Bursdagsfeiring med katt, sauer og 2 snåle høns som gjester.

Hjertet slår i rett rytme igjen når gutta kommer hjem for å feire mora sin bursdag.

Da har jeg feira bursdag igjen....gammel og grå....spreke  lårmuskla og rask på foten, men det hjelper lite når rynkete skinn, tunge øyenlokk...og balkongkasser som ikkje lenger er der dei skal være, forteller sitt !! Høsten preger både livet og naturen rundt meg.

Men likt for dei fleste, så e det slike slag som livet gir...så en får velge sine kampa med omhu.
En ting e i hvert fall sikkert ..en kan ikkje ta valga sine om igjen...kanskje er det greit, kanskje ikkje ?

Jeg tenker i allefall at jeg må strebe etter å få max ut av kvardagene, siden det er dei vi har flest av i livet...festdagane er jo minnerike uansett.
Siden første halvpart av september var sterkt prega av sjukdom i heimen og svært lite fysisk aktivtet, så bare måtte dei flotte, kalde ettermiddagane og helgedagane i slutten av september og i oktober brukes til nokke fornuftig....som turer, gardsbesøk og eplehøsting....og litt soppsanking.

Nydelige dager på Korshamna og fetter Christian si hytte.

Knut og jeg har ofte snakket om at vi burde lånt hytten til hans fetter Christian, på Korshamna i Hjørungavågen, og ei sein septemberhelg i nydelig høstvær kom vi oss endelig dit. 
Så nydelig sted og koselig hytte, med ei fantastisk utsikt over Vartdalsfjorden.
Medbrakt pizza, øl og cider til lørdagskvelden...og fiskestenger med i bagasjen i håp om å dra opp søndagsmiddagen fra fjorden...vi hadde troa !
Og jammen blei det fangst...flotte makreller, som blei gjort opp og strødd med salt i buken og tatt med hjem.
Mandag blei dem til middagsmat. Nystekt makrell i rømmesaus, nypoteter og grønnsaker!! Åh, kor godt !

Ureist matauk...ja, kanskje kortreist forresten.

Ja...e e jo Sunnmøring og kan ikkje se at matressurser går til spille...så når mitt epletre bar enormt med epler...nydelige Aromaepler også i år, så måtte e finne ut korsen e skulle få nytta dem.
Jeg gav bort så mye som mulig, men tok alle dei minste og laga eplejuice.
Fikk låne kvern og presse med gode venner på Søre Sunnmøre, og så i samarbeid med fam.Ugård presset vi epler til den nydeligste juice.
Kjekt å ha på lur...men det var mye arbeid, men ikkje uoverkommelig mye juice. Mer som et middels presseri, hvor mange er i arbeid med liten, men eksklusiv gevinst...men det er jo innsatsen som teller.
Sauer både på Søre og opp på gården nøt godt av ruske-epler og "tørrstoff" fra eplepressinga, så ingenting gikk til spille.
Fortsatt ei kasse epler i garasjen som skal fordøyes frem mot jula.
Norske epler er dei beste, vil no e påstå.

Ikkje så mye skogens gull i kurva i år.

Soppsanking har det vært lite av i år! Våre nye landsmenn rensker skogen for sopp omrent i det dei spretter opp av jorda, så i år blei det bare nokken få kilo som e forvella og fraus.
Og no har jo jegerane gjort sitt inntog i skogene rundt om, og dei vil e ikkje komme i konflikt med. Derfor  går e kun på merka stier....på tider når det ikkje er fare for at jeg kan bli forveksla med ei velfødd hjortekolle som har fått seg ny, rød caps i anledning jakten !
Fort "hjort" å ta feil ! :)

Dagane er korte og dagslyset som er så kjært, forsvinner bare et par timer etter arbeidsslutt.
Jeg har jo hatt nokken turmål å strekke meg etter i høst, men no er det ihverfall ikkje rom for å rekke nokken lange turmål i kvardagen, men litt har e no fått tatt i helgene.
For dem som har lest tidligere blogginnlegg, så vet dei at jeg alltid har et turmål å strekke meg etter....ikkje nokken urealistiske mål, og sikkert til å le av for mange...men et mål som passer for meg.
Med litt motbakketrening gjennom vinteren, kan nye mål nåes en tidlig vårdag når lyset er tilbake. Det livgivende lyset...som jeg feirer hvert år den 22. desember når det er solsnu !
I  høst var det Rekdalshesten og Snaufjellet som e gjerne ville beseire, og e klarte det!
Godt å føle at en har nådd målet...slettes ikkje ei selvfølge det.

