Fine turmål på solrike, gode dager er godt for både hodet og kroppen min!

For ei drøy uke siden så tenkte e en kveld før e skulle legge meg at: det er snart 17.mai,og ka skal e finne på da??? 

E har jo feira Nasjonaldagen med Knut i 33 år...og siden han ikkje e lenger "i tida" vår, og guttene våres er i Oslo, så måtte e altså feire den aleine.

Nei, det hørtes stusselig ut, så da måtte e legge en plan som gjorde at e fikk en så fin dag som mulig.

E bestemte meg for at om været var bra, så skulle e kjøre til vakre Rammen, min bror- og svigerinnes gardsbruk/feriested i Gausdal.

Og været blei SUPERFINT, så e pakka litt festklær og litt turklær...sekk,fjellsko, god mat og drikke og starta turen mot øst tidlig morgen 16.mai!

Første stopp Åndalsnes: handlet smågodt på Europris, og nystekte karbonader på Bunnpris.... middag og dessert i box!

Brøste og Stuguflåten bro

Så måtte no e bort til Sagelva på Brøste for å se kor mektig Storelva var...og spise litt lunsj. 

Og ingen steder er så fint som akkurat der kor Lilleelva møter Storelva i fossefall og brusing fra smeltevann og elveløp langt opp i dalen..og minna strømmet på fra alle dei gangane e har stoppet der med familie, venner eller aleine på veg til eller fra et turmål lenger øst.

Og der var like fint dinne gangen, som det alltid har vært. 

Roa senka seg...eg tok meg en matbit, litt te og en godbit fra gotteposen. Livet føltes godt når e satt der.....heilt aleine.....med hjertet fullt av fine minner. 

Godt å være i naturen...det gir meg sjelefred.

Påfyll av energi til sjåføren og ku-dusj til varme kyr..

Nye mil bak rattet...så stoppa e på Avdemsbue, og der blei det Cider og brunost i posen og kaffilaffi og is i magen ! 

Videre kjøring nesten i ett til Vinstra...med  bare et superraskt stopp på Mc Donald på Otta...Frappuchino og en dobbel cheeseburger " take away"... så diesel på bilen og burger på sjåføren....heilt greit det ! Endelig Vinstra....og så over Børkdalsvegen og ned  til Rammen...

Jippi... framme !!

Strålende sol, og på markane rundt Rammen beita massevis av sauer og lam som både bræka og klirra med bjellene som hang rundt halsen demmes!! 

Koselige lyda.

Lurt at e bestemte meg for å reise hit....

E fikk båret ned fra bilen alt e trengte, lagt på sengetøy, varmet meg ei karbonade, åpnet ei cider og ruslet meg ned mot benken ved Lillestua. 

"Kongsgården" som ligger ved foten av "Trona" ...17.mai-turmålet mitt.

Der er det nemlig så godt å sitte...se bort mot "Kongsgården" ...men også se på alle dei fine vårblomstrane på marka rundt dei 6 husa på Rammen. 

Ei sånn fin tid på Rammen...ligger så fint til i hellinga!

Og om du så heva blikket litt opp, så kan du nyte Nessetrona,1041 moh .

Et nydelig turmål med utsikt "derfra og til evigheten"....og en starter ganske så høyt, så turen er absolutt overkommelig for dei fleste.. 

Måtte bare været i morra på sjølvaste 17.mai bli like fint som det var når e satt der i solveggen og drømte meg bort.

Og så fint blei det utrolig nok! 

Flaks e lov.

Hurra...tidlig klar for tur med både niste og klesskift i sekken! 

"Kvardagsbunaden" og flagget måtte jo med..og litt annet..så bar det opp mot Trona  ...først en kjøretur, så en fin fottur oppover for å komme seg over skoggrensa til toppen og  utsikta utover "verden"

....dei flotte fjella med snø på toppane ....synlige over alt når du snudde deg 360 gr. 

Ja, ka slags ord kan beskrive en slik følelse? 

Jo......"ØVERVELDANES"  :)

Langt der nede ser man Rammen".
Hurra for 17.mai..... 2025.

Raskt klesskift, fram med flagget, synge "Ja, vi elsker ditte landet... "...skue over riket, og takke for livet og muligheten for å komme seg opp på et slikt fjell! 

DET GLEDES ...

E d 17.mai..så må no stakken på !

