Min neste sykkel var en Kombi-sykkel!!! Arvegods, off course!!! Den var kuuul, litt sånn tenårings-sykkel!! Og selv om jeg ikkje var nokke kuul tenåring....liten, pinglete og ikkje i nærheten av å ha draget på gutta før jeg var nærmere 17, så var jeg i alle fall konge på kombisykkelen min i noen år!
Det hjalp litt på en heller dårlig pubertet selvtillit!

Men så var det ungdomsskolen og jeg var kommet i min tøffe-periode....som jeg tror kun varte i noen måneder og det verste jeg gjorde i den perioden, var å smugrøyke på strå inne på hytta....og ble så kvalm at jeg spydde!
Men i tøffe-perioden så kjøpte jeg meg egen og ny Racer-sykkel med stang og bukkehornstyre...og 10 gir!!!!!!  Skikkelig tenåringsnykker!
Den fulgte meg i mange år og var flittig i bruk mellom Fjelltun og Lerstad der venninna mi bodde! Særlig fredagene var populære sykkeldager...lurer på om det hadde noe med at jeg skulle på Grendahuset på Lerstad på disco.......for å se etter stedets desidert største ramp!!!! Det også..tenåringsnykker!

Men sykkelen,min gode følgesvenn, ble både vasket, pusset og oljet!!!
Så ble det videregående skole og sykkelen ble litt tilsidesatt!!! Det var andre ting som var viktigere...og sertifikat , pappas bil, kjæreste og kjærestebil ble det som gjaldt i noen år.

Studenttiden ble i Oslo, og det var ikke lett å få seg hybel i storbyen. Så da var sykkelen god å ha, når jeg bodde langt utenfor allfarvei i forhold til høgskolen min!
Men på en søndagstur i Nordmarka, så gikk det gale!  Skikkelig gale for oss begge 2!!!
Jeg kom i god driv, liggende over stanga og hendene godt plantet på bukkestyret....der var det en sandgrop i grusveien og en middels stor stein like ved!! Det blei bråstopp i sanda og mot steinen...jeg fløy som et prosjektil gjennom lufta og  landet i grøfta! Ingen brudd, men en ekstremt kulørt blåveis, rimelig mørbanka skinke og et sykkelhjul som ikke kunne brukes lenger! Det ble en lang gå-tur hjem! Studielånets budsjett var ikke beregnet for en større repreasjon på en gammel sykkel, så den endte sine dager på fyllinga!!

Hadde litt mer farger på kinnet enn dette bildet viser! Var litt blågrønne toner....!

Så var studenttilværelsen over, jeg var flyttet hjem og truffet min kjære...!
Da ble det Dame-sykkelkjøp.....og heldigvis var det plass til et barnesete!! Får sånn er det med damesykler...de har et godt sete...til en fin og for noen ..i alle fall for min del..litt breiere rompe, og bagasjebrett som kan passe til et trygt og sikkert barnesete!!
4 gir som var integrert i rattet, slik at man ikke trengte å måtte bøye seg ned eller tenke for mye på giringen! Da kan man nemlig miste fokus på syklingen og veien!
Hjelm til mor og barn ble også et must!!! Merkelig som ting forandrer seg på en generasjon!
Men sykkelen min var god å ha, og begge gutta har nydt godt av at mora likte godt å sykle og ha de bakpå på ymse turer.

Så ble det egne sykler på gutta og jeg fikk sykkelen min for meg selv. Barnesetet blei tatt av og satt i garasjen, der det fortsatt står på ei hylle. Vemod!!!!
Sykkelen min blei hvert år pusset på, oljet , skiftet kjede og ble hver vinter satt inn i garasjen for ikke å ruste så mye. Det er er jo akkurat slik som jeg har hatt det i dei siste åra!! Jeg har forsøkt å pusse på fasaden...dog ikke med silikon og Botox, men med pushup og makeup.
Jeg har tatt understellsbehandling sånn etter behov, spist Omega3 for at ikkje jeg skal knirke når jeg går/sykler og føler vel at jeg godt kunne hatt et lite furterom i garasjen til bruk på "kalde" dager!!

Men så kommer våren og pusseklut, vaskebøtte og rustfjerner blir funnet frem og tatt i bruk!!!
Ja...det var vel ikkje helt slik med meg da...for mine rustflekkene lar seg ikkje fjerne så lett, men litt fornying av garderoben gir jo litt freshere look!!!

Men for et par år siden kjøpte jeg meg ny, grå damesykkel med svart kurv foran!! Den er så fin at...! Den trenger omsorg og stell, men er pen i lakken og den grå fargen står i stil til håret mitt og den har ikke ikke mer antydning til rust, enn at det går av med stålull!!
Den gamle sykkelen har flyttet inn på hytta og nyter en litt lat pensjonisttilværelse der!!

