Innholdsrik helg i Oslo med gutta for å "løse inn" julegavene fra jula 2024.

Ei helg med mange fine opplevelser nærmer seg slutten.   

No e ei skål pastasalat klar for innhogg, og beina hevet passe høyt for å få kvile seg litt etter mye by-tråkking fra fredag og til no.

Togtur til besvær pga ras på Rosten og ødelagt bru var fortsatt en realitet fredag formiddag på veg mot Østlandet, men litt utbedring, heldigvis......så det blei nokken mil med buss for tog, men ikkje så mange som sist helg!!

 Og godt var det!

Om jeg er lei av togturer med besvær ??? 

Ja, absolutt...derfor blei det flytransport hjem i ettermiddag.....selv om e ikkje lika å fly, men... "av 2 onder......" ....osv....

Så dagen startet tidlig, og siden odelsgutten skulle fly til Ghana i formiddag 

og hans supre svigermor Mette, hadde tilbudt seg å transportere han til

Gardermoen.... så fikk jeg haike med dei !! 

Rein luksus! Takk, snille Mette.., du er gull verd!

Og når jeg skal bli hentet et sted, så står jeg klar i god tid før hente-tidspunktet...kanskje i litt for god tid? :(

Så lett galopp ned bakkene fra Rælingen til Lillestrøm...25 min før tida...jada...typisk meg!!!!

Håpløs :)

Kaffilaffi på flyplassen før mamsen fikk en god klem fra Mathias....og jeg gikk til min gate og han til sin ! 

Snufs.....kjære gud...la det gå bra på reisa hans....og på mi ! 

Ikkje det at jeg er så troende...men sånn for sikkerhets skyld...så har e nå gjort det !

( fikk akkurat beskjed at han var fremme: mine "bønner"  blei hørt!! :) kl :23.30 !!  Jippi ! )

Om e gleder meg til flyturer? ALDRI!

Blei utrolig nok en fin flytur til Ålesund i nydelig vårvær..ikkje det at e hadde vindusplass, altså...eller skal e si heldigvis ikkje. Men ingen turbulens og e hadde nesa ned i boka mi... og var glad når e skjønte at landingshjula tok bakken ! 

Jippi....e overlevde! 

Nydelig bakst og kaffilaffi.

Etter å ha fortært en nybakt skillingsbolle og en ny kaffilaffi på Dråpe, ..dagens lunsj...så var neste punkt på lista: 

Foredrag om Roseslottet med Eimund og Vebjørn Sand, på Parken Kulturhus.

Veien på Roseslottet, inspirert av mønsteret på dei store konkyliene som kan skylles opp på strender i utlandet. (Vi har vel alle kommet hjem m små, vakre konkylier etter et strandbesøk en sommerferie? Tror fortsatt jeg har en pose med noen i, etter ferier i Danmark da gutta var små.)

Åh...kor utrolig bra det var....vakre bilder, nydelig foredrag....sterkt...rørende og urovekkende når en også ser dagens situasjon og ufred i verden! 

Og bildene til Vebjørn Sand gir sterke inntrykk, selv om jeg har vært 2 ganger på Roseslottet, så blir jeg rørt og det holder hardt å holde tårene unna når han selv forteller historiene bak bildene og viser intervjuer med datidens krigshelter som er/var tids-vitner fra 2.verdenskrig..

Vi i vår generasjon trenger å høre dette....så takk for at disse karene opplyser oss...og er så utrolig dyktige kunstnere i vår tid.

Dei vakre installasjonene til Eimund Sand var det interessant å høre historien bak. 

Det ga meg en større forståelse for dei, enn når e var der og ikkje hadde lest meg opp eller hørt så mykje om dei.

Tror e må ta meg en tur til dit når det er vår og ikkje vinter.

Bl.a dei 3 forgylte segla, som symboliserer innsatsen til Krigsseilerne, motstandskampen fra Sør til Nord, luftforsvaret og den illegale pressen. Dei geometriske konstruksjonene og den store, Hvite Rosen som symboliserer frihetskampen.

Dei forgylte segla

Rundt om så er det plassert spesielle "høytalere" som gir info og forteller historier om bildene og har autentiske lydklipp.

Alt i utstillingen og i dagens oppsetting gav oss en sterk informasjon og forståelse om motstandsbevegelsen fra nord til sør i Norge fra 1940 til frihetsdagen 8.mai 1945. 

