På fredag fulgte jeg- og svært mange andre, beste Lisbeth til sin siste kvileplass.

Beste Lisbeth 💖

Ei fullsatt Skodje kirke synliggjorde kor mange som holdt av ho og som ønsket å vise familien kor mykje ho betydde også for andre enn sine nærmeste.

Mange fine ord blei sagt om ho, og når Elise holdt en rørende tale til mora si...så tror e ikkje det var et tørt øye blant dei som satt på benkeradene.  

Du er beundringsverdig sterk, Elise!

En vakker, men trist dag. Flagget på halv stang, avskjeden med deg, fine ord ord, vakre blomster og fin musikk, men sorg....over at du gikk ut av tida så alt for tidlig. 

Og Lisbeth fortjente alle dei fine orda som finnes i vårt vokabular, for maken til dame skal man leite lenge etter. 

Ho tok vare på alle dei rundt seg...ikkje bare familien, men også oss andre delte ho raust tida si med...ja, ho var heilt spesiell, såg oss alle, og gav oss et smil og dei beste klemmane. ...bestandig.

Ho var god med ord både i tale og skrift og aldri var det tilfeldig kan som stod på kortet fra ho...eller på tekstmeldingene... ja, det var velvalgte ord som kom fra hjertet. 💗

Heldig var vi som fikk slike vakre ord fra ho.

  

Ho hadde en smittende latter og glimt i øyet.....ja, det var virkelig ei glede å få ha ho i livet mitt....

og e vil alltid tenke tilbake til dei gode samtalane våre, den smakfulle maten...enten det var middag eller bakst som ho så raust serverte til hverdag og fest....eller om vi treftes over en kaffilaffi på en kafe. 

Ho Lisbeth var "one of a kind"....unik!

Vakre countrysanger blei framført heilt i Lisbeth si ånd i begravelsen og cowboyhatten lå på kistelokket i lag med blomster i sterke farger, og Lisbeth sjøl var en blomst med sterke farger.

Lisbeth var ei dame med et stort hjerte for både mennesker og dyr. Ho såg alle og brydde seg ikkje om status og rang...en venn var en venn.....og heldige var vi som var en venn av Lisbeth og hennes fine familie.

Det var ikkje dinne hatten som låg på kista,....men han ligna.

Jeg kan aldri glemme da Amalie var lita, og Lisbeth og ho var med en tur opp på gården der som jeg til tider hadde gleden av å være "litt avløyser"...for å mate sauene.

Brummen...en kraftkar av en vær med krumme horn og en raggete pels, fikk virkelig fikk sansen for ho Lisbeth og strauk seg inntil ho, nokke som blei foreviget på bilde. 

Også han skjønte kor god ho var. 

Dessverre så finner e ikkje det bildet lenger på "lagringa" mi, men Brummen har e bilde av. 

En flott fyr, populær blant dei 4_beinte med pels...og absolutt fotogen, men han var litt bråkjekk...så e likte han best på avstand....men Lisbeth var like rolig i møte med han.

Brummen...med litt rusk på nesa...hadde vel funnet seg ei god lukt i gresset!!!

Et minne for livet....og i etterpå-laget i begravelsen så surret og gikk det herlige bilder av Lisbeth...som ei digital minnebok på storskjermen, til glede for oss alle...og der kom ditta artige bildet av ho og Brummen på storskjermen....

Ja, da kjente jeg at det kom ei tåre i øyekroken...både av takknemlighet for gode minner og også for at slike turer no er historie.....tenk om e kunne skrudd tida litt tilbake? 

Det var som e hørte den gode latteren hennes igjen.

Takknemlig er jeg for at vi delte så mange slike fine stunder.

Det var ei gave å møte på ho...få en varm klem...fine ord og føle den varmen som hun utstrålte. 

Ikkje rart at vi var så mange som lot tårene trille i begravelsen når vi hørte country musikk vakkert fremført i kirka under begravelsen. 

Lisbeth blei kaldt "Texas Lizzi" og ikkje uten grunn.

For når ho dreiv Long Horn så var det linedance i skuddet og det var nokke ho kunne. Med boots og cowboyhatt så var ho rå-god. 

Og det var dei første åra e kjente ho, da jeg var jeg læreren til Magnus på videregående. 

Ho inviterte både ansatte og medelever av Magnus inn på pizzafest på dagtid flere ganger i året...og vi storkosa oss alltid. 

Der blei vi også kjent med Elise, for ho var ofte der og serverte oss....også alltid med et smil og gode ord. 

Gode gener...raushet og hjertevarme.......

Og Magnus og jeg fant tonen raskt og blei så gode venner...ikkje bare lærer og elev, men vi fikk et vennskap som vi fortsatt har til tross for at det er så mange år siden han gikk ut av videregående og e slutta som læreren.

Ikkje bare blei e kjent med Magnus, men med heile familien......og i heimen der var alltid døra åpen for meg...noe jeg er dei evig takknemlig for.  

Og om ikkje vi såg hverandre på ei stund, så kom det gjerne ei tekstmelding med fine ord, spørsmål om korsen "nisseungen min" som ho kalte meg, hadde det...og alltid avslutta med "knorvepå-klem".

Lisbeth kalte meg "nisseungen" for ho syntes e var så lik Nisseungen i juleprogrammet: Amalies Jul.

Det skal sies at e da hadde mørkt hår!!!!! Så kanskje en viss likhet???

Tja...litt lik, kanskje?

Og i fjor høst under Fjord Cadenza, så var vi 2 på konsert m Odd René Andersen. Og hvilken konsert det var!!

Ja vi storkoset oss og nøt stunda i lag.

Etterpå reiste vi opp i huset på Gregorsplassen og der spilte vi "Ti-tusen" i et par timer i lag med Harald. 

