torsdag 31. januar 2013

Fjøsnissen, på rødlista over truede arter...kanskje???


Et vindu kan være som et speil...og vise deg litt av hvert...!


Det å fortelle historier om Fjøsnissen på gården, er en tradisjon som kommer til å gå i glemmeboka.

På grunn av nåtidens elektroniske verden, så er det ikkje lenger vanlig at man samles rundt kjøkkenbordet og forteller historier. Og skrømt, nisser og troll er det nok ikke mange som lenger tror på .
Men for et par generasjoner siden, så var det hverken elektrisitet eller telefon på øde småbruk...og forunderlige ting skjedde uten at nokken kunne forklare det!
Det ble til vandrehistorier som folk delte når dei treftes i ulike anledninger.


Mormora mi var sterk i si tro på fjøsnissen sin eksistens.
Ho var 1 av 5 søsken som vokste opp under ganske trange kår på et småbruk i Mellom-Troms!
Dei hadde både nokken kyr, en hest og geiter og var vel ganske sjølforsørga på det meste, men med så mange munner å mette så kunne det nok holde hardt.

Mormor var en ivrig historieforteller og ho fortalte meg mange underlige opplevelser som ho hadde hatt når ho var lita, og som ho tilskreiv fjøsnissen. Hver gang ho, som den eldste av jentene, hadde jobben med å koke brunost av geitemelka, så lot ho alltid jengryta stå igjen i kjelleren på melkehuset, uten at ho skrapa ho rein. Dagen etter sto jerngryta på samme plassen, men gullandes rein!! Hm...mormor var hellig overbevist om at det var fjøsnissen som samla restane for å lage gode brunostkuler til nisseungene sine!
Og som nisser flest, så ga dei alltid nokke tilbake til dem som var snille med dem!
Så dei morgenene hadde alltid kyrne nypussa bjeller som klang ekstra fint eller hesten sitt seletøy  hadde fått seg en omgang med oljeflaska, slik at det var mykt og godt! Hvem ellers kunne ha gjort det enn fjøsnissen?

Mormor fortalte også at dei ofte så at lokket på det minste melkespannet sto litt på gløtt om morgenen i melkehuset, og at fløten alltid var skumma av.  Jaja...nisser skal jo også ha mat. Grøt med en fløteskvett på er no ikkje å forakte!

En gangen da ho og den yngste broren hadde plukka epletrærne reine for frukt og sortert eplene etter størrelse i trekasser, så fant dem ei nyspikka tresleiv i den ene kassa dagen etter, men halvparten av dei minste epla var borte.
Dei fulgte fotefara av "tyvene" heilt til det gamle steinbruddet! 
Blåbærsleiva....
Der såg det ut for at ingen hadde vært på mange år!
Men gamle oldemor skjønte hvem som hadde lånt eplene, og egentlig så var ho veldig fornøyd med å få ei ny sleiv, for den ho hadde var så slitt og stygg at den kun var brukendes til å røre i blåbærsafta! 

Mormor førte videre en fortellertradisjon, og jeg håper at jeg kan føre den videre til neste generasjon, slik at ikkje nissen for oss bare blir en kar som man finner på kjøpesentra til jul !

Farmora mi hadde også gode nissehistorier å fortelle til oss ungene når vi var små. Men ho fortalte mest om nissene som ho hadde som pynt på stua si!! Om alt dei fant på når huset blei stille og folka hadde funnet dei gode sengene sine. Luringane!

Jeg var som barn hysterisk redd for nissen...men det var den nissen som kom på julaften med stiv maske og rar stemme! Jeg grudde meg alltid til nissen skulle komme med pakkene...og vi har noen ekstremt tragiske bilder av meg med utgråtte , røde øyner..i finkjolen på julaften!!! Huff...

Men til tross for dette, så har jeg i voksen alder blitt utrolig glad i nissen...og da mener jeg ikke den amerikanske nissen med glinsende, nystrøken drakt, pent frisert hår og skjegg ...og tenner som reine perlerada i munnen.....!!!!
Nei, den nissen som jeg  føler meg mest tilknyttet til er fjøsnissen. Han lille karen med strikkakofta, vadmelsnikkersen med bot både i rompa og på kneet, det rynkete fjeset med oppstoppernesen og med tenner som aldri har vært pussa med colgate( men heller en mosedott), en ruskete hårmanke, skjegg og ei godt tova, rød nisselue som kan brukes i alt slags vær.