Nøt siste te-supene i solveggen på Sætra når e var nede med parkeringa igjen...kneet trengte litt kvile og e trengte litt FUKT og soltrålane gav meg sikkert en ny pigmentflekk eller 10 et sted i "sona FJES"...jaja...sånn e det å bare når en e gammel og glad i friluftslivet!

Etter en rask dusj på hytta og beina høyt kom det "rikstelefon" fra Ann C og Hildegunn på hyttetur i Horningdalen : kan du ikkje komme hit til oss da??? 

No???

E tror at dei e steike tulen...det er jo over 4 tima å kjøre, så e sa : nei, det tror e ikkje at e orka!

Men...når e fikk tenkt meg om etter nokken minutter,...så meldte e ho igjen: joda...e har ombestemt meg...e kommer!!! Ka selskapssyk???

Oi...det var langt, ja.....men lite trafikk...naturlig nok på en 17.mai-kveld, så det gikk raskt og greit unna.

Endelig framme....

Flott hytte, superkjekke damer...mykje latter og prat.... og litt mat og drikke.

Natti ,natti...og ka e planen for i morra, forresten???? 

Joda..det var Rakssætra i Loen !!!

Rakssætra i Loen

Og slik blei det....et godt stykke å gå oppover til Rakssætra, men "ekstra langt" siden mitt kne ikkje likte den gruslagte stien, så vi tok i stedet anleggs-vegen opp mot Hoven, før vi kom inn på stien mot sætra.

Åh, for et skue...kor utrolig god gevinst for innsatsen opp bakkane ! 

Ja...det var no virkelig et syn innover mot Oldedalen og Briksdalsbreen, Lovatnet og alle dei fjelltoppane som e ikkje vet navnet på.

Og så gondolbana opp til Hoven da.....! 

Kan ikkje dokke slå følge opp dit, damer bad eg tynnt.........

.....e spandera !! 

PLEASE ???

Vi kom oss dit... jippi.... og kaffilaffi og is smakte fortreffelig i solstolane på "terrassen". 

Å kor spektakulært fint der var da!! 

Vi var der nokken tima og så bar det nedover igjen med bana....og e stod heil fremme og så nedover....tenkte e skulle tøffe meg litt, men e kjente det magasuget når gondolen kom "over kanten"! 

Men...en må no kjenne at en lever...eller???

Takk for turene , damer!! Kjekke tima i lag.

Is og kaffilaffi....og teste ut sitteplassen i hesteskoen...et must !

Ja, e må no bare si at det blei litt av nokken effektive og minnerike daga på "miniferien" min...og så mange koselige meldinga som e fikk fra venner og slekt på dissa få dagane...ja det var no bare "prikken over i-en" ! :)

Hjemme til hverdagen igjen....men sånn er det bare. 

Må kose seg når en kan, for "ingen kjenner dagen før solen har gått ned" ...sa alltid ho farmor/Dennymor ...og det er jammen sant! 

Mitt livsmotto... mer no en nokken gang!

LEV OG NYT !!!

Innholdsrik helg i Oslo med gutta for å "løse inn" julegavene fra jula 2024.

Ei helg med mange fine opplevelser nærmer seg slutten.   

No e ei skål pastasalat klar for innhogg, og beina hevet passe høyt for å få kvile seg litt etter mye by-tråkking fra fredag og til no.

Togtur til besvær pga ras på Rosten og ødelagt bru var fortsatt en realitet fredag formiddag på veg mot Østlandet, men litt utbedring, heldigvis......så det blei nokken mil med buss for tog, men ikkje så mange som sist helg!!

 Og godt var det!

Om jeg er lei av togturer med besvær ??? 

Ja, absolutt...derfor blei det flytransport hjem i ettermiddag.....selv om e ikkje lika å fly, men... "av 2 onder......" ....osv....

Så dagen startet tidlig, og siden odelsgutten skulle fly til Ghana i formiddag 

og hans supre svigermor Mette, hadde tilbudt seg å transportere han til

Gardermoen.... så fikk jeg haike med dei !! 

Rein luksus! Takk, snille Mette.., du er gull verd!

Og når jeg skal bli hentet et sted, så står jeg klar i god tid før hente-tidspunktet...kanskje i litt for god tid? :(

Så lett galopp ned bakkene fra Rælingen til Lillestrøm...25 min før tida...jada...typisk meg!!!!

