lørdag 7. november 2015

Høsttur til Muldalen.

Endelig så ble det 6. november, og jeg var klar for en tur som jeg har gledet meg til lenge.
Da jeg fikk oversikt over de få fridagene jeg skulle ha fra arbeidsårets start og til juleferien, så bestemt jeg meg allerede da for at denne dagen skulle jeg gå opp til Muldalen........vel å merke om det ikke allerede var full vinter.
Men dagen kom, og var mild og fin...sola tittet frem og ga meg en fantastisk kjøretur innover fjordene.
Et lite stopp på Dyrkorn for å nytet synet av gårdane på Skotet. Ingen dyr eller lys lenger nå på Ytste Skotet som  gir gården liv. Trist !

Det var en gang et vakkert hus.........med nydelige detaljer.

Men før jeg kom meg innover mot Muldalen, så måtte jeg bare stoppe i Stordalen og stille inn kameraet mot Stordalens vakreste hus.
Jeg har kjørt forbi det huset et helt liv og tenkt at jeg skulle ha stoppet der og foreviget de vakre detaljene. I dag gjorde jeg det.
Jeg hadde med meg kameraet mitt og zoomet inn utskjæringer på det grå huset som desverre er så preget av manglende vedlikehold og tidens tann, at om få år er det borte.
Hva er det som gjør at folk lar et slikt smykke bare smuldre bort??? Ryktet sier at eieren hverken vil selge eller vedlikeholde det?

Kaffikanna og saga...her har det kanskje vært mange gode måltider og mange strevsomme arbeidstimer.

Jeg ble vedmodig av alt forfallet og satte meg på trappa, lukket øynene og så for meg aktiviteten i huset........... den tida da små barneføtter trippet opp trappa med markblomster i handa som mor skulle pynte med i vinduskarmen, eller når husfruen, pyntet i søndagsklærne, låste hoveddøren og spaserte arm i arm med husbonden sin ned til Rosekyrkja for å delta i gudstjenesten.
Den gangen da huset var levende og hadde folk som tok vare på det.
Men som bildene viser, så er det mange år siden. Og hus som ikke blir brukt, de dør og er som oss bare gjester i tiden. Folk treng hus og hus treng folk !

Høgspenten går rett gjennom gården på Kastet.

Men jeg måtte nytte dagen og kjørte videre innover mot Tafjorden.
Passerte Fjøra og tittet bort til Kastet gård  der husa også står for fall. Og når en leser boka til Liv Randi Bjørlykke om hvor godt gården i si tid var drevet, og hvor mange dyr og folk som levde der, så er det rart at eierne der ikke er interessert å la gårdens historie leve videre, om ikke annet enn som en fritidsbolig.

Men så var jeg da endelig ved stien opp til Muldalen. Lykke....
Alle dei smale hårnålssvingene dekket av vakkert løv i høstfarger......... bladløse trekroner og lyse, snaue stammer som ga meg fin sikt ned til den stille fjorden.......noe som vi ikke kan nyte når trekronene er dekket av blader om sommeren.
På vegen opp fant jeg 4 små hasselnøtter som var som en 4-kløver, et lite naturlig kunstverk....lurer på hva jeg skal ønske meg?? 3 ønsker til Askepott.....4 til meg !


Fuglesang og naturlige lyder gir meg en indre ro og jeg kjenner at dette er en god måte å få fyllt opp energilagrene mine på.
Og nesten oppe, så kunne jeg se opp på Muldal gårdshus og da så jeg at vimpelen var oppe.
Jeg ruslet meg over broa, banket lett på døra og ble møtt med et smil av husbonden, og med en god klem av husfruen. En raus og dyktig dame som jeg tror har tusen jern i ilden, men som også får unna det meste!!!
Veldig hyggelig å sitte på stua i huset med den gode atmosfæren.
Et hus som kunne ha lidd samme skjebne som tidligere nevnte hus, om ikkje dyktige og arbeidssomme huseigere hadde forelsket seg i det og lagt ned utallige arbeidstimer som langt på vei har endret huset til en perle med et varmt, rustikk preg.
Der kjenner jeg på kroppen at det er godt å være.

En fin turdag.

Men veien ned til bilen er nok anstrengende å gå i mørke uten hodelykt, så jeg takket for meg når det fortsatt var dagslys og la i vei nedover.
En får god fart i nedoverbakkene, og med en matboks med gode skiver som måtte fortæres underveis, så gikk det unna.
Fin dag, fint turmål, hyggelig folk og nydelig kjøretur hjem i den blå timen.
Dagene er korte nå, men den gode dagen kom tidelig i dag, heldigvis!