Og jammen hadde dei ikkje "gullterninger"! 😁 

Aldri før hadde e sett det..... :) 

Vi flira godt av det.

Det var en makalaus kveld....og sånn ei fin stund å tenke tilbake på no.

Du Lisbeth "mi"......ja, e skriver "mi"...for e føler sikkert slik som svært mange andre, at vi hadde nokke heilt spesielt i lag....og det var vel omtanken for hverandre, familiene våre og selvfølgelig beste Magnus. 

Du var "den finaste e veit", og det vet e at mange andre også mente om deg.

Jeg var så glad for at jeg og Magnus kunne være i lag en ettermiddag i uka og finne på nokke kjekt, no etter at du blei syk. 

Jeg følte meg til nytte og glede, og det er jo en god følelse. 

For Magnus og jeg har det så kjekt i lag..... bestandig. 

Det blir gode samtaler, kinobesøk, kafebesøk og no når det er bart og mildt, så har vi avtalt å gå på turer kor det er greit for Magnus å gå med rullatoren. 

Jeg gleder meg allerede til torsdag ettermiddag når vi skal møtes. 

Jeg trenger hans vennskap og han trenger mitt. 

Bedre enn det kan det vel ikkje bli????

                                                           Det er min eneste trøst i dag.

                                                     At sorgen ikkje har tilbakevirkende kraft.

                                                     At sorgen i dag ikkje kan viske ut

                                                                        fargene i går.

                                                      [Lars Saabye Christensen]

Jeg var en tur opp på grava di etter at jeg hadde vært på "Etterpålag". 

E måtte si ha-det til deg...se på dei vakre blomstene og dele noen tanker med deg. 

For en blomst med sterk farge var du for meg, Lisbeth! Fortsatt vil e se deg...i naturen, hører latteren din og kjenner klemmane dine....mjuke, varme og fulle av omsorg.

Der lå 2 små "blomsterhoder" like ved grava di som nok hadde falt av en krans. E tillot meg å ta dei med meg hjem. 

E satte dem i hver sitt eggeglass med vann...heilt sikkert slik som du også ville gjort. 

Og no står dem her på bordet mitt og vitner om deg, og den vakre blomsten du var for meg og svært mange andre.

Lille My...og en god mummiklem....ditta blei nesten symbolsk.

E hadde bestemt meg for å gå opp på Verahornet etter begravelsen, for e bearbeider best tankane når e vandrer i naturen.

Langs vegen innover Solnørdalen stod Hestehoven langs vegen og skinte som små soler, og e e heilt sikker på at hadde du Lisbeth, sittet på med meg ...så ville du sagt: 

Åh...se kor fine dem er, der dei lyser opp i grøftekanten.  For du også såg slikt, slik som e gjør. Små vårgleder.....

Solnørdalen

Så vel oppe på parkeringsplassen der turstien til Verahornet starter og etter et klesskift ved bilen, så kikka e meg rundt...og der på markane var det masse av kvitveis, påskeliljer og krokuser som strakte hodene sine mot sola. 

Jeg kunne ikkje tatt farvel med deg på en vakrere dag.

På veg mot Verahornet møtte e dinne naturens hage. Det gledes over tida...se kvitveisen som strekker hodene mot lyset og varmen.

 Og oppe på toppen av Verahornet satt e aleine, kikka meg rundt og såg mot dei fine fjella... fortsatt med litt snø på toppane, fjorden som var så blågrønn og klar ...og Havila kystruta som kom "seilende" på fjorden fra Geiranger.

Ei fredens stund.

For en nydelig dag å ta farvel med deg på, Lisbeth.

Ørna blei jaga av ei kråke..., men når ho kom seg unna så
segla ho så vakkert oppe på den blå himmelen....

Og når e satt der og fabulerte, så kom det ei kongeørn flygende...majestetisk som bare ei ørn kan være.

Ho sveva lavt og var så synlig, helt til ho blei jaga av ei kråke og dermed steig til værs i retning mot Trolltinden og Ytstetinden, kor e såg ei anna ørn som flaug. 

Kanskje var det dei 2 som var et par.....der dei "seila" i store sirkla høyt der oppe.

Livet og kjærligheten til mennesker og dyr, Lisbeth..... den viste du oss, alle dei som var heldige å ha deg i livet sitt. 

Jeg er ydmyk og takknemlig for at e var en av dei heldige.

Takk for alle gode samtaler, støtte, latter og glede i lag med deg.

Du er i mine tanker for alltid, fineste du.

Ho var "god på å leve", ho Lisbeth.
Det vil e ta med meg i hennes gode ånd.

Det er fortsatt vinter og det kan se ut som det er lenge til vi kan skimte et lite vårtegn. 

Jeg er ikke glad i verken snø eller kulde, og no føles det ekstra tungt når snøen laver ned og gir meg masse ekstra-arbeid i ei tid som bare BØR brukes til å "pakke ned livet mitt" og komme meg i mål med flytting fra enebolig til leilighet. Har hatt en lang og snøfri periode frem til nå, så klager ikkje, og lykka er at jeg tar bussen tur/retur jobb...så da trenger e ikkje måke frem bilen på morgenkvisten.

Og jeg føler faktisk ingen glede ved å skulle rive opp livet mitt med roten...jo, jeg blir heilt sikker glad igjen når jeg er på plass på et nytt sted, men det er et sant helvete å skulle tømme/ kaste/gi til gjenbruk nesten halve livet sitt...når jeg skal flytte fra 3x85 kvadrat til 75 fra den 01.03.2026.

Det har vært tungt å bli aleine, og selv om jeg nok utad har virket sterk, så kom denne vinteren som en svart kappe og la seg over meg. Mer enn noen gang har jeg kjent på ensomheten ved å bo her, ikke ha familie rundt meg og innser derfor at jeg ikke kan fortsette å bo i dette store huset lenger. Sånn er det bare med den saken ! Basta!