Han kjenner jeg igjen, og han har jeg flere plasser sett tegn til. Jeg tror at han fortsatt eksisterer, men dessverre i et fåtall. Burde vært satt på Rødlista over utrydningstrua arter i Norge, spør du meg!

Mine gutter og andre barn i familien har i alle fall fått fortalt nissehistorier hos meg i fra dem var små. Det er vel slik at dem ikkje tror på nissen, men dem vet at mora tror og spør stadig om jeg har sett nokke til nissen?? Og ja...da må no jeg bare fortelle ka jeg har sett.....!

Gamle tømmerbygninger rundt om på gamle gårder har jo vært i tjeneste for generasjoner langt bak i tid...og tenk om dei kunne fortalt litt av historien som ligger i veggene??
Et fjøs, et stabbur eller en kårbolig...!
En annen av mine snåle fasinasjoner er altså disse gamle bygningane med knutane, kor du kan se dei slitte årringene! Fantastisk flotte og gode å ta på!
Det er stas å se slike hus som er tatt vare på, men desto mer sørgelig å se dem stå å forfalle.

Heldig for meg, så har Storbonden og Bondekona både gamle, velholdte bygninger og fjøsnisse...og den lykkelige avløysaren  er vel den som har sett mest til nissen...eller sett og sett...???Fjøsnissen er jo mest glad i å være i lag med dyra og ikkje la  med menneskefolka, men at han spionerer på meg når jeg ordner med mat til dyra er jeg ikkje i tvil om.


Dyra venter på mat og snille fru Brille er en tålmodig sau!


 Sist gang jeg var på gården så hadde han nok ikkje venta at jeg skulle komme opp så tidelig på dagen, for da fant jeg både en nissevott, en drikkekopp og dei gamle bakeredskapa til nissekona på tunet.
Dem hadde tydeligvis fått det travelt med å komme seg innadørs når dem såg meg ned i bakkane! Tror nok at det var katten som hadde varslet dem, for han kom meg så smørblid i møte rett etter at jeg hadde gått gjennom Lilleskogen!



Treredskaper trenger tid på å tørke etter en god vask..
Men siden jeg vet at det er krise for en nisse å miste lue eller vott, så la jeg votten godt synlig på fjøsbygninga og håpet at Tiger`n skulle fortelle fjøsnissen kor den lå.
Har ikkje hørt at Bondekona har nevnt noe om uvanlige ting som har blitt funnet på fjøsveggen...så....da er den nok funnet og kanskje kan jeg vente meg en liten tjeneste eller gave i retur???
Nissevott på avveie...
Får se godt etter neste gang jeg er på gården. Jeg hadde jo trodd at fjøsnissane som husnissane også sov i månedene mellom nyttår og adventstida, men etter å ha lest meg litt opp så har jeg forstått at dem er aktive heile året og passer på både bygninger og husdyr, og godt er no det.

Nei...får ta meg en tur opp til dyra på gården en dag og se om nissevotten har blitt funnet av sin rette eier! Katten følger godt med og sladrer kanskje litt til meg  om siste nytt om nissen? Får ta med litt kokt fisk og bestikke han med. Vi er gode venner, Tiger`n og jeg!



10/2/2013
Da var snøen og kulden over oss igjen og jeg har avløyserhelg! Storbonden hadde freset hele den lange vegen opp til gården, så i vakkert vintervær så var det bare en fryd å rusle seg oppover.

Fant mange dyrespor og Helene Harefrøken hadde hoppet rundt mange steder, og både hjort og noe som såg ut som pittesmå fotspor etter en liten skogmus, viste godt på den glitrende snøen.


Dyra fikk god mat og Tiger`n fikk nytrukket fisk. På haspen til fjøsdøra hang det en liten pakke. Regnet med at det var Fjøsnissen som i takknemlighet for at han fikk tilbake votten sin, hadde hengt den der til meg!!
Den inneholdt 2 fine treknapper og et hjerte av bjørkenever.
Hørte et knis bortenfra utedoen når jeg pakket opp presangen, så nissungen stod vel der og sjekka om jeg likte det jeg fikk!!
Jeg rensket stemmen og sa høgt til Tiger`n: "Jaja Tiger`n ...Jammen nevenyttig dinna Fjøsnissen her på gården!!!"     Var vel det han ville høre, tenker jeg!

