Høstløv på bakken og på treet blir som et maleri.
Da er det lørdagskveld og før jeg får skrevet ferdig dette innlegget så er det nok søndag.
Hadde bursdag på fredag, og jammen er det kjekt å bli feiret både på jobb og hjemme. Det er viktig å feire at man får lov til å bli et år eldre og ha bein som fortsatt tåler en tur eller flere og et hode som er påskrudd.
Mitt hode er virkelig påskrudd, men av og til bobler det over av ting jeg har lyst til å få gjort...og nokke planer får jeg gjennomført, men døgnet har for få timer til at jeg kan få tid til alt jeg ønsker.
Slik er det sikkert for dei fleste, men det som jeg fikk høre av Knut for mange år siden var nemlig :
det gjelder å prioritere tida si !!!!!
Jo takk...den gang han sa det, så var det faktisk unger, hus, klesvask, matlaging og mann som blei PRIORITERT, og hvor mange timer var det da igjen av døgnet??? Svært få og dei blei brukt til pittelittegranne søvn. Bortkastet kanskje, men en dyd av nødvendighet !!!
Sjølstrikka genser og sjøllaga kniv. Veldig fornøyd med dette.
No derimot....da er det ei heilt anna prioriteringsliste som kommer opp:
tur til ønskemål, sosialisering, litt knivarbeid, strikking, mann, hus og heim, mat...akkurat no litt julematforberedelser....og fotsatt bare nokken få tima på ladding.
Det burde vært litt sånn som med El-bilane, at det var en hurtigladding-stasjon å koble seg på. Det hadde passa meg perfekt.
Turmål står øverst på lista, i år kombinert med StikkUt,...husvask nederst!
Kjekt på tur en fin høstkveld.
Det har absolutt ikkje blitt nådd så mange turmål som e gjerne skulle ønske i år. Mamma har slitt med sykdom etter at pappa døde i mai og vi har prioritert ho og oppussing av hennes hus. Heldigvis går det bedre etter at vi har fått hjelp av hjemmebasert omsorg til å få dagene best mulig. Smilet hennes er tilbake, sjøl om husken er dårligere. Glad så lenge hun fortsatt kan fungere i sitt eget hus.
Så øverst på ønskelista mi for turmål StikkUt- sesongen, sto det i prioritert rekkefølge:
1.Ytstetinden
2.Tverrbotshornet
3. Klovetinden, sjøl om den ikkje e et StikkUt-mål.
Begynte i fjor høst etter StikkUt-perioden var over og jobbe med kondisen.
E vet jo at en kommer seg ikkje til fjells av å gå på flat mark. Så brattebakken opp til Vannverket i Vika blei testbakken.
Første turane så var jeg nok auberginefarget i fjeset før jeg kom til toppen, og måtte legge inn et par kunstpauser for å overleve økta.
Så måtte e være streng mot meg sjøl og si at e skulle ta bakken heilt til toppen uten pauser...om e så skulle gå med museskritt. Blei lettere etter hvert, og var i fint driv når e var uheldig og brakk skuldra. Men...løsninga blei Monsterbrodder! Så med handa i fatle, nyslipte isbrodda på beina, blei det tur fra Vika til Vannverket og videre til Turheisa omtrent daglig i dei ukene e var sjukemeldt.
Ingen grunn til å slutte med den gode vanen, så det har jeg fortsatt stor glede av.
Tok turen seinest lørdags ettermiddag.
Emblemsfjellet er et godt fjell å ha som nabo !!
Emblemsfjellet 24 oktober. Is på stien og snø på Gamlemsveten og Tverrbotshornet
Så på veg hjemover, stoppa vi på Shell på Vestnes...og gjennomvåt, med håret sleika bakover, ikkje et gram sminke så ba jeg om 3 softis med strø !!
Dei skal ha for innsatsen, disse to finingane mine Edvard og Malene 💕
Jada...vi måtte jo fylle på med litt energi, og softisen der e så steikandes god ! :)
Nytt forsøk på Ystetinden med kjekke kollega Wenche blei suksess, og vi kom oss på toppen og hadde en fantastisk tur !!
Smeis kor fint der var...og for en god følelse å stå der oppe på varden og nyte utsikta ut i verden rundt !!
Åh...ditta var en opplevelse for livet !! Wenche og Wenche på tur.