Men ja, valget er mitt og jeg har faktisk slått til på en leilighet i Vika som ikkje krever renovering,  hagearbeid og måking.

Ja, det er vanskelige valg en må ta......men jeg innser jo at det er en tid for alt og huset er alt for stort, tomt og trist når en går fra 1 til 2 for tidlig og svært ufrivillig. 

Hagen med gressklipping, hekk og frukttrær krever sine timer av døgnet til ulike årstider og ikkje er jeg nokke "hagemenneske" heller, snøen om vinteren skal måkes bort, huset er gammelt og livet mitt blir preget av maktesløshet, bekymringer og isolasjon....og det vil jeg bort fra!

Så av og til må fornuften råde, og det er vel det som har skjedd nå. Men det gjør meg trist å ha kommet i en slik situasjon og ved et slikt veiskille. Ja, jeg klarer meg, og utad så er jo "fasaden" fortsatt noenlunde og smilet er på plass, kanskje...men det blir mange timer med tanker som ikkje gjør meg godt...og som gir dårlig livskvalitet. Bekymringer setter gråe hår i hodet, sies det....jeg har fått dem alle...og rynkene er som tomme elvefar....bekymrings-rynker slettes ikke med silikon , dessverre! :(

Fortsatt har døgnet flest våkne timer....og søvn er oppskrytt både på natt og på ettermiddag. Lengter tilbake til dei dagene kor e fikk til å ta en cowboystrekk etter jobb, men den tida er forbi. Hver morgen snuser jeg på etterbarberingsvannet til Knut ...siden flaska med "Lagerfeld" fortsatt står ved servanten på "hans" plass. Fortsatt rart...stusselig, men det gir også gode minner...for da er på en måte litt av han her....jaja...

Og om du spør meg om jeg gleder meg til å flytte, så vet jeg ikke om jeg klarer å svare på det. 

Jo, jeg gleder meg til å bo i nokke nyere- og mer praktisk...hvor jeg kan pakke med meg en liten bag...gå en etasje ned til parkeringsanlegget, sette meg i en bil som ikkje verken er nedfrosset eller kald og kjøre dit e vil...kanskje nokken mil østover, kanskje mange mil østover....kanskje bare mot en fjelltur som kan gi meg sjelefred og ro..... mulighetene er mange, valget er mitt om bare helsa holder og jeg nytter tida mi godt..  

"Fattig er den som ikkje drøymer" sies det...men FLYTTEPROSESSEN...huff det gruer jeg meg til...men e får nå be om hjelp.....

Så hva går jeg i møte mon tro...hva kan jeg se frem til ??? 

Kanskje litt bedre tid til å treffe gode venner.

Flere turer til fjells med overnatting bak i Berlingoen?

Impuls-kjøreturer østover for å besøke "mine" ?

Mer tid til hobbyer .....kanskje får e laga meg en ny kniv, sjølv om jeg egentlig ikkje trenge flere. Jeg har jo mange fine kniver, både sjøllaga og handlaga av andre.....men både knivblad, skaft-emner og lær ligger klart i kofferten i lag med verktøyet som trengs.....så, får se hva det blir til når jeg har kommet meg "i hus",......om jeg fortsatt husker korsen det gjøres....får spørre nokken "gutta" som kan det om hjelp....dei er så greie med meg....ihvertfall på "Knivlaget"...om e baker ei skuffekake eller litt gjærbakst  til treffet og serverer dem.

Her snakker vi kvinnelist.....

Ja....føler vel nå at jeg må bli flinkere til å se frem mot nokke som kan gi meg positiv energi.

Det er så mange tanker, så mange ting som jeg så gjerne skulle hatt tid- og ork til å gjøre, så mange venner jeg kunne ønske å ha mer kontakt med, men tida strekker ikke til og energien til sosiale settinger er ikkje på høgda akkurat ....for det var Knut som var den ultra-sosiale, mens jeg var vel mer et  "halepåheng"! 

Og folk sier: det blir helt sikkert bra på sikt! Joda...men jeg må tørre mer...hoppe i det...men det er lett å tenke det, men vanskelig å utføre har e forstått...og ka tid er " på sikt"?  

Når døgnet er over, så er timene brukt opp....og timene går no til jobb, besøk til mamma, rydding og kasting, pittelitt fjellturer, enda mindre søvn...og litt "fòr" for å holde hjula i gang. Men e håper at det kan komme ei tid kor e kjenner at energilagrene igjen fylles opp...og at e klarer å hive meg rundt og ta ting på sparket mer enn e gjør no, for e var faktisk ganske bra til det for et par år siden siden...tro det eller ei! ! Greit å ha nokke å strekke seg etter!!!

E har i hvert fall lært at en får ta dagene som dei kommer og ikkje planlegge for mykje, glede seg over små hendelser som får fram smilet.  Kanskje nokke kan bli så bra, bedre enn en turte å tenke meg.... men fallhøgda.... tja...den blir kanskje høyere, men drit i det...det KAN jo bli bra det og!

E ser frem til vår, lyse kvelder, og turer på nye stier.....og kanskje nokken gamle !

Jeg fikk meg noen "trøkker" både i privatlivet og i arbeidslivet høsten 2025. Og angående  jobb, så betaler jeg min kontigent til Utdanningsforbundet med glede.

Sjelden har jeg vel følt meg så utslitt og tom for energi, når jeg gikk inn i det det nye året 2026 med arr som ikkje var synlige for andre, men som fortsatt preger hverdagen min...men, no kommer våren snart og med litt solskinn, bare veier, nye turmål å hige etter, ny bolig og forhåpentligvis salg av Liljedalveien før sommeren, så må det bli bra...

