 |
| Et vindu kan være som et speil...og vise deg litt av hvert...! |
Det å fortelle historier om Fjøsnissen på gården, er en tradisjon som kommer til å gå i glemmeboka.
På grunn av nåtidens elektroniske verden, så er det ikkje lenger vanlig at man samles rundt kjøkkenbordet og forteller historier. Og skrømt, nisser og troll er det nok ikke mange som lenger tror på .
Men for et par generasjoner siden, så var det hverken elektrisitet eller telefon på øde småbruk...og forunderlige ting skjedde uten at nokken kunne forklare det!
Det ble til vandrehistorier som folk delte når dei treftes i ulike anledninger.
På grunn av nåtidens elektroniske verden, så er det ikkje lenger vanlig at man samles rundt kjøkkenbordet og forteller historier. Og skrømt, nisser og troll er det nok ikke mange som lenger tror på .
Men for et par generasjoner siden, så var det hverken elektrisitet eller telefon på øde småbruk...og forunderlige ting skjedde uten at nokken kunne forklare det!
Det ble til vandrehistorier som folk delte når dei treftes i ulike anledninger.
Mormora mi var sterk i si tro på fjøsnissen sin eksistens.
Ho var 1 av 5 søsken som vokste opp under ganske trange kår på et småbruk i Mellom-Troms!
Dei hadde både nokken kyr, en hest og geiter og var vel ganske sjølforsørga på det meste, men med så mange munner å mette så kunne det nok holde hardt.
Mormor var en ivrig historieforteller og ho fortalte meg mange underlige opplevelser som ho hadde hatt når ho var lita, og som ho tilskreiv fjøsnissen. Hver gang ho, som den eldste av jentene, hadde jobben med å koke brunost av geitemelka, så lot ho alltid jengryta stå igjen i kjelleren på melkehuset, uten at ho skrapa ho rein. Dagen etter sto jerngryta på samme plassen, men gullandes rein!! Hm...mormor var hellig overbevist om at det var fjøsnissen som samla restane for å lage gode brunostkuler til nisseungene sine!
Og som nisser flest, så ga dei alltid nokke tilbake til dem som var snille med dem!
Så dei morgenene hadde alltid kyrne nypussa bjeller som klang ekstra fint eller hesten sitt seletøy hadde fått seg en omgang med oljeflaska, slik at det var mykt og godt! Hvem ellers kunne ha gjort det enn fjøsnissen?
Mormor fortalte også at dei ofte så at lokket på det minste melkespannet sto litt på gløtt om morgenen i melkehuset, og at fløten alltid var skumma av. Jaja...nisser skal jo også ha mat. Grøt med en fløteskvett på er no ikkje å forakte!
Ho var 1 av 5 søsken som vokste opp under ganske trange kår på et småbruk i Mellom-Troms!
Dei hadde både nokken kyr, en hest og geiter og var vel ganske sjølforsørga på det meste, men med så mange munner å mette så kunne det nok holde hardt.
Mormor var en ivrig historieforteller og ho fortalte meg mange underlige opplevelser som ho hadde hatt når ho var lita, og som ho tilskreiv fjøsnissen. Hver gang ho, som den eldste av jentene, hadde jobben med å koke brunost av geitemelka, så lot ho alltid jengryta stå igjen i kjelleren på melkehuset, uten at ho skrapa ho rein. Dagen etter sto jerngryta på samme plassen, men gullandes rein!! Hm...mormor var hellig overbevist om at det var fjøsnissen som samla restane for å lage gode brunostkuler til nisseungene sine!
Og som nisser flest, så ga dei alltid nokke tilbake til dem som var snille med dem!
Så dei morgenene hadde alltid kyrne nypussa bjeller som klang ekstra fint eller hesten sitt seletøy hadde fått seg en omgang med oljeflaska, slik at det var mykt og godt! Hvem ellers kunne ha gjort det enn fjøsnissen?
Mormor fortalte også at dei ofte så at lokket på det minste melkespannet sto litt på gløtt om morgenen i melkehuset, og at fløten alltid var skumma av. Jaja...nisser skal jo også ha mat. Grøt med en fløteskvett på er no ikkje å forakte!
En gangen da ho og den yngste broren hadde plukka epletrærne reine for frukt og sortert eplene etter størrelse i trekasser, så fant dem ei nyspikka tresleiv i den ene kassa dagen etter, men halvparten av dei minste epla var borte.
Dei fulgte fotefara av "tyvene" heilt til det gamle steinbruddet!
 |
| Blåbærsleiva.... |
Men gamle oldemor skjønte hvem som hadde lånt eplene, og egentlig så var ho veldig fornøyd med å få ei ny sleiv, for den ho hadde var så slitt og stygg at den kun var brukendes til å røre i blåbærsafta!
Mormor førte videre en fortellertradisjon, og jeg håper at jeg kan føre den videre til neste generasjon, slik at ikkje nissen for oss bare blir en kar som man finner på kjøpesentra til jul !