    



Men den ene tjenesten...er en gave verd!
Sånn er det med den saken!

onsdag 23. januar 2013

Mammahjerte og tårer og sånne greier......



Du er no litt rar mamma, sa Mathias etter å ha våknet opp fra narkosen etter kjeveoperasjonen...du begynte jo å grine , men det er no jeg som har blitt operert og har vondt da!!

Skjønne Mathias...du vet jo at det er fordi jeg er så glad for at du er ferdig og at når et mammahjertet blør så kommer det ut som tårer.....!!
Gullgutten skjønner det, for han vet jo korsen mora er, da!!
Forunderlig rart med ditta hjertet som rommer så mye og liksom alltid har plass til litt til!!!
Som barn så synes en jo at en har store gleder, men også så enorme sorger!! 

Jeg husker jeg tenkte slik,at  når jeg bare blir stor...da blir alt bra, for voksne fixer alt!! Jeg skulle visst.....

Hver så god....
Jeg har mange gode minner fra barndommen...dukken min Pål som fikk god omsorg i lag med Bamse...som ble så slitt at mamma måtte sy kjeledress til han!!!! Fisketurer med makketroa i hånda og makkeboksen i lomma!!! Bestefararmkroken med tobakkslukten av Rød Mix!!!

Kunne sikkert skrevet ned sidevis med slike gode minner....men poenget er at alle disse gode minnene formet meg som person og jeg har gjemt dem der i hjertet mitt...!
Når min kjæreste bestefar døde rett etter konfirmasjonen min, så hadde jeg masse gode minner om han , men jeg klarte ikke å finne dem, for hjertet mitt var bare fylt av tårer, sorg og sinne!!! Men...det skulle jo ikke være slik?? Men det kom frem igjen det gode, etter hvert som jeg aksepterte at han var faktisk borte!


Men tilbake til dissa barna.... når jeg ble mamma for første gang, så skulle alt være så bra, men jeg gråt og gråt ...og syntes at ansvaret var for stort, babyen for liten, Spjelkavika før øde og huset vårt helt pyton!!
I  love U....
Historien bak var jo at vi var veldig gravide da vi fikk vite at 4-mannboligen i Larsgården som vi hadde tatt fast på, ikke ble bygget og vi trengte sårt et sted å bo...i tillegg var lommeboka ikke av den feiteste typen og renta på lån  ENORM!!!

Hvor vi skulle bo og hva vi skulle kjøpe ble vi aldri enige om...for Knut syntes alt var HELT GREIT...mens jeg syntes alt var GRUSOMT!!!
Det ene huset som vi så på hadde våtromstapet på stua, et kjøkken på størrelse med en fyrstikkeske og et bad på størrelse med en fyrstikk ..i tillegg lå det langt inne i provinsen...DA var vi enige om at det ikke var aktuelt!

Tida gikk fort og 1. april flyttet vi inn i eget hus og 9.april ble vi foreldre!
Så vi endte altså opp med et gammelt, nedslitt hus, en altfor liten og litt pjuskete baby i følge legene, gjeld opp til ørene og adresse ØDEMARKA!!!
Da gråt jeg, da!!! Jeg gråt i et helt år..helt til Mathias viste seg å være en helt frisk liten sjarmør, huset fikk litt ny overflatebehandling, vi klarte å betale de faste utgiftene og jeg oppdaget til min store lettelse at det gikk ekspressbuss fra Moa til BYEN!!!!

Da falt alt på plass igjen og lykken over å være mamma til verdens beste gutt bare fylte hjertet mitt til randen!!!

Så ble det selvfølgelig masse tårer når vi giftet oss og Mathias satt på sidelinjen i grå dress, sydd av mormor og sa "AMEN"....for det hadde dinna lille 2 åringen lært av presten!!!


 Lykketårene renner lett,

Et hjerte rommer så mye som du
vil det skal romme!
men er også så lette å tørke bort!!!Når lille Edvard meldte sin ankomst og Mathias var blitt 3 år, så kunne jeg nesten ikke fatte hvordan det kunne være kjærlighet igjen til enda et lite barn???
Men sånn er det med ditta hjertet...det blir et lite hjerterom til alle man ønsker skal være der!!!
Og selv om vonde opplevelser, sorger og bekymringer så absolutt hører livet til og ofte kan legge et grått teppe over dagene, så prøver jeg hver kveld å finne en positiv ting å tenke på...om det så kanskje bare var den gode tekoppen min til lunsj!!