Høge skuldrer og stramme nakkemuskler ER det vanskelig å bli kvitt...men jeg "trener" litt hver dag....og den  beste medisin er hyggelig samvær med slekt og venner som jeg er glade i og som er glade i meg for den jeg er. 

Men det er mye en skal gjennom...og heldigvis vet en ikkje det på forhånd.  Men no prøver jeg å tenke at i alle fall vår 2026 kan bli bra, og forhåpentligvis gi rom for gode opplevelser.

 

Har bryllupet til Edvard og Malene i slutten av september 2026 å glede meg til. Det får blir magre menyer frem til da, slik at e kommer meg inn i en fin kjole som kan være et bryllup verdig. 3 dager til endes i et slott i Sverige blir nok en minnerik opplevelse for " ho gamle mor". 

Kan no virkelig bli ei "påkjenning" for ei "tåreperse" som meg, så spørs om e ikkje må ha med meg "nokke beroligende" på "blå resept" slik at e klarer meg "sånn passe"...og et must blir nok en økonomipakke med "engangs-lommetørkle" i selskapsveska! 

Jaja...det er no lenge til, så e får "øve" meg på å bli litt mer "hard-huda". 

Snømåking venter....det samme gjør tomme sekker som skal fylles og leveres til gjenbruk eller Bingsa.... trenger ingen treningsøkt på helsestudio dinne helga.

Får fylle opp litt energilagrene igjen med en kopp te og ei brødskive m Heidalsost....det beste pålegget en kan få, ta på "arbeidsklær, og motivere meg for mykje "godt"arbeid. 

Lag deg en god dag du også!

Den aller beste osten e vet om...så det nytter ikkje å kjøpe bare 1 om gangen.....må alltid ha en i beredskap.

Nokken ord om dinne høsten 2025.

           

Blåskjæringen fikk nokken solstråla på seg og var mer som et julekort..

Snart er det 1.søndag i advent, og det regner og blåser ute....skikkelig Vestlandsvær...vel, egentlig slik som vi er vant til å ha det. 

Ikkje mye som minner om vinter, og innerst inne så er jeg vel glad for det. Det letter min hverdag å slippe å måke snø, koste bil, kjøre på glatte veger.....og sjøl om det er vakkert med stabilt vintervær, så er det ganske sjeldent at vi har det over lang tid her ute langs kysten.

Det er fint med snø, og alt virker mye lysere.....men jeg vil gjerne ha snø på fjellet og i skibakkene...så tåler jeg et lite snøfall langs husveggene mine, men alt med måte. Broddene er jo "mine 2 trofaste venner"  og med en gang det drysser nokke kvitt fra himmelen så leites dei frem,  for lårhalsbrudd og gammal kjerring er ingen god kombinasjon har e hørt! Så dei ligger lagret, lett tilgjengelig i en kommode-skuff  i gangen!!

Jaja, det er igjen adventstid, og for oss 3 i fam. Mo blir det vår siste jul i dette huset som vi har bodd i siden 1. april 1993.  Altså ...hele Mathias sitt liv...og også Edvard sitt, frem til no. 

Vi flyttet inn 01.04.93 og Mathias var født 09.04.93. Så selv om gutta har skapt sine hjem i Oslo, så er det nå her dei har har formet sine tradisjoner, knyttet vennskap i nærmiljøet...hatt  sin barne- og ungdomstid...og levd i sin base i lag med Knut og meg, helt til de flyttet østover. Jeg var glad i naturen her...fjella og Knut i Spjelkavika Idrettslag og Spjelkavikas Venner....og vi har hatt det fint i det røde, gamle huset vårt.   

Og Knut og jeg trodde vel aldri at vi skulle bli så glad i Spjelkavika, slik som vi ble. Jeg syntes jeg bodde i ødemarka, men se nå....det er jo nesten blitt det som har blitt sentrumet.....der folk møtes.  Ålesund er en fin by, men nesten som en spøkelsesby på mørkeste vinteren. Folk vil gå tørt og trygt, treffe venner, handle og spise uten å slåss med vær/vind paraplyer, takras og glatte fortau....og e skjønner dei godt. Det er jo "samme føret" året rundt inne på Moa......

Jaja...det er visst ei tid for alt, sies det.

Edvard fixa lys i fjor.

Og no er det snart jul..vår andre jul etter at "Lysmesteren" sitt lys sluknet. Jeg har jo alltid vært glad i å pynte til jul...og pyntingen startet 1.adventshelgen, da Knut tok med gutta på bytur...og jeg åpnet kasser, kamfertre-kisten, den gamle skipskisten fra slutten av 1800-tallet...og "slapp nissene  fri" og dei fant sine faste plasser slik at det blei julestemning i huset. 

Og dei siste åra etter at gutta var blitt voksne og flyttet hjemmefra, så gikk "Lysmester Knut" amok ute...og det blei lyslenker både på postkassestativ, veranda og på utestua.....ja, hvor enn han kunne feste noe. 

Åh...det var nå ei god tid når disse guttane våre var små.

I fjor kom Edvard hjem i adventstida og lyssatte ute, og jeg ordnet litt til inne. Det blei koselig det, men vi savnet jo stornissen sjøl...vår Knut som elsket å pynte opp ute.

 I år blir det vår siste jul i Liljedalveien 11, for jeg har kjøpt meg leilighet i Spjelkavika.

Der er det ikkje store plassen til mange nisseramper, slik som her. Så de får kose seg i år, og på nyåret adopterer jeg noen av de bort til gode hjem, men det blir med tungt hjerte....for alle mine nisser har en "historie" og er kjære for meg.

Nisseglede er juleglede for oss i Liljedalveien 11.

Vi har heldigvis nære og gode venner som også tenker på oss i høgtidene, så i år har vi blitt invitert til Edvard sin svigerfar Stig på julaften. 

