Det er viktig å ha noe å se frem til i den mørke tida av året, for med "korte" dager, få lys-timer i døgnet og snøkave rundt ørene,så kan det lett bli litt tungt.
Ja...altså, jeg er ikkje av den veldige værsjuke typen, men jeg er litt lysavhengig!
Noe skal man da være avhengig av....så jeg droppet nikotin og alkohol, og konsentrerte meg om lyset.
I januar i år blei det bestemt at en "guttegjeng", inklusivt min Knut....ilag med Vika-gutta, skulle på tur til Gdansk i mai 2023 !!!
Det var et god forslag , sa jeg!!!
God tur .... KOS DERE !! ( og det gjorde de!!!)
Da visste nemlig JEG hva jeg skulle gjøre den helgen.
Jeg skulle si "takk for sist" til den vakre kommunen Røst, der min oldefar på farssiden ættet fra.
Dagstur til Røst? Hvorfor ikkje...det er faktisk heilt innafor.
 |
| Boblet over av glede! Bildet er tatt når vi gikk av flyet på Røst 05.05.2023. Jada....jeg oppfattes nok som ganske rar, og det er jeg...men bryr jeg meg? Nei!!! |
Øygruppa består av 365 øyer og utgjør den ytterste, vestligste og sørligste kommunen i Lofoten.
Røstlandet er den største øya i kommunen, og det var dit jeg skulle lande med ei Widerøe-kråke!
Jeg er så glad i dissa små blidfisene som flakser rundt omkring til og fra Norges ytterkanter og har et så hyggelig personell at man alltid føler seg velkommen ombord.
(Der har enkelte ansatte i SAS noe å lære!!!!!Svært lite hyggelig innsjekkingsdame på returen, Oslo - Ålesund!)
I juli 2019 var jeg der for første gang i lag med Hilde, Ketil og selvfølgelig Knut.
Besøket satte spor.
Det var sterkt å endelig komme til Røst, som jeg hadde hørt så mye om heilt siden jeg var lita.
Jeg har alltid visst at det er mye "nordling" i meg, siden både morsida og farssida har røtter "nordaførr".
Jeg kjente at en del av meg hørte til i ditta øyriket.
Vi hadde flotte dager med midnattsol, gode måltider, kjekke møter med lokalbefolkningen og innføringskurs med en knakandes, kjekk lokal kar, han Johan... om korsen tørrfisken blei kontrollert og vraket etter kvalitet. Så lærerikt.
Jeg reiste da derfra med et løfte til meg selv om at jeg skulle dra tilbake og se når fisken hang på hjell.
Røst er jo et fiskevær og en storprodusent av den aller beste tørrfisken som kan lages.
No var der en sjanse!
Jeg tok en telefon til Knut`s kusine Hilde, som bor 7 minutters gange fra flyplassen og forsikret meg om at jeg kunne bo hos henne og Ketil den helgen.
Ikkje bare kunne jeg bo der, men hun ville gjerne bli med til Røst. Jeg kunne ikkje fått et kjekkere reisefølge...... LYKKE !
Jeg bestilte umiddelbart flybilletter til og fra Bodø, og Hilde ordnet flybilletter til Røst fra Bodø, og retur for oss 2! Det var bare til å glede seg til første helga i mai.
Man kan ikkje gå og tenke at vi "skulle, skulle og burde, burde." Vi må hoppe i det når vi kan!
Ingen kjenner dagen før solen har gått ned, sa min farmor bestandig....jeg har lagt det på minnet!
Herlig flytur en torsdags ettermiddag i strålende vær...med beste kråka...Ålesund-Trondheim-Brønnøysund og så Bodø! Snakk om å få mye for pengene.
Innflygninga til Brønnøysund....nydelig, og videre mot Bodø.... praktfullt!
Alle dei flotte plassene jeg tenkte at der skulle e gjerne ha bodd.... ! Hm....egne sandstrender, egen øy, storhavet rett utenfor stuedøra...... jaja...fattig er det som ikkje drømmer !!
Hei Bodø, og hei Hilde og Ketil!