Håpløs :)

Kaffilaffi på flyplassen før mamsen fikk en god klem fra Mathias....og jeg gikk til min gate og han til sin ! 

Snufs.....kjære gud...la det gå bra på reisa hans....og på mi ! 

Ikkje det at jeg er så troende...men sånn for sikkerhets skyld...så har e nå gjort det !

( fikk akkurat beskjed at han var fremme: mine "bønner"  blei hørt!! :) kl :23.30 !!  Jippi ! )

Om e gleder meg til flyturer? ALDRI!

Blei utrolig nok en fin flytur til Ålesund i nydelig vårvær..ikkje det at e hadde vindusplass, altså...eller skal e si heldigvis ikkje. Men ingen turbulens og e hadde nesa ned i boka mi... og var glad når e skjønte at landingshjula tok bakken ! 

Jippi....e overlevde! 

Nydelig bakst og kaffilaffi.

Etter å ha fortært en nybakt skillingsbolle og en ny kaffilaffi på Dråpe, ..dagens lunsj...så var neste punkt på lista: 

Foredrag om Roseslottet med Eimund og Vebjørn Sand, på Parken Kulturhus.

Veien på Roseslottet, inspirert av mønsteret på dei store konkyliene som kan skylles opp på strender i utlandet. (Vi har vel alle kommet hjem m små, vakre konkylier etter et strandbesøk en sommerferie? Tror fortsatt jeg har en pose med noen i, etter ferier i Danmark da gutta var små.)

Åh...kor utrolig bra det var....vakre bilder, nydelig foredrag....sterkt...rørende og urovekkende når en også ser dagens situasjon og ufred i verden! 

Og bildene til Vebjørn Sand gir sterke inntrykk, selv om jeg har vært 2 ganger på Roseslottet, så blir jeg rørt og det holder hardt å holde tårene unna når han selv forteller historiene bak bildene og viser intervjuer med datidens krigshelter som er/var tids-vitner fra 2.verdenskrig..

Vi i vår generasjon trenger å høre dette....så takk for at disse karene opplyser oss...og er så utrolig dyktige kunstnere i vår tid.

Dei vakre installasjonene til Eimund Sand var det interessant å høre historien bak. 

Det ga meg en større forståelse for dei, enn når e var der og ikkje hadde lest meg opp eller hørt så mykje om dei.

Tror e må ta meg en tur til dit når det er vår og ikkje vinter.

Bl.a dei 3 forgylte segla, som symboliserer innsatsen til Krigsseilerne, motstandskampen fra Sør til Nord, luftforsvaret og den illegale pressen. Dei geometriske konstruksjonene og den store, Hvite Rosen som symboliserer frihetskampen.

Dei forgylte segla

Rundt om så er det plassert spesielle "høytalere" som gir info og forteller historier om bildene og har autentiske lydklipp.

Alt i utstillingen og i dagens oppsetting gav oss en sterk informasjon og forståelse om motstandsbevegelsen fra nord til sør i Norge fra 1940 til frihetsdagen 8.mai 1945. 

VI MÅ IKKJE GLEMME! 

Alle dei uskyldige barna som blei offer for krigens grusomheter symboliserer disse bildene! Sterkt!

Beundringsverdig av dei å lage en slik utstilling som viser oss som har vokst opp i fredstida, hvordan livet og vilkårene var i landet vårt for våre besteforeldre og kanskje foreldre. 

 

Min morfar var i Motstandsbevegelsen og måtte flykte til Sverige ilag med sin lille familie når min mor var bare 1 år.... han snakket aldri om det, men mormor fortalte litt til oss. Han bar det nok inni seg....

Så kontrastene i helgen har vært store...

Det startet med en utrolig flott kveld med show og nydelig mat/drikke på Wallmans fredag i lag med Edvard, Malene, Stine og hennes Hallgeir.

En kveld fylt med fart, glitter, paljetter, sang, dans mat og drikke......ja, rett og slett en max heilaften!

Wallmans leverte til gangs både på show og mat !
Kan anbefales!

Så konsert lørdag på Oslo Konserthus: 

"Licence to Sing",  med Didrik Solli-Tangen.....en opplevelse av dei store i lag med Mathias.

Han kunne sine saker Didrik Solli-Tangen og har en stemmeprakt som virkelig gav stor gåsehudfaktor på dei kjente låtene.