Hva var livet uten gode venner....ja, det har jeg i hvert fall fått erfart etter at vår Knut døde. Det er godt å vite at noen bryr seg om oss...og spør om korsen e har det,  eller sender en tekstmelding...og spør om det går litt bedre. ... eller om e trenger hjelp til nokke!

Har  også verdens beste naboer rundt meg, som både stopper opp for å slå av en prat og gir meg gode klemmer. Heldig er jeg......

Ja, hvordan har jeg det, egentlig? 

Dagene går nå ..har samme arbeidsplass, går ofte på fjellet.. da gjerne for å spise litt middag medbrakt i mat-termosen min, som jeg fikk med mine kjære naboer: fam.Sunde etter at Knut døde. Verdens beste presang...som jeg flittig fyller med ymse mat og nyter på en fjellknaus et eller annet sted i "nogenlunde" nærhet. Og da smaker maten godt....i motsetning til når jeg sitter aleine ved kjøkkenbordet mitt.

Har venner som jeg av og til treffer, og så Ann Cecilie m fam. på Søre, og Knut sin fetter Christian m/fam som holder jevnlig kontakt. Ellers blir det litt sånn "på sparket" hva ettermiddagene blir brukt til....og det er helt greit....for det blir så tidlig mørkt no...så blir nå litt mer innetid en vanlig.

Kjeder meg sjeldent...og sitter jeg for lenge i sofaen blir jeg rastløs...og vær/føret bestemmer om det blir lang eller kort tur...tur til mamma eller tur til et annet mål. Søvn er fortsatt oppskrytt, så jeg får mye ut av døgnet.... og snart er det SOLSNUDAGEN, og det gleder jeg meg til.

Men jeg skal ikke klage....for dagene går....og jeg har helse til å forflytte meg både lokalt og rundt om i landet. 

Koser meg masse når jeg kan sette meg på toget og ta en tur til Østlandet. Noen dager i Lillestrøm, litt innom hovedstaden for et treff og en kaffilaffi....og kanskje rekke å møte litt slekt og venner!  Men timene går fort, avstandene er ganske store...og ofte er jeg så tom og sliten at jeg trenger litt rekreasjon...komme meg  vekk  fra jobb, hus, bekymringer og kvardager. Mitt eget rom hos min storebror og svigerinne er et godt sted å sove..... trygt!!!

Det skal ikke mange timene til i lag med mine nærmeste, før jeg har kommet på plussida igjen.

Det sto et skilt nede ved vegen at kun traktorer og 4-hjulinger fikk kjøre opp til sætra...og takk for den infoen, for vegen såg fin ut, men skrekk og gru kor bratt det var og ingen plass å snu.....nei, glad e brukte "Apostlenes hester". 

Fikk forresten gått meg en fin tur før snøen la seg på fjellet.  

Har mange ganger  vært på Rekdalshesten og da før jeg har nådd "hesten" sett ned mot en setervoll. Har tenkt at jeg må finne ut hvor veien til den setra går fra?

 Lørdag 8.november ...fortsatt snøfritt....smurte jeg ei god niste, brygget en termos med te...fikk på meg gode turklær og fjellsko, og satte kompassnåla mot sånn ca. Rekdalen.  Kjørte litt sånn i måfå...men i rett retning, og da såg jeg skiltet "Eikesætrevegen".  

Fikk parkert bilen, snøra skoa og startet på grusvegen oppover...og kjente fort at stillongsen måtte av og legges i sekken, for om temperaturen ute ikkje var så høg, så blei det hett nok  oppover bakkene på "innsida"! Det var en SEIG, LANG bakke...og jeg tuslet meg i jevnt tempo oppover.  

Tjukke-genseren måtte også av og knyttes rundt livet....  Skjønte at det var bratt, men det var ikkje før e hadde kommet meg heilt opp og snudd meg for å se på utsikta, at e såg kor høgt oppe e var og kor bratt stigninga var på vegen. Men smeis altså...kor fin utsikt e hadde mot flere av øyene mot nord....og heilt stille hav!! Luxus-vær i november.

Kom meg innover mot setra og fant meg ei sætertrapp å kvile på og nøt nista mi. Havregrynsuppe, eple, te og en sjokoladebit gjorde susen og for ikkje å mørkne ute, så måtte e starte på nedover-turen igjen ganske umiddelbart etter måltidet. Men ei fin sæter, som e vil gå opp til når det våres  igjen.

Frisk og iskaldt vann fra en sildrende bekk blei fylt i drikkeflaska, og turen ned igjen gikk både fort og greit. Måtte stoppe ganske ofte bare for å nyte dinna vakre utsikta...fjell, sjø, båter, øyer.... mer som en gavepakke! Vi er heldige som bor i en så vakker del av landet vårt. 

Koser meg på tur sjøl om e går aleine! Sender koordinater til gutta slik at dei vet hvor dei skal finne meg om e skader meg eller "tar kvelden". Meldeplikt når jeg er tilbake i bilen igjen !!!

Jaja. 1.mars 2026, overtar jeg en leilighet i Spjelkavika som kun er 75 kvadrat, alt på et plan, garasjeanlegg med vaskehall for bil, vaktmestertjeneste og med utsikt mot mitt kjære Emblemsfjell. 

Ja, her skal e bo......

Det blir sikkert et bra sted å bo, men å gå fra et 3.etg hus til en liten leilighet blir en stor overgang. Mye som må kastes, ryddes , sendes til gjenbruk.......huff.....det blir en rar prosess. Guttene sitt barndomshjem...Knut og mi sin felles-ramme....epletreet mitt som jeg plantet uken etter at Edvard var født i august 1996.....våre gode naboer....ja, det blir underlig. 