Verdens hyggeligste hotelleier beklaget at dei ikkje hadde frokost og heller ingen gjester den dagen. Skreifisket var over, og sommergjestene var ventet først i juni. Vi var litt tidlig ute, men hun tipset oss om "spiseavdelingen" på den lokale matbutikken Joker.
Alltid ei glede å treffes!
Fredag morgen var vi "earlybirds" på flyplassen i Bodø.
08.35 landet vi på Røst...etter 20 minutter i lufta!
Vi var 3 passasjerer som gikk av flyet.
(Og jammen var vi ikkje dei samme 3 som gikk ombord flyet for tilbaketuren kl.21.30.)
Jeg er sikker på at jeg da var det lykkeligste menneske på Røst den dagen!
Smilet gikk omtrent rundt og jeg hoppet av glede! Endelig tilbake i mine forfedres rike.
Smilet gikk omtrent rundt og jeg hoppet av glede! Endelig tilbake i mine forfedres rike.
Og dagen var mer som et eventyr.
45 minutters frisk morgentrim fra flyplassen og til Røst Bryggehotell, med håp om å få spist litt frokost og leid oss sykler.
På vegen dit såg vi masse fisk som hang på hjell...kjente den gode lukta av tørrfisk og den salte sjølukta.
Jippi....det var ditta e ønska å oppleve!
På vegen dit såg vi masse fisk som hang på hjell...kjente den gode lukta av tørrfisk og den salte sjølukta.
Jippi....det var ditta e ønska å oppleve!
 |
| Føltes ut som jeg var i en katedral av fisk. |
Verdens hyggeligste hotelleier beklaget at dei ikkje hadde frokost og heller ingen gjester den dagen. Skreifisket var over, og sommergjestene var ventet først i juni. Vi var litt tidlig ute, men hun tipset oss om "spiseavdelingen" på den lokale matbutikken Joker.
Sykler fikk vi låne gratis...litt gamle og preget av salt i været, men heilt brukbare til vårt formål. Tommelen opp for Røst Bryggehotell.
På Norges flotteste Joker-butikk, med hyggelige Røstværinger som smilte, hilste og prata med oss som om vi var gamle kjente, nøt vi en lang og smakfull frokost!
Men tida måtte nyttes, så klar for å beskue øyriket...rundt omkring, knipse,knipse....jammen var det nok motiver å finne!
Fiskehjellene var som katedraler...hundrevis av dei, med tusenvis av kilo med fisk som hang til tørk.
Hale bundet sammen med hale, der hang dei på rekke og rad.
Ei reise i godt handverk fra fiske av skreien, og mange arbeidsoppgaver og arbeidstimer til eksport av eksklusiv tørrfisk rundt om til hele verden.
Og hauda hang på egne hjell....nesten som spøkelsesmasker der dei hang, huløyde og grelle...tusenvis tredd i et bestemt antall pr. reip.
Det er eksportvare som selges til Nigeria. Der males dei opp og brukes til suppe, blei oss fortalt.
Det er eksportvare som selges til Nigeria. Der males dei opp og brukes til suppe, blei oss fortalt.
Ja, hver så god...dei frista ikkje meg akkurat.
En obligatorisk tur til Ystnes bare MÅTTE vi på.
Der var bare litt av murene igjen av huset som min oldefar kom fra.
Men stedet er flatt og forblåst som dei fleste steder på Røst, så det er ikke rart at et gammelt, ubebodd hus blei offer for tidens tann.
En barneflokk på 16 barn ...2 kull, bodde der over år.
Ikkje alle levde opp, for om havet gav, så tok det òg. Nokken druknet, andre døde av sykdom.
Sånn var det den tida.
Min oldefar, Peder Martin, var nest yngst i flokken.
Han reiste fra øyriket for å få seg jobb og drog sørover. Han fant seg ei kone fra Søre-Sunnmøre, ho Anna Røyset.
Dei bosatte seg i Ålesund.
 |
| Her føler jeg meg hjemme. |
Og "fjella, husa, fisken og folket som lever der nord"....... dei tok godt imot oss og gjorde alt for at vi skulle få gode minner. Heldige oss...som å vinne i et stort lotteri.
