 |
| Dinna gode hånda som jeg savner hver dag....Knut`n min si ! |
Hva gjør man når den viktigste pilaren i livet ditt blir borte og en føler at livet raser sammen?
Hvorfor stopper ikke jorda å snurre, og hvordan kan jeg klare å leve videre når jeg egentlig ikke vil det?
30. juli kl 10.22 fikk jeg den verste beskjeden jeg noen gang har fått, at Knut sitt hjerte hadde sluttet slå under en operasjon på St. Olav.
Min Knut...mitt lys i livet, min store kjærlighet, min mann og far til våre kjære barn...han tøysekoppen som alltid hadde et smil på lur, med glimt i øyet og så mange morsomme kommentarer og påfunn, var gått ut av tida...... så alt for ung...bare 56 år.
 |
| Han sprø typen her var det vanskelig å få et ordentlig bilde av. |
Først nå...nesten 4 måneder etterpå, orker jeg å prøve å sette ord på det.
Om jeg klarer det vil nå vise seg, men jeg gjør et forsøk. Jeg føler jeg har en dårlig periode nå...sikkert naturlig, men tungt å hver dag klare å finne noe å glede seg over når dei mentale skyene er så svarte.
Mulig at dette er litt terapi for meg sjøl......sette ord på tankene og kanskje få bearbeidet dei på et vis.
Jeg føler det nemlig som at jeg bærer på et tonn av bekymringer og vonde tanker, og alle vet at det er en tung bør for en gammel dame, med litt mindre sideflesk og styrke nå enn for noen måneder siden.
Det startet med at Knut var på jobbreise i Skien. Han ringte hjem og sa han var i så dårlig form....og jeg hørte på stemmen hans at han var bekymret og sliten. Han hadde masse feber og følte at han var full av influensa. Overtalte han til å se om han fikk en legetime på Legevakten i Skien.
Etter en konsultasjon på Legevakten, mente de han hadde bronkitt.
Jeg beordret han hjem, og han satte bilen på Gardermoen, kom hjem med fly med en påbegynt antibiotikakur i bagasjen.
Jeg hentet en pjask mann på flyplassen, skjelvende av feber og lite søvn.
Lang historie kort...ingen effekt av antibiotikakuren, ny time med fastlege og så innleggelse på Ålesund sykehus 3.juni.
Ny bredspektra antibiotika intravenøst ble startet etter at PET-skanning viste at han hadde gule stafylokokker i blodet.
Jeg prøvde å holde motet oppe og var hos han så mye som jeg kunne. Knut var selv optimistisk, men etter hvert såg jeg hvordan det slet på han...redselen som han var en mester på å dekke over.
 |
| Vi hadde håpet heilt til siste slutt.💞 |
Etter noen dager uten god effekt på medisinen, så ble det bestemt at han skulle flyttes til St.Olav hospital.
De hadde mer ekspertise på området, og i og med at Knut var hjerteoperert i 2022, så ville de ha han opp dit.
Jeg reiste opp dagen etter med buss, det var aldri et alternativ å ikke være der hos han.
Det ble starten på et langt og intens sykeleie for Knut, som vi håpet skulle gjøre han frisk igjen. Godt at vi ikke visste hvordan det skulle gå, for vi snakket om at vi skulle ta oss en ny familietur når Knut ble frisk...kanskje til Gdansk igjen?
Vi hadde drømmene om det, og dei gode minnene fra familieturen året før.
 |
| Åh...for nokken gode minner dinne turen gav oss. |
Enda mer bredspektra antibiotika ble satt inn intravenøst 24 timer i døgnet, i tillegg gikk han igjennom en operasjon hvor legene renset opp så mye de kunne av gule stafylokokker som hadde satt seg rundt hovedåren til hjertet.
Vi var optimistiske, men jeg var livredd...selv om jeg forsøkte å skjule det for Knut.
Det var som å være 24 t i døgnet i en følelsesmessig berg- og dalbane både for han og vi rundt han.
Man prøver å være sterk, men knekker sammen når man er aleine....og aleine var jeg jo på hotellrommet fra jeg gikk fra Knut om kvelden og til jeg gikk opp til han ca 09.30 dagen etter.
Jeg var en liten tur hjemme en helg i Ålesund for å se etter mamma som er sterkt rammet av Alzheimer og bor aleine i huset sitt, og da var Mathias i Trondheim med faren sin. Knut virket da stabil og fin når jeg reiste hjem.