Så går jo årene fort og det er mye som har fylt opp hjertet mitt...en god musikalsk opplevelse, en skjønn elev som kanskje trenger litt ekstra omsorg, en god venn...nye familiemedlemmer og noen 4-beinte som virkelig gir livsglede uten å kreve noe annet tilbake enn litt kos!!!
Disse små hverdagsgleden som vi kanskje ikke legger så masse i , men som beriker livet vårt om vi tillater dem det!!!

Alikevel så føler jeg at jeg har god plass i hjertet mitt til alt det trenger å romme!!
Heldig er vi som kan felle en tåre både i glede og sorg! Som kan kjenne på den gode følelsen av å ville beskytte de vi er glade i , gjøre de lykkelige og ønske de alt godt!!
En gang mamma, alltid mamma!

Fikk plutselig en aha opplevelse da jeg kom til å tenke på min kjære farmor  som i en alder av 96 år, bekymret seg for min far (da 73 år)..som var så tynnkledd og burde absolutt hatt en varmere skjorte! Kanskje ei kjekk flanellskjorte og ei fin golfjakke!!! Det var jo så kaldt ute!!!   Han kunne jo få "kulsen" i seg! Joda......

Nostalgi....
Så selv om mine gutter nok synes at mamsen er en tåreperse og til tider ei masehøne, så vet de at det er godt ment og at det er for at jeg er så utrolig glade i dem!!!! Gullgutta!!!

fredag 4. januar 2013

Årets første avløysertur...



Vakre julekort av Kjell E Midthun illustrerer med en utrolig flott strek, litt av det jeg opplevde på Gården i dag!!


Boblikoffen...en snill vær.
En nissestrek....

I dag var jeg på årets første tur opp hos dyra på gården.
Dem var så glade for å se meg og ønsket meg godt nyttår!!
Hadde med meg litt oppskjært brød, en pakke Ryvita og nokken resta av julemannane og det skal jeg si deg gikk unna!! 
Væren Boblikoff sto først i køen og brukte styrken og posisjonen sin for å få flest godbiter, men...det var no fjorårslamma som jeg stakk mest til....!
Må jo gjøre meg til godvenn med dem frem til lamma kommer til våren, for da ekje dem redd meg og jeg får bære og nusse på dissa små nyfødte!!!
Tiger`n kom spradende nedover fra løa og var virkelig klar for å bli klappet og koset med!!

Tøffe Tiger`n.....sjefen på gården!!! ( At Bondekona tok han med til doktor Dyregod og fikk kappet strengen på han i svært ung alder, har han nok fortrengt......forståelig nok!!!)



Midthuns strek er fasinerende flott.

Det var begynt å skumre litt og idet jeg skulle opp å hente høy til sauane, så jeg snurten av ei rød nisselue som forsvant rundt hjørnet på Gammelhuset!!! Hm...sa jeg høyt" no er det på tide at alle nissane finne køya si, om dem skal være klare for å nisse nissestreker til advent igjen!!! " Hørte bare en snøft tilbake....jaja, det er vel med nissa som med mennesker...dem òg blir litt grinete når dem blir trøtte!!!

Når jeg kikka nærmere på sauane i vinterhagen, så la jeg merke til at fru Brille...den eldste og klokeste sauen, hadde litt snaut med ull på ene sida av låret!
Spørs om ikkje nissekona hadde vært der å nappa litt.. kan jo hende at en av nissane hadde bestått Langlueprøven og trengte ny  og lengre lue...eller om en av nisseungane trengte nytt fyll i puta si !!

Ja, ull er ull og kan brukes til så mangt!! Hadde jeg kommet litt før, så hadde jeg kanskje fått med meg at hun lånte litt ull, men fant ikkje ut hva hun hadde med i bytte??? Kanskje litt bjørkekvister...lå nemlig litt spredt bjørkeris rundt om....og så jeg som trodde det var pga vinden...ja, litt treig i toppen er jeg nok!

Ruslet meg ned igjen når det var den GRÅ-time....grått pga skodde og yr, men veldig trolskt og fint med dei vage konturane av gran og fjell!! Og med gode klær...egentlig bare deilig!

En god baconpølse på Stopp 69 smakte fortreffelig....og jeg hadde faktisk en lite snev av leppestift igjen fra jeg var på jobb!!!  
Åh...dagen var redda.....

Nissungen med kortlue.....
Tiger,n foran Gammelhuset der jeg så den røde nisselua..