Jeg var som barn hysterisk redd for nissen...men det var den nissen som kom på julaften med stiv maske og rar stemme! Jeg grudde meg alltid til nissen skulle komme med pakkene...og vi har noen ekstremt tragiske bilder av meg med utgråtte , røde øyner..i finkjolen på julaften!!! Huff...
Men til tross for dette, så har jeg i voksen alder blitt utrolig glad i nissen...og da mener jeg ikke den amerikanske nissen med glinsende, nystrøken drakt, pent frisert hår og skjegg ...og tenner som reine perlerada i munnen.....!!!!
Nei, den nissen som jeg føler meg mest tilknyttet til er fjøsnissen. Han lille karen med strikkakofta, vadmelsnikkersen med bot både i rompa og på kneet, det rynkete fjeset med oppstoppernesen og med tenner som aldri har vært pussa med colgate( men heller en mosedott), en ruskete hårmanke, skjegg og ei godt tova, rød nisselue som kan brukes i alt slags vær.
Han kjenner jeg igjen, og han har jeg flere plasser sett tegn til. Jeg tror at han fortsatt eksisterer, men dessverre i et fåtall. Burde vært satt på Rødlista over utrydningstrua arter i Norge, spør du meg!
Mine gutter og andre barn i familien har i alle fall fått fortalt nissehistorier hos meg i fra dem var små. Det er vel slik at dem ikkje tror på nissen, men dem vet at mora tror og spør stadig om jeg har sett nokke til nissen?? Og ja...da må no jeg bare fortelle ka jeg har sett.....!
Gamle tømmerbygninger rundt om på gamle gårder har jo vært i tjeneste for generasjoner langt bak i tid...og tenk om dei kunne fortalt litt av historien som ligger i veggene??
Et fjøs, et stabbur eller en kårbolig...!
En annen av mine snåle fasinasjoner er altså disse gamle bygningane med knutane, kor du kan se dei slitte årringene! Fantastisk flotte og gode å ta på!
Det er stas å se slike hus som er tatt vare på, men desto mer sørgelig å se dem stå å forfalle.
Heldig for meg, så har Storbonden og Bondekona både gamle, velholdte bygninger og fjøsnisse...og den lykkelige avløysaren er vel den som har sett mest til nissen...eller sett og sett...???Fjøsnissen er jo mest glad i å være i lag med dyra og ikkje la med menneskefolka, men at han spionerer på meg når jeg ordner med mat til dyra er jeg ikkje i tvil om.
 |
| Dyra venter på mat og snille fru Brille er en tålmodig sau! |
Dem hadde tydeligvis fått det travelt med å komme seg innadørs når dem såg meg ned i bakkane! Tror nok at det var katten som hadde varslet dem, for han kom meg så smørblid i møte rett etter at jeg hadde gått gjennom Lilleskogen!
 |
| Treredskaper trenger tid på å tørke etter en god vask.. |
Har ikkje hørt at Bondekona har nevnt noe om uvanlige ting som har blitt funnet på fjøsveggen...så....da er den nok funnet og kanskje kan jeg vente meg en liten tjeneste eller gave i retur???
 |
| Nissevott på avveie... |
Får se godt etter neste gang jeg er på gården. Jeg hadde jo trodd at fjøsnissane som husnissane også sov i månedene mellom nyttår og adventstida, men etter å ha lest meg litt opp så har jeg forstått at dem er aktive heile året og passer på både bygninger og husdyr, og godt er no det.Nei...får ta meg en tur opp til dyra på gården en dag og se om nissevotten har blitt funnet av sin rette eier! Katten følger godt med og sladrer kanskje litt til meg om siste nytt om nissen? Får ta med litt kokt fisk og bestikke han med. Vi er gode venner, Tiger`n og jeg!
10/2/2013
Da var snøen og kulden over oss igjen og jeg har avløyserhelg! Storbonden hadde freset hele den lange vegen opp til gården, så i vakkert vintervær så var det bare en fryd å rusle seg oppover.Fant mange dyrespor og Helene Harefrøken hadde hoppet rundt mange steder, og både hjort og noe som såg ut som pittesmå fotspor etter en liten skogmus, viste godt på den glitrende snøen.
Dyra fikk god mat og Tiger`n fikk nytrukket fisk. På haspen til fjøsdøra hang det en liten pakke. Regnet med at det var Fjøsnissen som i takknemlighet for at han fikk tilbake votten sin, hadde hengt den der til meg!!
Den inneholdt 2 fine treknapper og et hjerte av bjørkenever.
Hørte et knis bortenfra utedoen når jeg pakket opp presangen, så nissungen stod vel der og sjekka om jeg likte det jeg fikk!!
Jeg rensket stemmen og sa høgt til Tiger`n: "Jaja Tiger`n ...Jammen nevenyttig dinna Fjøsnissen her på gården!!!" Var vel det han ville høre, tenker jeg!
 |
Men den ene tjenesten...er en gave verd!
Sånn er det med den saken!