Det ble dramatiske dager for Knut og Mathias, for Knut fikk en liten hjerneblødning etter operasjonen som gav han redusert balanse, og en syns-skade på venstre øye. I tillegg dannet det seg veske-ansamlinger i buk og lunger som måtte dreneres umiddelbart.
Så falt han om i dusjen og fikk hjertestans, men de fikk han i gang igjen etter få minutter.
Stakkars Mathias, han fikk mye å stå i....men klarte seg så bra, trygg, sterk og fornuftig som han er.
Så reiste jeg opp igjen...bare måtte opp til han.
Det var så godt å være i lag de dagene, og sykepleierne lo så godt av oss, og sa at blodtrykket til Knut ble normalt med en gang jeg kom inn til han.
Beste Knut`n min..... vi har no hatt noen tørninger med helsa hans før, som vi hadde kommet oss gjennom. Vi var et godt team og ei støtte for hverandre gjennom livet, heldigvis.
Så ble Knut overflyttet til Ålesund igjen, og fikk satt inn "et rør" direkte inn til hjertet som førte antibiotika via en pumpe rett inn til der som han var angrepet av gule stafylokokker.
Han fikk komme hjem og fikk hjelp av hjemmesykepleien til å skifte intravenøs medisin hver morgen.
Edvard monterte opp en stor seng til faren i ene delen av stua, og der sov han...og jeg lå stort sett på sofaen.
Vi var nemlig redd for at han skulle falle i trappa om natta om han våknet og ville ned å se på tv. Han hadde jo litt dårlig balanse pga hjerneblødningen.
Vi trodde nå at det gikk rette veien...og til tross for at vi begge var slitne, så hadde vi så fine dager i lag.
Lykkeligst var jeg når vi kjørte turer på ettermiddag/kveld og han sovnet i bilen.....trygg og påpasset av meg...... Da kjørte jeg så langt som mulig, slik at han skulle få kvilt seg. Det var nemlig vanskelig for han å klare å sove om natta pga medisinpumpa, sikkert tunge tanker og i ei ukjent seng....og uten meg ved siden av han.
 |
| Vi blei aldri lei av å spille Ti-tusen !! |
Men lykken varte ikke lenge, for CT viste lekkasje i aorta og det bar til St.Olav igjen med ambulansefly..
Knut måtte ligge hele døgnet og kun stå opp når han skulle på do. Jeg reiste selvfølgelig opp igjen, losjerte meg inn på Park Hotel og var hele dagene hos Knut.
Vi hadde håpet - vi hadde hverandre og vi hadde så gode dager som mulig. Jeg villet ikke unnvært et sekund i lag med han....selv om jeg var psykisk sliten og forferdelig redd.
Det var tunge stunder på det lille hotellrommet om kveld/natt heilt aleine med tankene mine...for dei var ikke lette å bære eller bearbeide.
Legene ville gjøre en ny operasjon på han for å renset opp rundt hjertet. De kunne ikke garantere resultatet, og informerte oss om det.
Knut svarte da: "Nei...e skjønna jo det, for dere kan jo ikke trylle." Nei, hadde dei bare kunna det, så...
 |
| Dinna gode hånda som e savner slik å holde i... |
Jeg var hos han til nærmere kl.20.30 siste kvelden, men da de skulle begynne å gjøre han klar for morgendagens operasjon, måtte jeg gå.
Jeg gråt, og Knut sa at: du må ikkje være så bekymret...ditta skal gå bra!"
Jeg klemte og nusset på han en siste gang, og gikk ut fra sykehuset mens tårene rant..
Jeg gikk bort til Nidarosdomen...satte meg på en stein uten for murene og hørte på utekonserten til Chris Holsten....men tankene var på det som skulle skje dagen etter.....det MÅTTE gå bra.
Snakket med Knut på telefonen litt før 23.00 da han ringte meg.....ønsket han lykke til, fortalte hvor glad jeg var i han og hvor mye jeg gledet meg til det hele var over og jeg kunne treffe han igjen.
Han var da den samme tøysete og morsomme...men jeg skjønte jo at han også var engstelig.
Godt ingen av oss visste......
Operasjonsdag, og Knut var første pasient....
....... og når de ringte meg fra sykehuset allerede kl.10.22...så visste jeg at han var død...
 |
| Han her....våres Knut.... |
Min Knut...min bestevenn...guttane sin kjære pappa, vår bauta var gått ut av tida....bare 56 år.
Jeg kom meg inn på sykehuset, tårene trillet og stegene var så tunge å gå, for jeg visste jo hva som ventet meg.