Hvem har ikkje fått dilla på en James Bond sang, og gått og nynnet på den i dagesvis?.......eller snakker vi årevis?

Litt av nokken julegaver, ja.....

Klar for konsert.....veldig klar !!!

Og i dag :  

Foredraget med brødrene Sand på Parken Kulturhus! Sterkt!

ALLE OPPLEVELSENE I HELGA VAR VIRKELIG VERD Å BRUKE TIDA SI PÅ!

Dei kan å ordne julegaver til mora si som faller i smak, dissa kjekke karane mine !

Men no er det kveld, og e rakk å stikke innom mora mi, slik at ho fikk et lite besøk i kveldinga og glad var ho for det......og e har kommet hjem og sofaen min har blitt inntatt av meg i kosedressen, slik at ingenting stramma rundt sideflesket......deilig !!!

Klar for ei ny uke...iallefall litt klar....og håper at den blir bra...og litt roligere enn den siste uka var !

Men det e jo typisk meg å ha effektive daga sånn inn i mellom, men dei neste dagane skal bli roligere...tror e !

Jaja...det var igjen ditta med å "nytte tida si" da......men, alt med måte, kanskje?????

No tar e kvelden...i egen seng....deilig ! 

Det nærmer seg en ny dag med ny dato....det tar si tid å skrive blogg, men det er jo mi digitale minnebok !

Ønsker alle ei god natt og ei fin uke.

Ta vare på hverandre og tida di....den kommer ikkje igjen!

No sitter jeg her med en nydelig tekopp med perfekt trukket te i...heilt i farmor Denny si ånd. 

Koppen er arvet fra ho og jeg skal nyte og glede meg over både innhold og kopp dinne stormfulle kvelden. 

Det høres ut som det er høst ute, og regn og vind rister i huset mitt mer som dei ønsker å rive det ned, sjøl om vi  faktisk bare skriver mars.

  

Jeg er så takknemlig for at jeg trosset ruskeværet og karret meg ut på Ålesund Bibliotek, for å høre på foredraget til filmskaper- og forfatter Margreth Olin.

Ja...for maken til ei fantastisk og karismatisk dame med alle sine evner...hun lager filmer, skriver bøker og trollbandt oss alle med sin fortellerkunst om viktigheten av å kunne bruke naturen for kropp og sjel, i sitt foredrag....jeg kunne hørt ho fortelle i timevis. 

Så rolig, så klar og så medmenneskelig...fortalte ho om sine foreldre og livet i dalen ho er født i: Oldedalen.

Så utrolig dyktig dame....mektig imponert!

Jeg har sett filmen Fedrelandet, kor ho filma faren sin som snakka så varmt om naturen, alt den gir oss, alt vi treng den til, men også kor sårbar den er.....og derfor må vernes slik at generasjoner som kommer etter oss også kan ha glede av den og bruke den når dei trenge det. 

Filmen "Fedrelandet" laget av Margreth Olin.

For vi trenger naturen...i allefall trenger jeg den no mer enn nokken gang. 

For når dagane er ekstra tunge, slik dei har vært det siste halvåret, så er det godt å kunne kle seg i turklær, komme seg ut og helst opp på et utsiktspunkt for å la tankene vandre og feste blikket på nokke fint...enten om det er en fjelltopp, en sky eller kanskje et blad med vakre farger og form.

For e treng ikkje å reise så langt....fly til et eksotisk sted, kjøre til en turistplass ol. for å få gode opplevelser og livsglede. 

Ofte er det nok å knyte lissene i turskoa, ordne seg litt niste og gå opp på et lite fjell eller en knaus. Akkurat der kan man lande, la blikket fare og tankene fly, høre på sin egen pust og håpe at den harmonerer med naturens "pust". 

Enda så gjør det nok ikkje det heilt for meg, men e synes at for hver dag som går, så kommer hjerterytmen litt etter litt tilbake i den takta som e trenger for å komme meg videre.........aleine.

For ditta ordet "aleine" skremmer meg litt...det er nokke så ukjent og usikkert ved det.

E lengta etter turer i vakkert terreng og med varme ilufta.

Men tilbake til Margreth Olin og hennes foredrag.....ja, ho trollbandt oss både med ord og bilder. Så rolig, raus, klar og tilstede for oss tilhørerane. 

Bare det å høre dialekta hennes og se gleda med å fortelle oss om foreldrene sine, tanker, bøker, filmer og opplevelser fra barndommen og nåtida var både fint, sterkt og rørende.