Men samtidig så er jeg jo fullstendig klar over at dette huset er alt for stort for 1 person, og krever mye vedlikehold. Og hagearbeid er jeg ikke glad i...heller ikke snømåking, så.......det er en tid for alt, sies det. Så dette blir siste jula her....vi skal nyte den...og skape enda flere gode minner. 

Blir i hvert fall lettere å pakke bilen, låse døra og dra på turer nedover eller nordover...uten å bekymre meg for hage og hus. Gleder meg til at e har kommet meg så lang.

I dag blir det nok en innedag ...kanskje med en rask kveldstur for å se på ørretene i elva når det har blitt mørkt. Må nå lufte meg litt, men det må lette litt ditte ruskeværet, ellers må e gå ut i dykkerdrakt!!

I morgen er det mamma-dag. Nå er mamma i så dårlig form...har veldig dårlig balanse, så jeg tør ikke lenger ta henne med ut på kafe. Men det blir en kjøretur, og kanskje en softis på Stuen. Man må nytte tida i lag, selv om mamma er så pjask som hun er!

En sein ettermiddag etter en slitsom arbeidsdag, satt vi ute i gangen og jeg leste høyt fra juleheftet: Jul på Sunnmøre. Da koset mamma seg, og jeg synes at det var ei god stund ilag..vi må ta vare på slike stunder....

Ønsker kjente og kjære ei god adventstid. 

Ta var på stunda og hverandre....skap gode minner....for tida ho går og kommer ikkje tilbake...

På tur med Havila Pollux fra Ålesund og heilt til Kirkenes. Ei reise " i gode opplevelser" for både sinn og gane.

 Da sitter jeg her hjemme...langt unna havet og mimrer om den fantastiske turen jeg hadde på Havila Pollux i september. 

Gikk om bord i båten i Ålesund...selv om vi egentlig  hadde billett fra Bergen, men det var lettest å gå på her fra. 

Vi startet med en fantastisk flott tur, i strålende vær inn til Urke. 

Der kunne vi bli fraktet inn til land, men Karin og jeg valgte å bli igjen på båten og heller nøt utsikten av fjord og majestetiske fjell fra dekk 9...før skuta snudde mot Ålesund igjen.

Trandalshatten viste seg fra sin flotteste side og Masdalskloven fristet med tur til topps fra Barstadvika....

Tur/retur Ålesund-Urke i nydelig vær.
Smeis altså kor fint det er på Vestlandet.

Åh...den som kunne ha fått utvida  døgnet sitt med  nokken tima!!!

Havila Pollux la til kai i Ålesund igjen...og en nydelig 3 retters middag ble servert.

Alle rettene bestemt av meg selv fra en rikholdig meny...ingen buffet der i  gården, nei !! Delikat og lekkert...passe porsjoner...og ønsket du mer, så fikk  du enda en porsjon  !!!!

Månen trilla nedover fjellet...ikkje heilt full, men litt "bedugget".

Det blei kveld og vi  seilte mot Lepsøy brua...og videre forbi Vestnes og til Molde som var neste havn! Og månen....dukket opp før vi kom til Lepsøyrevet...og den nærmest trillet ned mot brua, før den hang på himmelen over fjella ...mer som en moden , rund ost......litt av et skue...og trolig tok jeg nærmere  100 bilder bare første  timen jeg var om bord i båten...huff...hvordan skulle dette gå!

Jeg såg konturene av Rekdalshesten i det vi seila forbi...og tenkte da på alle fine turane jeg hadde vært  der.....et av mine favoritt-turmål sånn for kortare turer.

Molde...takk for sist...blir vel flere turer dit i høst, men da ikkje med Pollux.

Så blei det altså kveld...og natt...og mi første natt i lugar... 

Ja...masse inntrykk, så etter nokken få tima " på lading"...våknet jeg av at skipet krenga litt...og vannflaska gikk  i dørken med et brak!!! 

Og TAKK for det. 

Dårlig på dø-tid, så i Mummi-pysj, strikkagenser og på strømpelesten tuslet jeg meg opp på dekk 9.....der utsikta var formidabel !!

Klokken var 04.49...datoen var 10/9 og jeg satt altså i baren i 9-etasje....heilt aleine og såg ut i mørket.  

Nokken få lys i det fjerne blinka litt, men ellers var det ganske så mørkt, men jeg såg at det gikk mot "den blå timen" ........

Kanskje ikkje så rart at det  var bare meg der..... for alle burde jo sove nå..., men "early-birden"  slo til...gluggene stod " på vidt gap"...for e kunne jo ikkje  gå glipp av nokke !!

Ingen grunn til å legge seg til å sove igjen, tenkte  jeg.... 

Så satt e altså der med full-laddet batteri på mobilen...klar  for å fange øyeblikk og motiv på linsa....og det skulle bli mange bilder etter hvert.

Havila-turen har vært ønsket lenge og endelig kom jeg meg av gårde.....heldigvis i lag med min gode venninne Karin...som på denne turen altså var mi "støttekontakt". Hun hadde nemlig sin 3'dje tur nordover m Havila Kystruten.

Kjekt for meg å ha noen å reise med og spørre om råd!

Jeg har i mange år vurdert å bestille dinne turen, men Knut ville aldri bli med på det. Å for å være heilt ærlig, så passa han ikkje til en slik tur heller.  Alt for rolige dager og ensformig for han. Han "såg" ikkje naturen rundt seg på samme viset som meg, og han var ei rastløs sjel. 

Det hadde blitt travelt for meg om han skulle ha funnet på et eller anna heile tida.  Nei....det hadde ikkje blitt en slik tur som e ønska meg. 

Så e nøt det ....kosa meg ...knipset bilder, spiste nydelig mat og hadde gode samtaler m mitt hyggelige turfølge.

...og ditte e  bare en lunsj....
"Grethe Roede", har du kurs i Ålesund om ei uke eller?