Etter en lang og så vond samtale med operasjons-legen og primærsykepleierne hans, så fikk jeg tatt farvel med Knut.
Den tristeste timen i mitt liv....for der lå han så fredfull og vakker, men borte for alltid... min Knut, mitt lys i livet var sluknet. Hvordan kunne da livet mitt da gå videre uten han ..?
 |
| Så lukker seg ditt øye....💙 |
Så gikk jeg ut av St. Olav for siste gang...med Knut sine ting i en bag, gifteringen hans i halskjedet mitt, men uten den store og gode hånda å holde i...... aldri mer.
Sola skinte, helikopteret sto klar til "take-of " på plattformen, mens jeg gikk med verdens tyngste skritt bort mot en benk...langt unna bygningen og folka, for å ta de verste telefonsamtalene som jeg noen gang har tatt...selvfølgelig da først til guttane våres.
Det var så meningsløst og grusomt å fortelle dei at faren deira, som dei elska over alt på jord, var død.
Mathias kom til Trondheim med fly på ettermiddagen og var ilag med meg på hotellet...passet på meg, delte sorgen med meg, tok meg med ut for å få spist litt og hjalp meg gjennom dagen...og natta, mens Edvard og Malene kjørte fra Oslo, kom til Trondheim om natta og hentet oss morgenen etter på hotellet.
Edvard kjørte oss trygt hjem til Ålesund, til tross for all den store sorgen han også bar. Jeg beundret han sånn for å ha styrke til å klare det.
Men utenfor huset vårt knakk vi sammen alle 4, det var så meningsløst å gå inn i huset som vi visste Knut aldri kom tilbake til.
Heldige meg så har slike gode og sterke barn og svigerbarn. Livet hadde ikke vært verd å leve uten dem.
Så ble det begravelse i Spjelkavik kirke.....i den samme kirke som vi ble gift 01.07.95.
En grusomt tung dag, hvor vi og veldig mange andre tok farvel med Knut.
Det er noe som jeg ikke orker å skrive om....og hvor jeg tror jeg var som en zombi...gjorde det jeg måtte gjøre, eksisterte takket være all hjelp jeg fikk for å kunne fullføre den dagen...og " falt ned i grøfta" dagene etter............og sliter fortsatt med å karre meg opp derfra.
Har ryddet opp masse etter Knut, fått sånn noenlunde på plass det som måtte på plass takket være gutta våres, min storebror, familie og gode venner.
Alle har vært så hjelpsomme og omsorgsfulle, men jeg er nok ikke så god på å ta imot hjelp...eller be om det.
Jeg har også fått så mange fine hilsninger, gode klemmer, fine ord og masse omsorg fra fjern og nær, og det setter jeg sånn pris på.
Skulle sikkert vært mye flinkere selv å ta kontakt, men savnet er så stort, sorgen over å ikke lenger være oss 2 er så tung å bære, og stillheten etter Knut så lammende. ...det tar så lang tid å komme seg på pluss-sida igjen har jeg skjønt.
Kanskje er nettene og det å alltid våkne opp aleine det tyngste...ingen som snorker, snakker i søvne, har spinnville drømmer og "hiver" meg ut av senga. Tenk at det går an å savne noe sånt, men det gjør jeg altså.
Så det fører til lite søvn, dårlig matlyst, alt for mange tanker og for mye tårer.
Vet forresten noen om det finnes stoppekraner for tårekanaler å få kjøpt eller noe tetningslister, foringer o.l ? Jeg trenger nemlig det.
 |
| Eg og du......34 år i lag💕 |
Dagene har gått med til rydding, turer til fjells, litt besøk, koselig strikkekafe på Alnes en formiddag i uken og gode samtaler med snille og fine personer rundt meg.
Så har jeg deltatt på en sorggruppe i regi av Spjelkavik Kirke, hvor vi alle har har det til felles at vi har mistet en kjær som vi har hatt i livet vårt. Trygt og godt rom for å dele tanker og bekymringer.
Har så mange som sier at jeg må bare si ifra om jeg vil gå en tur, ha besøk eller komme på besøk.
Og dere skal vite at jeg setter sånn pris på det, men at energilageret mitt er ganske så tomt, så jeg har gått mye turer aleine for å "ladde" meg opp igjen.
 |
| September 2023...en weekend i Oslo hvor vi var sammen med Mathias og Edvard. |
Beste Ann Cecilie mi, har vært min ryggrad og gode støtte når jeg har følt meg som en zombie uten mål, mening og glede over livet.