Jeg blir så ydmyk og takknemlig for at forfattere og filmskapere som ho, skjønner og formidler verdien av å ta vare på jorda vi lever på, historien vår, naturen og lufta vi puster inn, slik at generasjoner som kommer etter oss også kan få nytte alt det gode vi har tilgjengelig og som vi i århundrer har tatt som en selvfølge.

Vi har smertelig skjønt den siste tida, at det vi har rundt oss både av natur, ressurser og mennesker ikkje kan taes som en selvfølge. 

Vi må kvar dag være glade for at vi fortsatt kan puste i frisk luft, spise oss mette, ha kontakt med folk som vi er glade i,  nytte naturen og ta vare på den kostbare tida vår på best mulig måte.

 

Dei små hverdagsøyeblikkene som vi knapt nok bit oss merke i, kan bety mye for andre og også for deg sjøl, som f.eks:

Når fortalte du sist til dei du er glad i kor mykje dei betyr for deg.......

Når følte du sist at du var oppriktig glad...

Når kjente du sist at du var viktig for nokke andre......

Når gikk du deg en tur, kikka deg rundt og så på dei små vårtegna som fortalte deg at livet går heile tida videre.....

Kor glad du blei for dinna koselig tekstmelding du fikk....

Kjente du kor god dinna appelsina var, som du spiste når du nådde turmålet ditt...

Var det ikkje koselig at den du delte sete med på bussen i morrest smilte til deg...sjøl om ho ikkje kjente deg.

E skal ikkje slå meg selv på brystet og si at e gjør- eller får med meg alt dette til enhver tid, men e tror at e gleder meg over dei små kvardags-gleder og samler på gode øyeblikk, nokke som alltid har vært viktig for meg...og fortsatt er det. 

For en ting har e erfart dei siste åra, at det sjelden går slik som en planlegger eller tror. 

Derfor blir dei små, men kanskje gode opplevelsene en får, så viktige å "samle" på. For minneboka di er du med på å forme sjøl.

Margareth Olin formidla dette så fint til oss som var på hennes foredag i kveld.  

2024...et år som satte dype sår i oss og laget arr som vil være der for bestandig....men no er det 2025 og sjøl om ikkje arka er heilt blanke lenger, så er der no plass til litt mer "skrabbel" på sikt!

2024 er nå historie...heldigvis. 

Hadde jeg visst hva som ventet oss i 2024, så hadde jeg vel sagt: det året hopper vi over, så stopp karusellen ..jeg vil av!

Men sånn er ikke livet. "Vi får ta det som kommer" sier folk. 

Tja...teit frase, spør du meg, men sånn er det vel og jeg er nå her fortsatt...men, "livskvalitet" er vel et ord som jeg ikke tør definere nå.

For meg så ble 2024 et år som forandret min livssituasjon totalt...ikke til det bedre, men til det verre.... Faktisk til det værste...det jeg jeg fryktet mest i livet skjedde....for jeg ble aleine....uten min livsledsager som hadde vært der ilag med meg i 34 år.  Orket jeg da å finne en vei videre? 

Men nå er det 2025, og jeg er nå fortsatt her i denne verden... dog tyngre til sinns, men lettere reint fysisk, mer pinglete enn noen gang, litt pysete og urolig for framtida.

Jeg jobber med å forsøke å skape gode stunder for meg selv, slik at hverdagene igjen kan bli litt "normale". 

Det er en kamp...og jeg må være så ærlig å si at uten mine 2 snille sønner, nær familie, omsorgsfulle venner og gode arbeidskolleger, så hadde jeg nok fortsatt vært på det mørkeste stedet i livet som jeg noen gang har vært i.

Så takk til dere som fortsatt har troa på at jeg kan "bli meg selv" igjen og ikke gir meg opp.

Året 2025 startet med Fellesfyrverkeri på Glomset, som vi kunne nyte etter en kald, men fin og knirkende gå-tur over fjellet fra Valle til Glomset i vakkert nordlys. 

Magisk opplevelse med ditta Nordlyset...og fargene var så klare og fine uten lysforurensing fra elektrisk lys. EI GLEDE!

Ikkje så godt innstilt kameraet mitt på mobilen, men fikk no tatt et bildebevis  "i farta" da e gikk i super-rask fart for å kapre den beste plassen til å se/nyte nyttårsrakettene.