Jeg er en kvinne i min "beste" alder og sykler med stil så lenge jeg kan!
På kjøretøyet skal storfolk kjennes....så pass dere alle fotgjengere, for her kommer
"det grå sykkelfantomet" og hun sykler på fortauet og ikkje i gata!!! Skal nemlig ikkje ha på meg at jeg trener til Birken,,nei... det går grensa!

Dette blir vel neste stadiet!!!

Det grønne egget!

Den nye bilen min...og som Storbonden sa når jeg stolt åpnet bagasjerommet..."ja her var det plass til mye god ved!!!"

I min frivillige innsats som gardstaus, så har jeg mange gode opplevelser!!
Og stadig vekk så er det nokke nytt å oppdage, og ikkje minst å lære.
I fjor så lærte Storbonden meg å skjære ned en skrott, og Bondekona viste meg hvordan man tørket høyet på gressenninger.
I år så har jeg fulgt med hvordan egg som jeg fikk fra en hønsebonde på Hareide, blei ruget frem i rugemaskinen, forflyttet opp på gården, og som nå sprader som stolte høner og haner rundt i hønsegården.

Men i går, så fant jeg da et grønt egg i hønsehuset!!!! GRØNT HØNSE EGG !!!

Så da måtte jeg inn på nettet å søke etter høns som legger grønne egg!!!
Fant ut at sorten het Araucana, og den som er på gården er kanskje en krysning mellom Araucana og nokke anna!! Vi kan kalle det ei eventyrblanding!!
Så da lærte jeg litt om ulike typer høns og egg!!! Nyttig for meg,  som ønsker meg høns i hagen!!

Ikkje så lett å få tatt bilde av den brune høna som legger grønne egg!!

Tatt for noen uker siden, før dei hadde begynt å legge egg!! Altså i tenåringsfasen!!!

Men det var veldig gøy å se nokke jeg aldri hadde sett før!!!
Så da jeg skulle fortelle min mor om det rare egget sa jeg; " du skjønner det at Bondekona har ei høne som legger grønne egg!!!!!! "
Ja, det var vel ikkje heilt rett å si da, for det kunne lett misforståes, men  vi fikk no oss en god latter.
Så da jeg kom meg hjem fra gården, fikk vrengt av meg dei klissvåte klærna og fått varmen i meg igjen, så blei det laget eplekake med egg fra gården og epler fra hagen!!!
Ja, det må man si var kortreist mat!
Og det grønne egget var heilt vanlig inni, heldigvis!!!   :)

Bare den nytrukkede tekoppen som mangla!!

 

 

 

 

 

 

Et farmorhus som nå skal ut av familien.....

I forrige århundre når jeg var barn, så var det ikke alle som hadde eget bad og toalett i boligen sin!!
Dette er jo nå historie og når jeg forteller om dette til mine barn, så ser jeg de himler med øynene og sikkert tenker...." en dag uten å dusje...er det mulig?"  :(

Ja, i gamle dager var det veldig mulig, og vi vasket oss i vasken eller i vaskefat!!!
Jeg er med andre ord historisk...og jeg vet ikke om jeg synes det er noe å slå seg på brystet for!!!!

Jaja..jeg bodde mine første 8 år i en bygårdsleilighet i Keiser Wilhelmsgate 45 og toalettet i bakgangen delte vi med naboleiligheta!! Dei første åra var det mine kusiner som bodde der, så da var det liksom et familiedo!!!
Men på gangen var det mørkt og kaldt , så det var nok potta under senga som blei mest brukt på nattestid!!!

Men da jeg var et par 3 år, så bygde mine besteforeldre seg ENEBOLIG på Fjelltun og de hadde da eget bad med badekar!!!

Badet var på størrelse med en fyrstikkeske og rommet en vask, et overskap med speil og et badekar!!! De hadde også eget do....på størrelse med et fingerbøll...og var du lenger en 1.90 m eller over 100 kg, så fikk du hverken plass til knærna eller rompa!!
Men for oss så var det  LUKSUS!

Der var vi på besøk hver søndag og da badet vi barna!!!

Farmor vasket håret mitt, som innen jeg skulle begynne på skolen var så langt at jeg kunne sitte på det..(.men da fikk hodet mitt en litt rar knekk bakover altså, men jeg KUNNE sitte på det!!!)
Jeg var ekstremt hårsår, men hun børstet flokene forsiktig ut!
Det var faktisk ikke noe som het balsam heller i steinalderen!!!!

Hårsårheten førte til at min mor tok meg til frisøren like etter skolestart i 1.klasse og fikk klippet meg helt kort...og da mener jeg HELT KORT !!
Min far var rasende...og på bilder fra den tiden ser jeg ut som en gutt!!!!!! TRAGISK! Men det var et sidesprang!!!!

Rett ut i friområde på Aksla fra hoveddøra!!