Tverrbotshornet...nabofjellet til Gamlemsveten var jeg på i fjor aleine. Derfor gledet jeg meg til å komme tilbake dit i år. Hengte meg på Wenche og Werner, som hadde planlagt søndagtur dit !
Vi hadde et fantastisk fint vær, og kollega Wenche var usikkert på om ho ville komme seg til toppen pga høydeskrekk, men ho naila det og vi jubla i lag når vi satt på toppen og nøt en velfortjent nistepakke og ei vanvittig utsikt !! Mestring !
Tverrbotshornet i lag med Wenche og Werner. Gjett som vi var fornøyd !!
Årets venninnetur til Rondane var allerede bestilt i januar 2020, og i begynnelsen av september
kunne Ann Cecilie og jeg endelig sette oss i bilen og starte på turen mot Rondane.
Koselige stopp både i Stryn og Lom lå i planene, og lunsjen smakte godt på Otta.
Rondane Høyfjellshotell kan ikkje skilte med luksuriøse rom, men pyttsann..der er vi jo bare og sover.
På med klærna og ut på tur...med første stopp Rondvassbu !
Vakreste høstfargane så langt øye kan rekke og snø på både Rondeslottet og Storronden. Det føltes som å gå i et maleri.
Rakk en tur til Ulafossen før dei svarte skyane "omringa" oss.
Hadde bestilt middag på Rondvassbu, og må vel innrømme at fersk, kokt torsk ikkje var det vi hadde håpet på, men det smakte godt. 😏
Sykkeltur i regn og vind tilbake til Spranget, og så var det bare å fine hotellet og senga og ta natta. Søvnstøv var ikkje nødvendig...frisk fjell-luft gjør samme nytte.
Klær etter vær, niste i sekken og gode sko...og utkvilt, var vi klar for en tur inn til Peer-Gynt hytta.
Ann Cecilie og jeg er glad i tradisjoner, så det blir alltid tur dit med 1 Smirnoff Ice i sekken som høgtidelig blir nydt når vi finner go-plassen for rast.
I år var der masse folk, og jeg beinet bort til vår faste rasteplass i det jeg så en hel gjeng ungdommer som tydeligvis hadde det samme målet. Men fjelltrim gjennom et helt år gir raske bein, så jeg vant.
Age before beauty 😎😎
Vakre Rondane byr på sjelefred! Matvalget vårt er spesielt, men nøye planlagt😁
Bergetjønn frista til et bad, heilt til vi kjente på temperaturen ! Iskaldt.
Vi hadde mye igjen av dagen når vi var ferdig med vårt faste program, så da blei det en tur til Ula-fossen og te-rast supplert med Suksessterte !!! Vi 2 kan kunsten å nyte livet.
Om ikkje Rondane Høyfjellshotell kan skryte av romma sine, så kan dei i hvert fall skryte av maten. Velsmakende og perfekt stekt hjortefilet med tilbehør til middag lørdagskvelden og kald rabarbrasuppe med is til dessert.... supplert av god vin...og seinere både Irish Coffee og diverse annet som gjorde sitt til at latteren satt løst.
Vi hadde det supert og det var ingen "tømmermenn" dagen derpå...men vi tåler jo ikkje så mykje, så det begrensa seg sjøl 😂😂
Isfjorden og Venjedalsætra blei siste turmålet vårt. Fin tur, men jeg hadde ikkje gjort bra nok research, så vi måtte le når vi såg at vi kunne kjørt heilt opp og heller tatt et anna turmål. Men tur er tur, og vi fikk no bra trim opp på traktorveg og dårlig sti !! Romsdalshorn fra "baksida" var et fantastisk skue...absolutt verd turen.
Så var det endelig tid for å oppfylle tredje ønsket på lista: Klovetinden!
Hver gang jeg har tatt ferga dei siste 20 åra på veg til familieselskap til Hareide, så har Knut måtte hørt på ditte:...åh.. tenk om e hadde kommet meg opp på Klovetingen nokken gang !!
Og no har e vært der og !
Det var på den vakreste høstdagen og Molladalen og fjella rundt var majestetiske, overveldende og uovervinnelige. Med det beste turfølget...Ann Cecilie, Hildegunn og den heldige hunden Lotta, så gikk vi i greit tempo med Kloven i sikte heile tida.
Med tindane som bakgrunn blir jo bildene så fine av oss turdamene.