Så startet et fantastisk fyrverkeriet mot en mørk, klar himmel, og det speilet seg i den stille, svarte sjøen.  Vi var i 2025........nifst!

Fyrverkeriet var bare så vakkert, at jeg blei heilt rørt. Jeg trengte den stunda inn i den nye året...for det gav håp om at jeg igjen kan glede meg over fine ting som kan skje i livet mitt, etter alt det triste som vi "la bak oss".

Glomset 01.01.25

Min medisin "på blå resept" siden 30.juli 2024, har vært å rømme ned til Lillestrøm og bo hos min bror og svigerinne i perioder kor alt har vært beksvart. Fortsatt, etter snart et halvt år aleine, trenger jeg disse luftlommene.

Der senker jeg skuldrene, slipper å "passe" på min mor, redselen for livet videre aleine slipper litt taket, mørket blir mindre mørkt og søvnen varer mer enn et par timer hver natt. 

Ja, så var det alt det der rundt min mor...hun som er svært preget av Alzheimer...en forferdelig sykdom som gjør at vi "mister" henne mer og mer. 

Etter en slitsom og krevende høst med mye omsorg for henne, og forsøk på bearbeiding av min egen sorg og savn, så har det nå utrolig nok blitt en god løsning for oss alle.

Hun har fått fast plass på Spjelkavik Omsorgsheim, og endelig er vi trygge for at hun får tilsyn, mat, stabilitet  og folk rundt seg hele tida som tar vare på henne. 

Det toppet seg nemlig etter julen, da hun begynte å gå ut aleine seint på kvelden. 

Jeg hadde søkt om både avlastning og også fast plass på sykehjem allerede i oktober, etter at hun hadde hatt 7 dager på avlastningsplass på nettopp Spjelkavik Omsorgsheim. 

Jula 2024 var tung på mange måter, så jeg var helt utslitt etter juleferien både fysisk og mentalt etter omsorgen for henne, måking av enorme snømengder både her hjemme og hos henne for at Hjemmesykepleien skulle komme seg opp og gi henne medisin 2 g. i døgnet. 

Heldigvis så var Mathias og Edvard hjemme fra Oslo og hjalp meg.....

Det var utarmende, så når jeg ble aleine igjen, gikk jeg på en smell. 

Måtte bare komme meg bort, og Hjemmesykepleien skjønt hvordan jeg hadde det og ba meg reise med deres velsignelse. 

Både dagtilbud og hjemmesykepleien skrev sterke rapporter om mamma- og min vanskelige situasjon, og da ble det "tatt på alvor". 

Så på veg over Ørskogfjellet, mot Åndalsnes og restitusjon på Lillestrøm, blei jeg oppringt og fortalt at mamma hadde fått fast plass fra og med denne uken her, på Spjelkavikheimen!

Nei...da måtte jeg gråte litt "stille" av lettelse, mens jeg latet som jeg var veldig opptatt av utsikten.... Jeg var så utrolig tom innvendig og sliten. 

Og oppholdet hos Per og Romy ble som alltid så kjekt og innholdsrikt. 

Vi var på Rose-slottet en klar, fin og iskald lørdags formiddag. Og har du ikke vært på Rose-slottet og sett dei sterke bildene, skulpturene og lest historiene rundt bildene...ja, da må du passe på å få med deg det neste gang du er i Oslo. 

Ta trikken opp, bruk god tid, la deg berøre av det som skjedde under 2.verdenskrig, fantastisk dokumentert i bilder og skulpturer laget av dyktige Vebjørn Sand.

Roseslottet og kunstneren selv, Vebjørn Sand.

Vebjørn Sand ja....som jeg såg nesten hver dag på Majorstua da jeg var student og bodde der...for ca.100 år siden.

Da var han lærling hos Odd Nerdrum ...og dei 2...Nerdrum i fotsid kjortel mer som en Messias, og vakre, probre Vebjørn Sand, pent kledd...gående  ved siden av sin læremester, møtte jeg på min veg til eller fra T-banen, omtrent daglig.

Allerede da var jeg fasinert av den "Sand-karen".

Så når jeg da var på Rose-slottet nå, og kunstneren selv kom inn på kafeen der hvor vi satt og drakk kakao for å få varmen i oss igjen.... ja, da blei jeg helt satt ut....bergtatt...stum av beundring. 