Bestestua...der vi sjelden satt!!!

Farmorhuset ja........det var et fristed for oss barna. Der fikk vi deilige selskapsskiver til frokost med meierismør, ripsgele og banan....kakao, nei forresten.. korrigering: varm sjokolade!!!
Middager med brune sauser, som var så gode at vi ba om ei skei for å slikke panna og så selvfølgelig etter kvelds ...et skumbad!!

I farmorhuset bodde også farfar!! Farfar var litt strengere og han var kjøpmann.
Han drog hver morgen til butikken og farmor fulgte han til døra og gav han en avskjedsnuss ! Koselig!
Han kom hjem i lagerfrakken sin og jeg husker at under diverse middagsseanser...da helst med kokt fisk, så måtte vi barnebarna spise opp maten vår som lå på tallerkenen.
Han blei ferdig, men vi satt der....såg på dinna kalde fiskebiten, den kokte poteta, det stivna smøret og svelgte tungt!!! Da var farmor god å ha. Ho kastet fisken lang ned i bossbøtta og sa:
 "no må dokke late som at dokke e skikkelig mette, og så e det snart kaffi og vafler!!! " Lura!

Men farfar skjønte det nok, men opprettholdt den litt strenge mina. Men vi var ikke så gamle før vi fant ut at han var lett å trille rundt lillefingeren.
Der det er hjerterom er det husrom, og vi barnebarna hadde utallige overnattinger i dundynene i Volsdalsbakken 45.

Ofte gikk vi på søndagsturer på Aksla og da gjerne opp til nærmeste utsiktspunkt. Farfar hadde alltid drops i lomma og spenningen var stor på om det var en eske med Tenor eller Domino han tok opp og spanderte av!
Mat og termos var alltid i sekken.....ja alt var på stell!

Murkanten som i min barndom ble brukt som turn-bom og gav meg et gedigent sår på kneet!
Hadde vel fått mer en et sår om jeg hadde forsøkt meg som turner der nå!!!

Murkanten rundt hagen virket alltid enormt høy når jeg tenker tilbake på den!
Der balanserte jeg titt og ofte!!! Det resulterte en gang i et stort kutt på kneet!!! Farmor skulle rense det med Pyrisept, men tok feil av de 2 brune flaskene i skapet, og trykket på en stor bomullsdott med Aceton (neglelakkfjerner!!!) Jeg hylte og hun syntes at jeg var vèl pysete...helt til hun kjente den skarpe lukten!!!  Da fikk jeg en trøstesjokolade!!!En hel TROIKA !

Aceton og Pyrisept i gammeldagse medisinflasker.....kan lett forveksles!!!

I voksen alder så var jeg også masse i Volsdalsbakken 45. Alltid en tur eller flere når jeg i studenttiden min var hjemom i Ålesund.  Da vanket det uten unntak en liten skjerv og en gottepose!!! Absolutt noe som var hjertelig velkomment i en student tilværelse!

Så flyttet jeg tilbake til Ålesund for å jobbe og traff mannen i mitt liv!
Han blei godt mottatt i farmorhuset, men gav nok min farfar hakeslepp den første jula vi var i lag, da han hadde lagt en gave til meg under treet som absolutt var på kanten.....lite og nett...og spiler både her og der.....!! Min farfar var stum og sjokkert, og jeg var rød i toppen som en moden tomat!!!

Jaja....vet ikkje om det var grunnen til at oldebarna kom som perler på en snor, men...??
Dei var alltid velkomne til oldeforeldrene på Fjelltun, og selv om helsa til oldefar var skral siste årene, så tok han ivrig frem gitaren eller trekkspillet og sang en gammel shillingsvise for ungene!!
Oldemor som ble nesten 99 år, var høyt elsket av ungene, og selv om hun bodde på aldershjem dei siste 3 åra, så bodde hun alltid hjemme i huset sitt når tantene mine var i Ålesund på besøk. Da var det kalas i Volsdalsbakken 45, og farmor storkoset seg!

Litt av ei utsikt over fjord og fjell!!

Men nå skal huset selges, og dei fleste tingene er borte, og da føles det ikke lenger som farmorhuset mitt. Rart hvor koselig og fint jeg alltid synes der var...men når folka i huset forlater det, så er liksom sjela til huset også borte!!
Så det føles ikke vemodig at huset skal bli hjemmet til noen andre, men at vår tid er over der, er rart. Men alle dei gode minnene i lag med familiemedlemmer, er lettere å ta med seg videre enn sofaer og krystall, heldigvis!!

Så håper jeg at det blir noen som koser seg i Volsdalsbakken 45 i årene fremover, enten om det blir i farmorhuset eller i et nytt hus.
Utsikta er i alle fall byens beste,  med fjell og fjord så langt øyet kan se!!! Det er ei tid for alt..........