Medbrakt lunsj blei spist nesten nede i sjøkanten, med storhavet foran oss.
Den gamle kirkeruinen stod der som et bevis på at troa var viktig, både for dei som hadde arbeidet sitt til havs og dei som venta på at en ektemann, far, sønn, bestevenn, kjæreste skulle komme hjem.
Mange var dei som aldri kom hjem.
Flere av husa var værslitte og preget av mye vær og salt i lufta.
Med siden dei aller fleste Røstværingene var i arbeid med fiskeri, så var nok ikkje tida kommet for maling og vedlikehold ennå.
Men den kommer nok...omtrent samtidig som at det grønnes på øyene.
Løvtrærne var fortsatt ganske snaue, men noen få påskeliljer stod i sprett og gav et lite tegn på hva som var i vente.
Vakre, små perler av nokken tun, fortalte historier om bebyggelse fra gammel tid som fortsatt var gode hus for folk og fe.
Alt til sin tid...uten fisken overlever ikkje fiskeværa. Vi må ta vare på naturen og ressursene våre, og det er folk på Røst flinke til.
Middag på hotellet var bestilt før vi drog fra Bodø.
Vi var redd vi ikkje skulle få plass.
Måtte le litt når vi satt der som eneste middagsgjestene kl.16.00.
Fiskesuppa var fantastisk, vinen likeså og vi toppet det hele med en smakfull dessert bestående av svisker marinerte i madeira, i nært "samarbeid" med eksklusiv vaniljeis. Nam!
Vi satt der i nærmere 2 timer og det var fortsatt bare oss som var der, men vi fikk den aller beste servicen og maten.
Røst Bryggehotell leverte....slik som sist! Takk!
 |
| Toralfhuset står utrolig nok ennå og er et ikon på Røst. Heldigvis så har det no blitt bevilga midler fra Fortidsminneforeningen til restaurering av dette huset fra begynnelsen av 1900-tallet. Krykkjehuset, Rorbu-Camping skal også renoveres. En gledens dag på Røst når det blei kjent i november 2022. |
Når vi satt der, mett og fornøyde, og kvilte vi blikket på Toralfhuset, så stilnet været og det blei havblikk og blå himmel.
Havblikk på Røst...i mai...det er vel ikkje kvardagskost.
Syklene blei parkert og stinn av god mat så blei det fottur med innlagte fotopauser og vandring retning flyplassen.
Karianne sine flotte kyr og uteganger-sauer med små, spretne lam, var til stor glede for oss. Tror nesten Hilde forelsket seg i lammene, der dei hoppa og sprang rundt mødrene sine.
Fjellene rundt Røstlandet er bratte og steile ...rart da at den høyeste toppen på hovedøya kun er 11.moh.
Skal du på fjelltur, så må du først i båt. Du skal være lokalkjent for ikkje å kjøre på en av dei mange skjæra som er i havet rundt dei 365 øyene som Røstværet består av.
Sist vi var der leide vi skute og skipper. En super tur med stille hav og Havørn, Lomvi, Lunde, Havsule som fulgte med oss fra skjær, øyer og fra lufta.
Denne gangen såg vi Havørn, Kjeld, Bekkasin, gjess, Terne, Svartbakk og Ravn.
Det nærmet seg hjemreise, og i jevn gange med rimelig høyt tempo mot flyplassen i kveldinga, blei kroppstemperaturen ganske så høy.
Uten så mye som et vindpust som naturlig avkjøling, så måtte pannebånd, vindjakke, hansker puttes i sekken. Stillongen blei vrengt av på flyplass-toalettet.
Vi var kledd for mykje kald vind og gråvær, isteden blei kvelden mer som en mild sommerkveld.
Det blei hett på Røst!
Det tar på å gå nærmere 25-tusen skritt + sykling på en dag.
18 minutter i lufta fra "take-off" og til landing i Bodø !
Ikkje værst!
En nydelig flytur...og vi var igjen på fastlandet!
Søsete av inntrykk, glede og litt mangel på søvn...." skravlet" vi oss tilbake til leiligheten! Jeg...mer eller mindre euforisk av glede !
Begge var enig i at det hadde vært en makalaus dag !