Så glad blir en når en når turmålet sitt på en vakker høstdag i oktober.

Turen til Rekdalshesten var fabelaktig. 
En nydelig, kald og klar lørdags formiddag i lag med beste Ann Cecilie..kjørte vi på delvis frosne veier...på sommerdekk...til Rekdalsetra, faktisk også ei nydelig og idyllisk lita perle.
Derfra gikk det bare oppover, i ordets rette forstand,  på sti som var delvis frossen av minusgrader og mangel på solglimt.
Men for en fin tur og for ei utsikt. E klarte ikkje vente til e kom til toppen for å nyte utsikta av fjella med snø på toppene, som òmringa oss.
E måtte stoppe opp halvveis og bare ta det innover meg...dissa storslåtte og mektige fjella som e aldri blir lei av å se på. Vakkert!
Og på toppen av Rekdalshesten kunne e se "over heile verden"....MEN e holdt meg langt unna kanten...for det var rett ned...og e kjente det i magen...suget...bare e tenkte på det !!

Da var maten fordøyd og vi var klare for turen tilbake til bilen...vi 2 bestevenninnene.

Walters mandel-sjokolade, te, skiver, vennskap, verdensbestevenninne, pannebånd, vindtett jakke, sol, kald vind.....FOR EI GLEDE OG MESTRING !
Steikandes kor glad og fornøyd e var...og stolt !

Jeg kysser varden på Snaufjellet i gledesrus.

Snaufjellet på Ørskog stod på ønskelista mi i fjor, men uten at e kom meg dit.
Nye sjanser på tampen av StikkUt-seongen i år...i lag med kjekke kollega Wenche Markussen.
På den eine høstferiedagen vår, pakket vi med oss mat, drikke og sitteunderlag. Fin tur...døye mila tur/retur til Snaufjellet, knappe 900 moh.
Bra trim for lår og rompemuskla. Skremte opp et kull med ryper i vinterantrekk på toppen av fjellet ! Gøy å oppleve !
Og utsikta ja.....rørendes flott på en så klar og fin dag. Så meningsfylt å bruke fridagen sin på en slik måte. Takk for turen, kjekke kollega Wenche. Vi har jammen hatt mange fine tura i lag både i fjor og i år.

Dei 2 bestevennane på pokertur til Malta. Snakk om å ha det kjekt i lag.

Knut var på pokertur til Malta når e forlysta meg som mest med å bestige turmål. Han gjorde sitt beste forsøke å dra inn noen gryn til julegavehandelen ....og klarte seg bra skal sies !! :) 
Vi har hver vår måte å koble av på. :)

I år har e bygd stein for stein på turforma..og til neste år må kanskje målene kan bli litt høyere ?
Hørte e "høydetrening" i vinter??
Må bli på Aksla eller kanskje på Emblemsfjellet med truger !! Håper på en snøfattig vinter.

Ytstetinden og Kloven....majestetiske fjell en seinhøstdag.

Neste års mål er Ytstetinden på Vestnes, 1162 m over havet.
Et vakkert og karakteristisk fjell som fra Ørskogfjellet ser ut som om Skaperen har tatt seg en stor bit av !
Det er et fjell som alltid har fasinert meg...men om e kommer meg dit er en heilt anna sak. Godt å ha nokke å se frem til.
Klovetinden 949 moh, er også et turmål som hadde vært kjekt å nådd...heller ikkje uoppnåelig vil e anta !!

Så oktober måned har heldigvis gitt meg mange gleder i form av flotte turer med gode venner og nokken aleine.
Mitt hode trenger litt mental renselse til tider...altfor mange tanker som surrer og konkurerer om plassen inne i dinna knollen. 
Den renselsen får e når e er på turer rundt omkring eller på gården.