Og Klovetinden var ikkje uoppnåelig, for den kom e meg opp på.
Fikk satt meg på et trygt sted langt unna stupet, slik at jeg kunne klare å spise maten min uten at jeg den valgte å komme i retur.
Strammet meg opp og smilte bredt og latet som jeg ikkje hadde "bringebærgele" i knærna da jeg såg nokken unge damer som balanserte på dei ytterste kantane for å få tatt dei beste skrytebilda.
Måtte snu meg vekk !
Så fornøyd med å "beseire" Kloven...som en "utavdegsjæl-opplevelse.
Klappa meg sjøl på skuldra og sa høyt...Wenche, du klarer det du vil klare !!!
Da snakker vi sjølsagt om realistiske mål..., for jeg er jo ikkje nokken ungdom lenger, så jeg vet mine begrensinger.
Kjekkeste turdamene smiler bredt etter ei velfortjent matpause på toppen.
Joda, så da hadde e utrolig nok klart mine "3 store"
...og nokken ler sikkert av at e kaller dei store mål, men alt e relativt, og en må sette måla sine sjøl og nå dem !
Enhver tur er en god tur, i allefall for kropp og sjel i disse koronatider. Aldri bearbeider jeg tanker og planer bedre enn når jeg får på meg turbuksa, strikkagenseren, kniven i beltet og turskoa, og vender nesen mot et turmål.
Turen til Grandevannet i lag med Monika og Peik gav meg så mye energi at e måtte stå på hendene
og teste forma midt i ei blåbærtue i røde høstfarger.
Turer på fjellet, i marka, med båt eller på flåte til øyer er påfyll uansett.
Gode klær er et must, litt mat og drikke hjelper på, og god musikk eller lydbok på øret er greit når det er et turmål jeg har gått mange ganger.
Ellers så er det jo så mange fine lyder i naturen som må nytes.
Det er viktig å kose seg når man kan, og jeg er gjerrig på tida mi. Jeg ønsker å bruke den på nokke eller nokken som gir meg energi eller nokken som gjør meg glad. Det er fordelen med å bli eldre.
Flåtetur og kantarelljakt....med karamellpudding og te midtfjords....Kan det bli bedre?
Gutta har etablert seg og bor begge i Oslo, jobben min er kjempekjekk og Knut trives med fotball og poker, jeg med tur og matkultur. Så hvorfor ikke gjøre det beste ut av hver dag? Det nærmer seg adventstid, men siden pappa er borte så er det ikke nødvendig å bake så mye. Har allerede fått bestilling på drops og "treigemanna". Tradisjoner er viktige og ikke til å kimse av.
Edle dråper...ikkje conjakk , men eldkvedegele. Kjekt å gi bort i julegave
med en god ost og en pakke kjeks til. Vinen får dei ordne sjøl, for det er jeg dårlig på.
Utenom å dyrke ulikhetene, har vi tid til å gjøre kjekke ting i lag. Viktig å ta vare på både forskjellene og fellesskapet.
Korona har jo gjort sitt til at Knut har hjemmekontor i utestua og ikkje reiser i jobben lenger, så da har vi mye tid i lag i heimen. Uvant, men veldig greit.
Klokka er stilt tilbake og vinteren banker på døra. På strikkepinnene er det tykt islandsgarn....til den neste turgenseren.
Med turbukse i rosa, må en ha en genser med rosa...sånn er det med den saken.
Jeg får kvesse broddene, finne frem ullstillongsen og forberede meg på vinterføre.
Dagene er korte , så det blir raske turer i hverdagene, og kanskje lengre i løpet av helgen.
Håper det tar lang tid før snøen legger seg i lavlandet og når den laver ned , så får jeg vurdere å kjøpe meg truger.
Nokken vil vel heve øyenbrynet og mene at ditte blei mykje skryt, men ingen av oss blir yngre og det gjelder å nå mål som er oppnåelige så lenge en er her.
Jeg har mi prioriteringsliste...du har di...og jeg sier som Anne Lindmo: e skal leve så kort og være dau så lenge, så det gjelder å få mye ut av dagane sine !
Jeg trenger ikkje snø før jul....har forresten aldri vært plaget med grønn vinter.
Det får bli som det blir.
Ønsker alle en god dag og ta vare på dagane for dei kommer ikkje igjen.