Min bror, som er mye mer utadvent en meg, gikk bort til han, skrøt av utstillingen og spurte om å få ta en bilde av han !! Jada...svarte den kjekke og folkelige karen !! 

Det bildet fikk jeg overført på min mobil!! 

Åh....ja ..trenger vel ikke skrive noe mer om det! Lykke!

Lysfenomen  på Årnestangen pga kulde og snøkrystaller.

Søndagen var vi på luftetur i kulda på Årnestangen i Rælingen.

Og for en opplevelse. 

Snøkrystaller i lufta gav en "regnbue" av vakre farger i solskinnet og vi kjente kulda og krystallene "bite" i kinnene......men så utrolig vakker opplevelse. Har aldri sett noe slikt før.

Iskaldt, klart vær, fargespill på en knallblå himmel og en stor måne som lyste mot oss på rosa vinterhimmel.  

Øyeren, nesten igjenfrosset, men med ei lita, åpen råk i elva, ble som et "klokkespill" av lyder når dei små isflakene drev nedover i stor fart....så beroligende vinterlyd. 

Vi kom hjem med iskalde, røde kinn og litt snufsete nese, mens Bolt ...den heldige hunden, hadde rim i skjegget.

Vakkert vintervær.

Ja...så dagene blei så innholdsrike og fine....akkurat det jeg ønsket meg. 

Togturen hjem gikk greit og jeg fikk haik fra Åndalsnes og hjem med hyggelige venner fra Vika.

Jeg var klar for arbeidet dagen etter, med å få "flyttet" mamma og noen av hennes ting til Spjelkavikheimen.

I hyrten og styrten når hun var på dagtilbudet, fikk jeg samlet sammen klær, vasket/tørket/pakket de, flyttet litt møbler og ting...laget til rommet på sykehjemmet og ordnet med medisinen på tirsdagen før og etter jobb.

Mer ordning av div. på onsdagen ...så sendte dagtilbudet henne av gårde i taxi i 13-tida og Spjelkavikheimen tok imot henne. 

Jeg fikk beskjed om å holde meg unna...heller ikke ringe henne den neste halvannen uka. 

Ja...og der er vi nå. Men jeg holder meg oppdatert, og det virker som at hun roer seg ganske greit der.

Så nå er alarmen slått på i huset hennes, og jeg trenger ikke lenger bruke så mye tid der oppe før det skal ryddes når det nærmer seg sommer.  

Befriende ! Kan ikkje få sagt/skrevet hvor utrolig takknemlig jeg er for at hun nå ikke lenger er vårt ansvar.

 

Lite snø i fjella, heldigvis. Se vakre "Trollbittet".

I dag hadde jeg altså FRI på alle måter og jeg har faktisk vært på Verahornet.....ilag med Ann Cecilie, og vi kunne nesten gå på bar sti heile veien opp mot toppen.  

Utrolig kjekt.

Men broddane måtte på et lite stykke før vi kunne sette oss i le for den sterke vinden, og nyte te, niste og ei fantastisk utsikt "ut i verden", godt kledd heldigvis, fra topp til tå mot den skarpe lufta. 

Verahornet...dagens lunsjsted....perfekt liten tur.

Takknemlig for koselig turfølge, og aldri før har jeg kommet meg opp på Verahornet uten truger så tidlig på året! 

Magisk! 

Håper det blir lite snø fremover... e vil helst ha bare veier og turstier fremover, men....blir nok mange vintrer før våren får skikkelig tak. 

Men i ettermiddag såg e den vakre vinterhimmelen i røde toner ut mot sjøen fra verandaen....og e rakk å forevige den før kveldsmørket la seg rundt huset mitt.

Vi kan alle bruke dagene våre så godt som råd er, og finne oss ei luftlomme når vi treng det....trekke pusten....for  no vet vi at det går mot vår og "lengre" daga.. hvertfall ifølge kalenderen ! 

Synes jeg kan høre Knut si til meg: du må no bare gå deg en tur!! Det sa han alltid når han syntes jeg virket ekstra sliten. Da visste han jo at batteriene mine blei laddet opp, og jeg kom hjem igjen med et smil om munnen. Fornøyd!

Men...husk å si ofte til dei du er glad i, kor viktig dei er for deg.... for ingen kjenner dagen før sola går ned, sa alltid ho farmor...!