Gleden over dyra på gården er energigivende og gir god rekreasjon.

Det er derfor en glede når Bondekona lurer på om jeg ville se til dyra, når dei sjøl skulle på en velfortjent ferie!! ( Mitt beste rekreasjonsmål e gården med dyra!)
Og svaret er nesten ALDRI nei...uansett hva jeg har av planer, så kan dei stort sett settes på vent for å få gleden av gode samtaler med både katt, sauer og 2 skremte høns.

Hurra for deg som fyller ditt år...ikkje katten, men e...

Katten holdt meg forresten med selskap på bursdagen min i år, når Knut var på jobb i Oslo og  gutta våres var "hjemme" i Oslo.  
Men gode venner forlenger smilet, så hva er vel bedre enn å feire i friluft på gården med dyra som selskap????
Jeg, som faktisk har tenkt at å få gå opp dit en bursdag, hadde vært heilt greit. Så slo e altså til...brygget meg en termos te, hadde med 2 små kakestykker, flagg og duk....godbiter til 2-og 4beinte gjester...og gikk opp på den velkjente vegen opp mot gården, gjennom grinda og plantefeltet og så fremme med sauer som allerede stod klar for å motta "bursdags-Wasa"...2 store pakker :)
Er det fest, så er det fest.

Foran Gammelhuset er der både sitteplasser og et bord i stein...utsikta er nydelig ned mot vatnet og mot fjella.
Sauane i vintergjerdet fulgte nøye med på hver bevegelse e tok...i tilfelle e gikk mot høyet eller brødposene. Blei det mer mat snart?
Katten kom meg i møte i det han hørte e snakka til sauene.
Han hadde allerede funnet sin plass på steinbenken før e rakk å komme meg opp til "festplassen"
I det jeg dekket på med duk, flagg og te...og satte frem kakestykket, så jumpet han opp på bordet og mumset i seg glasuren på kakestykket, og det før jeg hadde fått sunget bursdagssangen til meg sjøl !!
Ja dinna katten...han e nokke for seg sjøl.
Kakestykke nr.2 lot jeg være i boksa heilt til jeg hadde tekoppen klar...og så nøt jeg det til utsikten av vakker natur, sauebursdagsbreking, og kakling fra 2 rare høns....og en snål katt som strakte hals for å få en smak på dinna glasuren og !!
Men nei...no ville jeg ha heile stykket sjøl!!!

Ja...sånn blei den bursdagen, og gleda med å komme hjem på kvelden, sitte nydusja i en kosedress, spise litt middagsresta og så lese alle dei koselige hilsningane på Facebook, Messenger og i  tekstmelding....ja det var rørende og fint !!
Heldig er e som har så mye vennskap rundt meg både fra mennesker og dyr !
Bursdagslykke ! 

I går nytta e dagen til å nå dei siste turmåla for min del, denne StikkUt-sesongen. 
Dagen var så fin og klar som bare en høstdag kan være.
Gutta gikk på fotballkamp i lag med far for å heie frem Vika til seier mot Aafk 2.
Resten av lørdagskvelden blei brukt til feiring av meg,  med bacalao, god vin, kaker og te/kaffi. Mormor og besten var sjølskrevne gjesta og kvelden var kjekke for alle.

Sånn er det med den saken...

Høsten går mot vinter og sjøl om nokken vil påstå at e har lopper i blodet, så finner e roa på gården og på fjellturane.
Alle må finne si ro...kanskje må en leite ei stund...kanskje er den i dvale i perioda av livet, men det er ei indre glede og en sjelefred å kunne si at dinne dagen gav både opplevinger for dagen, men også minner som kan taes frem til dager som har gråtoner som ikkje lar seg viske vekk med et viskelær.

Jeg tenker at...man angrer aldri på en tur, ei heller på et bad i et vakkert fjellvatn eller ei elv. 
Livet er for kort til å angre.....siden man ikkje får gjort nokke opp igjen.
Grip dagen....
Ønsker alle en fortsatt god høst.