Det har vært noen dager som har vært malt svarte, men å komme seg på Garnes og også en fin høsttur til Skjåk, har vært- og er som en vitamininnsprøytning. Takker for at jeg har henne i livet mitt. En sann glede og trygghet...som e har skrevet før...mer en søster enn en venninne.
 |
| Vi fikk begge fylt opp batteriene våre på høstturen vår til Skjåk. |
I tillegg så har jeg "rømt" litt ned til min storebror og svigerinne på Lillestrøm. Og jeg skriver "rømt", for når mitt hus blir for "stort" og tomt, tankene mine for mørke, og sorgen over Knut legger seg som en blykappe over skuldrene mine, så har jeg husrom, mat og omsorg i huset i Rælingen.
Det har hjulpet meg enormt å kunne komme ned til dem.
Og hunden Bolt (en gordonsetter) og jeg er bestevenner, så mens han får lufteturer og kjent på spennende lukter med meg på slep, så løser jeg problemer og tanker som setter seg litt fast i knollen.
Vi 2 er begge fornøyde med lange og gode turer.
Og dagene der nede har også vært "kulturelle" med Jørn Hoel-konsert, Kristina från Duvamåla-musical, Harry Potter in Consert på Oslo konserthus, Afternoon-tea, bursdagsfeiring, besøk til godeste Grethe mi og hennes Nils , kusinetreff med kaffilaffi og tur på Bilmessa i Lillestrøm ilag med min bror.
Jeg har i mange år ønsket å gå dit, men Knut ville ikke, selv om vi var på Lillestrøm flere ganger år når messen var der.
Men det er 10 min å gå fra der min bror og svigerinne bor...så vi søskena tok turen. Drøye 3 timer brukte vi for å gå gjennom dei 5 hallene!!
Så artig.....jada...jeg vet jeg er harry...men jeg driter i det. Sånn er jeg bare!
 |
| Fine stunder på Østlandet. |
Og så har det vært godt med fine togturer til og fra for å nyte høstfarger, natur og lande litt.
Jeg elsker å ta tog....ha lydbok på øret, strikketøy i fanget og deilig niste/te.
Finnes nesten ikke bedre og mer avslappende måte å reise østover på.
 |
| Sånne fine farger over alt.... |
Jeg har vært sykemeldt lenge, men begynte å jobbe 2 dager i uken nå.
Det var kjekt å komme seg litt på jobb igjen. Det føles som en god og trygg arbeidsplass.
Kjekke kollegaer og deltakere gjør dagene mine fine....og det er akkurat det jeg trenger nå.
Men jeg kjenner jo at i dag er jeg veldig følelsesmessig sliten.
Jeg tar meg nok veldig sammen utenfor husets fire vegger, for så å bli mer som en tom potetsekk her hjemme, men det er nå greit det.
 |
| Kanskje kommer du nedom meg til sommeren forkledd som en sommerfugl. Jeg skal se etter deg! |
Og her hjemme er det ingen som ser meg.... usminket, grimete av gråt og fortsatt i pysjen selv om klokka har rundet midt på dagen. Sånn må det bare bli en stund fremover kjenner jeg, for no i den mørkeste tida er det fortsatt ganske så mørkt på innsida av meg også.
Jeg gruer meg til adventstida og jula uten Knut...og nyttårsaften.....den verste dagen i året!
 |
| Kommer nå meg ut da, i all slags vær. |
Jaja....jeg får fortsatt være flink til å ta meg fine fjellturer i alt slags vær, og det er fantastisk deilig å komme seg ut...og helst opp for å se på verden. Og jeg synes selv at jeg er ganske god til det, sjøl om forbedringspotensialet er STORT.
Livet stopper ikke opp...selv om jeg føler at det har det gjort for meg på mange områder nå... aleine, uten Knut som ordnet opp i alt som jeg ikkje kunne nokke om. Store sko å fylle...
Og hvorfor orker jeg å skrive dette nå?? Jo, for at dette er min digitale minnebok...som jeg skriver for min egen del og barna våre.
 |
| Dette bildet sendte Knut meg en kveld fra sykehuset, da jeg var kommet ned igjen på hotellet. Takk Knut..du hadde troa på oss 2 fra første stund sjøl om ikkje så mange andre hadde det.. |
Om noen har glede av å lese det, så er det selvfølgelig hyggelig....men........ja, sånn blei altså dette innlegget....tungt, men samtidig godt for meg å sette ord på hvordan livet mitt er akkurat nå.
Dritt, med andre ord....men det kommer seg nok ...på sikt.
 |
| Dei dagane...... |