Og skuta....ja den var superfin....luxuriøs.... med så hyggelige folk som jobbet der og som virkelig ytte max service til  oss....og alltid med et smil om munnen. 

Lugaren ....min lille hule....var ikkje stor, men innholdsrik ... og godt er det at jeg bare er 168 cm lang...og ikkje av dei breieste lenger...for det var ikkje akkurat rommelig på lugaren...men både seng, bord, sofa og et knøttlite bad disponerte jeg og det fungerte greit. 

Det grydde mot dag...fortsatt mørkt, men ikkje bekmørkt lenger og både på babord og styrbord side så blinka det lys som viste leia. Betryggende det for en landkrabbe som meg.

Skipet hadde Molde som neste havn og det blei mørkt og himmelen var mørkeblå når den nesten fulle, blodrøde/oransje månen "trilla" ned mot Lepsøy-brua. 

Åh...kor fint  det var.  

Jeg hilste på Rekdalshesten og sa takk for sist og på gjensyn... han vrinsket tilbake....."du er hjertelig velkommen når det måtte passe" !! Takk...det passer snart igjen. 

Hei Molde...mang en gang har e  kjørt forbi Kystruta eller Hurtigruta som har lagt til kai og tenkt....heldig er de som er ombord der. Tenk om e kunne e gått ombord der i stede for å ta ferga over fjorden til Vestnes og kvidd meg for å kjøre over Ørskogfjellet i all slags vær!!! Jaja.. alt til sin tid...no var eg da endelig ombord på Pollux og på vei mot nord !!

Seilte neste dag inn til Trondheim...! 

E hadde vel egentlig bestemt meg for ikkje å gå i land der.

Trodde det skulle bli lenge til e besøkte den byen igjen når e drog derfra i fjor sommer da Knut døde, men når vi nærmet oss land tenkte e at e måtte bare komme meg videre og "møte" Trondheim "face to face" igjen. 

Jeg kjente at det "snøra seg litt til" i halsen mens vi klappa til kai.., s vi rusla litt rundt og avslutta besøket med å få en klem av Trond og Aleksander på koselige "Onkel Svanhild". Takk dokke kjekke kara...det var akkurat det e trengte.....💙💙

Det gjorde godt, og i tillegg så var kaffilaffien kjempegod.... den smakte meg fortreffelig. 

Vi seilte nå mot neste havn ....og det blei kveld og natt....

Nesna kai

Nesna ..i nattetimene...det ble losset og lastet ....og dagslyset kom så smått, og det var igjen den blå timen. 

Vakkert i nord og jeg kjente  at her kunne jeg trivdes. Burde jeg flyttet på meg...jeg som alltid har ønsket å bo "nordaførr"? Kanskje det byr seg en mulighet på sikt....jeg er vel klar for litt forandring. 

Men da var det altså Havila Pollux som fraktet meg til nye steder og jeg kunne ikkje tillate meg å sove så mye, for det var så mye vakkert å se. 

Lå derfor kun på ladding noen timer....så sto jeg opp igjen når alle sov og bare sikkerhetsvakta og jeg vandret rundt på øverste dekk!!!!

Han i uniform, og jeg i pysj med påske-egg og kylling-trykk på, og med en strikkagenser over pysjens overdel...e kan no ikkje være heilt uanstendig. 

Han trakk på smilebåndet når han kom bort der som jeg satt.. ..lurte vel på om jeg var ei som hadde konsumert litt for mye "saft" og ikkje hadde klart å kommet seg i seng på kvelden. Men, neida...so gale var det no ikkje.

Morgenstunder....mer som å være med i et eventyr...
når soloppgangene er magiske og jeg får nyte dei heilt aleine på dekk 9.

Jeg smilte tilbake og sa : Beklager antrekket, men det var umulig å sove bort natta når e så gjerne ville se blåtimen, fjella og  havet! 

Han sa bare: skjønner godt det !! 

E var vel ikkje den første som hadde tatt et slikt valg!!!

Se dissa fjella....åh....e blir nesten rørt av dinne utsikta på morgonkvisten!
Korsen skal ditte gå dei neste dagane?

Og akkurat da såg e opp på Stokkatinden....vakker og steil mot den morgenblå himmelen....og slik var jo alle fjella der....

er det rart at e ble fasinert og rørt da? 

E hadde lengta etter ditte i heile mitt voksne liv...og det e MANGE år! 

Åh..kor fint det var der nord !

Vi seilte mot nord og endestasjonen var Kirkenes. Deretter blei det flytur tilbake til Ålesund og kvardagen. ....men det var mange dager til det, og sikkert flere hundre bilder ble tatt før jeg var tilbake i Ålesund.

 For...der var det vakre motiver hvor enn du såg, og jeg kunne ikkje tillate meg å sove bort disse timene jeg var der....så derfor satt jeg der......nøt utsikta og stunda  aleine. Ble kanskje litt bleik om nebbet utover dagen, men skitt au....det var verd det. Fikk ligge litt på lading når det nærmer seg midnatt igjen..... trodde jeg...tralla la... 

Så såg jeg Lovund...det lett gjenkjennelige fjellet mot horisonten.. og jeg kunne se at det blinket lys i det fjerne og da" hørte" jeg inn i hodet mitt sangen til Ola Bremnæs. : "Har du fyr..  har du "løkter" langs din veg" ? 

Litt rart ditta hodet mitt...for der er alltid en sang/ melodi som durer og går i knollen.... sånn har det alltid vært...ingen grunn til  å sjekke det opp. Kan jo få en eller annen diagnose... nei takk, jeg er rar nok som det er.

Ja, vi alle trenger "løkter langs vår veg".... og dei var så synlige på " sjøvegen" og viste veg både til skipet og alle oss som trengte det....kanskje mer i enkelte  perioder av livet enn vi vil innrømmer. 

