2024 er nå historie...heldigvis.
Hadde jeg visst hva som ventet oss i 2024, så hadde jeg vel sagt: det året hopper vi over, så stopp karusellen ..jeg vil av!
Men sånn er ikke livet. "Vi får ta det som kommer" sier folk.
Tja...teit frase, spør du meg, men sånn er det vel og jeg er nå her fortsatt...men, "livskvalitet" er vel et ord som jeg ikke tør definere nå.
For meg så ble 2024 et år som forandret min livssituasjon totalt...ikke til det bedre, men til det verre.... Faktisk til det værste...det jeg jeg fryktet mest i livet skjedde....for jeg ble aleine....uten min livsledsager som hadde vært der ilag med meg i 34 år. Orket jeg da å finne en vei videre?
Men nå er det 2025, og jeg er nå fortsatt her i denne verden... dog tyngre til sinns, men lettere reint fysisk, mer pinglete enn noen gang, litt pysete og urolig for framtida.
Jeg jobber med å forsøke å skape gode stunder for meg selv, slik at hverdagene igjen kan bli litt "normale".
Det er en kamp...og jeg må være så ærlig å si at uten mine 2 snille sønner, nær familie, omsorgsfulle venner og gode arbeidskolleger, så hadde jeg nok fortsatt vært på det mørkeste stedet i livet som jeg noen gang har vært i.
Så takk til dere som fortsatt har troa på at jeg kan "bli meg selv" igjen og ikke gir meg opp.
Året 2025 startet med Fellesfyrverkeri på Glomset, som vi kunne nyte etter en kald, men fin og knirkende gå-tur over fjellet fra Valle til Glomset i vakkert nordlys.
Magisk opplevelse med ditta Nordlyset...og fargene var så klare og fine uten lysforurensing fra elektrisk lys. EI GLEDE!
Ikkje så godt innstilt kameraet mitt på mobilen, men fikk no tatt et bildebevis "i farta" da e gikk i super-rask fart for å kapre den beste plassen til å se/nyte nyttårsrakettene.
Så startet et fantastisk fyrverkeriet mot en mørk, klar himmel, og det speilet seg i den stille, svarte sjøen. Vi var i 2025........nifst!
Fyrverkeriet var bare så vakkert, at jeg blei heilt rørt. Jeg trengte den stunda inn i den nye året...for det gav håp om at jeg igjen kan glede meg over fine ting som kan skje i livet mitt, etter alt det triste som vi "la bak oss".
 |
| Glomset 01.01.25 |
Min medisin "på blå resept" siden 30.juli 2024, har vært å rømme ned til Lillestrøm og bo hos min bror og svigerinne i perioder kor alt har vært beksvart. Fortsatt, etter snart et halvt år aleine, trenger jeg disse luftlommene.Der senker jeg skuldrene, slipper å "passe" på min mor, redselen for livet videre aleine slipper litt taket, mørket blir mindre mørkt og søvnen varer mer enn et par timer hver natt.
Ja, så var det alt det der rundt min mor...hun som er svært preget av Alzheimer...en forferdelig sykdom som gjør at vi "mister" henne mer og mer.
Etter en slitsom og krevende høst med mye omsorg for henne, og forsøk på bearbeiding av min egen sorg og savn, så har det nå utrolig nok blitt en god løsning for oss alle.
Hun har fått fast plass på Spjelkavik Omsorgsheim, og endelig er vi trygge for at hun får tilsyn, mat, stabilitet og folk rundt seg hele tida som tar vare på henne.
Det toppet seg nemlig etter julen, da hun begynte å gå ut aleine seint på kvelden.
Jeg hadde søkt om både avlastning og også fast plass på sykehjem allerede i oktober, etter at hun hadde hatt 7 dager på avlastningsplass på nettopp Spjelkavik Omsorgsheim.
Jula 2024 var tung på mange måter, så jeg var helt utslitt etter juleferien både fysisk og mentalt etter omsorgen for henne, måking av enorme snømengder både her hjemme og hos henne for at Hjemmesykepleien skulle komme seg opp og gi henne medisin 2 g. i døgnet.
Heldigvis så var Mathias og Edvard hjemme fra Oslo og hjalp meg.....
Det var utarmende, så når jeg ble aleine igjen, gikk jeg på en smell.
Måtte bare komme meg bort, og Hjemmesykepleien skjønt hvordan jeg hadde det og ba meg reise med deres velsignelse.
Både dagtilbud og hjemmesykepleien skrev sterke rapporter om mamma- og min vanskelige situasjon, og da ble det "tatt på alvor".
Så på veg over Ørskogfjellet, mot Åndalsnes og restitusjon på Lillestrøm, blei jeg oppringt og fortalt at mamma hadde fått fast plass fra og med denne uken her, på Spjelkavikheimen!
Nei...da måtte jeg gråte litt "stille" av lettelse, mens jeg latet som jeg var veldig opptatt av utsikten.... Jeg var så utrolig tom innvendig og sliten.
Og oppholdet hos Per og Romy ble som alltid så kjekt og innholdsrikt.
Vi var på Rose-slottet en klar, fin og iskald lørdags formiddag. Og har du ikke vært på Rose-slottet og sett dei sterke bildene, skulpturene og lest historiene rundt bildene...ja, da må du passe på å få med deg det neste gang du er i Oslo.