Jeg knipset flere hundre bilder....for det var så mye å se...så mange vakre motiver...og kanskje såg jeg dei bare akkurat i den stunda? 

Så e vil  ha minner ...som e kunne mimre om når e kom hjem og skulle fordøye alle inntrykka...fjell, fjord, fyr, skip, farger osv.

Fyr, skip, lykt og Polarsirkelen ...masse inntrykk på svært kort  tid...godt e har mobilkamera for å forevige minna....
Der e kjekt å være på tur, ja!!

Vi vinket til til 2 av søsterskipene til Havila Pollux. 

Dei var på veg sørover igjen...Havila Castor en dag og Havila Polaris nest dag. Stor stas...mange som gikk ut på dekk og vinket....deriblant meg, selvfølgelig! 

Og når skipa hilste med signal, så stopper nesten hjertet mitt, for jeg skvatt slik..... og det var SÅ høyt at det nærmest vibrerte i heile kroppen !!!! 

Kjekt også da!!! 

Fyra er jo også litt av nokken byggverk. Det eine var mer som et Mummihus...midt ut i havet. Måtte ha blitt  trappetrim der for meg om e bodde der og blei litt rastløs...for der var ikkje nokke uteområde akkurat!!

Været viser seg fra si beste side...reine sommertemperaturen. 

Så kom vi altså til Bodø før e kom lenger i innlegget mitt. Kan jo ikkje få tid til alt...måtte spise litt og....

 Vi gikk på land et par timer i Bodø...ruslet litt rundt og såg på litt grafitti som jeg har sett "noen" ganger tidligere når jeg har vært i Bodø på besøk hos Knut sin familie. 

Men jeg blir ikkje lei av graffiti-kunsten, så e tok meg en titt igjen, og fikk vist det til Karin.

På en snar-visitt i Bodø....byen med de fine grafittien.

Den med  "ho  lille" som maler nordlyset med spraybokser er jo heilt bedårende!!!

Tror kanskje e har brukt det bildet en gang i et annet blogginnlegg, men pytt-sann .....det er verd å vise en gang til.

Jaja...satt på "øfste dekk" igjen da.....på  veg mot Stamsund kl. 19.15...så Svolvær...Stokmarknes, Sortland og Risøyhamn før Harstad kl 07.10 i dagen etter. 

Stamsund

Stamsund var idyllisk i kveldslyset....for lyset i nord er sterkt og livgivende! 💗

Lofot-veggen imponerte med sin lange rekker med tinder.....tenk å fått noen dager der! Jaja...mye en kan drømme om...😍

Lyset dinne kvelden har vært magisk.

 Kanskje var det vanlig i nord med dissa klare fargene og det skarpe lyset, men vi var så utrolig heldige med været på den reisa. Måtte det vare....og det gjorde det!!

En del av Lofotveggen

 Åh...burde tatt dinne reisa for mange år siden....e ble bare så lykkelig av å se all den flotte naturen. 

Energigivende tur på mange måter.... naturen, lyset, havet, fargene, maten, båten og folket.....!

Jaja...det ble nok lite søvn dei neste nettene og! For kostbar tida til å sove ho bort.

Husker Havøysund fra barne-tv. når e var lita ! Nostalgi !

"Viktig å nytte tida si": sa alltid ho farmor Denny Trine Gudrun ...mi kjære farmor alltid til meg. 

Ho visste ka ho snakka om...ho som blei nesten 100 år og "levde" hvert sekund...ho var en livsnyter...og et godt forbilde for meg. 

E har lagt det på minnet !

Reisa gikk videre...og inntrykka var formidable...og bilder blei knipset i hundrevis. Kanskje kunne noen bli inspirert til å ta samme tur som jeg var på??

Jaja...det vil  no vise seg. Mi digitale minnebok er vel egentlig bare for meg sjøl, men kan det inspirere nokken til å gjøre nokke "annerledes", så gleder det meg.

Tenk at vi var så heldige at vi fikk havblikk og strålende vær når vi var på Polarsirkelen. Ikke en tåkedott i sikte....kun hav så langt øye kunne se !! Men...vi såg mange reinsdyr.....og synes jeg kjente smaken av en nydelig reinsdyrfilet med godt tilbehør !! Nam !

 Må virkelig skryte av maten på Havila Pollux. Små retter som du valgte fra menyen...så mange du ville ha.... delikate og smakfulle !

Som på den fineste restaurant.....5-stjernes !

Måtte bli bukse m strikk i livet etter turen om en skulle ta for seg av alle fristelsene. Heldigvis var porsjonene små.

Fjellet kalte når e kom hjem og matlysta når jeg kom for meg sjøl igjen var ikkje nokke å skryte av, akkurat!!! 

Vi seilte videre og timene i stolen på "øfste dekket" var livgivende og minnerike.

Tromsø ble også et minnerikt besøk.

Jeg gikk til Ishavskatedralen, fikk med meg et lite foredra om kirkens historie...tente et lys for min Knut.... takket og gikk tilbake mot skipet. 

Rakk å se litt vakker grafitti  på veg tilbaket mot kaia og skipet og  drikke en nydelig kaffilaffi og takke for visitten. 

Kanskje var vi heldige og fikk sett nordlys, men det var mer som sommertemperatur ute, så nei...

Så blei det natt....en kort en.....og dag igjen og gleden bare over å være til stede var overveldende! 

Lenge siden at livet hadde vært så godt! Jeg takket....ydmyk og rørt....over at det var jeg som fikk slike gode dager...!

Vi var kommet til turens endestasjon Kirkenes, og det ble flytur via Oslo og hjem igjen til Vigra. Dagen gikk fort, flyturene greit og det var faktisk godt å legge seg i senga si igjen,

Bare til å planlegge este tur...da fra Nord til Sør.