Ta trikken opp, bruk god tid, la deg berøre av det som skjedde under 2.verdenskrig, fantastisk dokumentert i bilder og skulpturer laget av dyktige Vebjørn Sand.
 |
| Roseslottet og kunstneren selv, Vebjørn Sand. |
Vebjørn Sand ja....som jeg såg nesten hver dag på Majorstua da jeg var student og bodde der...for ca.100 år siden.
Da var han lærling hos Odd Nerdrum ...og dei 2...Nerdrum i fotsid kjortel mer som en Messias, og vakre, probre Vebjørn Sand, pent kledd...gående ved siden av sin læremester, møtte jeg på min veg til eller fra T-banen, omtrent daglig.
Allerede da var jeg fasinert av den "Sand-karen".
Så når jeg da var på Rose-slottet nå, og kunstneren selv kom inn på kafeen der hvor vi satt og drakk kakao for å få varmen i oss igjen.... ja, da blei jeg helt satt ut....bergtatt...stum av beundring.
Min bror, som er mye mer utadvent en meg, gikk bort til han, skrøt av utstillingen og spurte om å få ta en bilde av han !! Jada...svarte den kjekke og folkelige karen !!
Det bildet fikk jeg overført på min mobil!!
Åh....ja ..trenger vel ikke skrive noe mer om det! Lykke!
 |
| Lysfenomen på Årnestangen pga kulde og snøkrystaller. |
Søndagen var vi på luftetur i kulda på Årnestangen i Rælingen.
Og for en opplevelse.
Snøkrystaller i lufta gav en "regnbue" av vakre farger i solskinnet og vi kjente kulda og krystallene "bite" i kinnene......men så utrolig vakker opplevelse. Har aldri sett noe slikt før.
Iskaldt, klart vær, fargespill på en knallblå himmel og en stor måne som lyste mot oss på rosa vinterhimmel.
Øyeren, nesten igjenfrosset, men med ei lita, åpen råk i elva, ble som et "klokkespill" av lyder når dei små isflakene drev nedover i stor fart....så beroligende vinterlyd.
Vi kom hjem med iskalde, røde kinn og litt snufsete nese, mens Bolt ...den heldige hunden, hadde rim i skjegget.
 |
| Vakkert vintervær. |
Ja...så dagene blei så innholdsrike og fine....akkurat det jeg ønsket meg.
Togturen hjem gikk greit og jeg fikk haik fra Åndalsnes og hjem med hyggelige venner fra Vika.
Jeg var klar for arbeidet dagen etter, med å få "flyttet" mamma og noen av hennes ting til Spjelkavikheimen.
I hyrten og styrten når hun var på dagtilbudet, fikk jeg samlet sammen klær, vasket/tørket/pakket de, flyttet litt møbler og ting...laget til rommet på sykehjemmet og ordnet med medisinen på tirsdagen før og etter jobb.
Mer ordning av div. på onsdagen ...så sendte dagtilbudet henne av gårde i taxi i 13-tida og Spjelkavikheimen tok imot henne.
Jeg fikk beskjed om å holde meg unna...heller ikke ringe henne den neste halvannen uka.
Ja...og der er vi nå. Men jeg holder meg oppdatert, og det virker som at hun roer seg ganske greit der.
Så nå er alarmen slått på i huset hennes, og jeg trenger ikke lenger bruke så mye tid der oppe før det skal ryddes når det nærmer seg sommer.
Befriende ! Kan ikkje få sagt/skrevet hvor utrolig takknemlig jeg er for at hun nå ikke lenger er vårt ansvar.
 |
| Lite snø i fjella, heldigvis. Se vakre "Trollbittet". |
I dag hadde jeg altså FRI på alle måter og jeg har faktisk vært på Verahornet.....ilag med Ann Cecilie, og vi kunne nesten gå på bar sti heile veien opp mot toppen.
Utrolig kjekt.
Men broddane måtte på et lite stykke før vi kunne sette oss i le for den sterke vinden, og nyte te, niste og ei fantastisk utsikt "ut i verden", godt kledd heldigvis, fra topp til tå mot den skarpe lufta.
 |
| Verahornet...dagens lunsjsted....perfekt liten tur. |
Takknemlig for koselig turfølge, og aldri før har jeg kommet meg opp på Verahornet uten truger så tidlig på året!
Magisk!
Håper det blir lite snø fremover... e vil helst ha bare veier og turstier fremover, men....blir nok mange vintrer før våren får skikkelig tak.
Men i ettermiddag såg e den vakre vinterhimmelen i røde toner ut mot sjøen fra verandaen....og e rakk å forevige den før kveldsmørket la seg rundt huset mitt.
Vi kan alle bruke dagene våre så godt som råd er, og finne oss ei luftlomme når vi treng det....trekke pusten....for no vet vi at det går mot vår og "lengre" daga.. hvertfall ifølge kalenderen !
Synes jeg kan høre Knut si til meg: du må no bare gå deg en tur!! Det sa han alltid når han syntes jeg virket ekstra sliten. Da visste han jo at batteriene mine blei laddet opp, og jeg kom hjem igjen med et smil om munnen. Fornøyd!
Men...husk å si ofte til dei du er glad i, kor viktig dei er for deg.... for ingen kjenner dagen før sola går ned, sa alltid ho farmor...!