VI MÅ IKKJE GLEMME! 

Alle dei uskyldige barna som blei offer for krigens grusomheter symboliserer disse bildene! Sterkt!

Beundringsverdig av dei å lage en slik utstilling som viser oss som har vokst opp i fredstida, hvordan livet og vilkårene var i landet vårt for våre besteforeldre og kanskje foreldre. 

 

Min morfar var i Motstandsbevegelsen og måtte flykte til Sverige ilag med sin lille familie når min mor var bare 1 år.... han snakket aldri om det, men mormor fortalte litt til oss. Han bar det nok inni seg....

Så kontrastene i helgen har vært store...

Det startet med en utrolig flott kveld med show og nydelig mat/drikke på Wallmans fredag i lag med Edvard, Malene, Stine og hennes Hallgeir.

En kveld fylt med fart, glitter, paljetter, sang, dans mat og drikke......ja, rett og slett en max heilaften!

Wallmans leverte til gangs både på show og mat !
Kan anbefales!

Så konsert lørdag på Oslo Konserthus: 

"Licence to Sing",  med Didrik Solli-Tangen.....en opplevelse av dei store i lag med Mathias.

Han kunne sine saker Didrik Solli-Tangen og har en stemmeprakt som virkelig gav stor gåsehudfaktor på dei kjente låtene.

Hvem har ikkje fått dilla på en James Bond sang, og gått og nynnet på den i dagesvis?.......eller snakker vi årevis?

Litt av nokken julegaver, ja.....

Klar for konsert.....veldig klar !!!

Og i dag :  

Foredraget med brødrene Sand på Parken Kulturhus! Sterkt!

ALLE OPPLEVELSENE I HELGA VAR VIRKELIG VERD Å BRUKE TIDA SI PÅ!

Dei kan å ordne julegaver til mora si som faller i smak, dissa kjekke karane mine !

Men no er det kveld, og e rakk å stikke innom mora mi, slik at ho fikk et lite besøk i kveldinga og glad var ho for det......og e har kommet hjem og sofaen min har blitt inntatt av meg i kosedressen, slik at ingenting stramma rundt sideflesket......deilig !!!

Klar for ei ny uke...iallefall litt klar....og håper at den blir bra...og litt roligere enn den siste uka var !

Men det e jo typisk meg å ha effektive daga sånn inn i mellom, men dei neste dagane skal bli roligere...tror e !

Jaja...det var igjen ditta med å "nytte tida si" da......men, alt med måte, kanskje?????

No tar e kvelden...i egen seng....deilig ! 

Det nærmer seg en ny dag med ny dato....det tar si tid å skrive blogg, men det er jo mi digitale minnebok !

Ønsker alle ei god natt og ei fin uke.

Ta vare på hverandre og tida di....den kommer ikkje igjen!

No sitter jeg her med en nydelig tekopp med perfekt trukket te i...heilt i farmor Denny si ånd. 

Koppen er arvet fra ho og jeg skal nyte og glede meg over både innhold og kopp dinne stormfulle kvelden. 

Det høres ut som det er høst ute, og regn og vind rister i huset mitt mer som dei ønsker å rive det ned, sjøl om vi  faktisk bare skriver mars.

  

Jeg er så takknemlig for at jeg trosset ruskeværet og karret meg ut på Ålesund Bibliotek, for å høre på foredraget til filmskaper- og forfatter Margreth Olin.

Ja...for maken til ei fantastisk og karismatisk dame med alle sine evner...hun lager filmer, skriver bøker og trollbandt oss alle med sin fortellerkunst om viktigheten av å kunne bruke naturen for kropp og sjel, i sitt foredrag....jeg kunne hørt ho fortelle i timevis. 

Så rolig, så klar og så medmenneskelig...fortalte ho om sine foreldre og livet i dalen ho er født i: Oldedalen.

Så utrolig dyktig dame....mektig imponert!

Jeg har sett filmen Fedrelandet, kor ho filma faren sin som snakka så varmt om naturen, alt den gir oss, alt vi treng den til, men også kor sårbar den er.....og derfor må vernes slik at generasjoner som kommer etter oss også kan ha glede av den og bruke den når dei trenge det. 

Filmen "Fedrelandet" laget av Margreth Olin.

For vi trenger naturen...i allefall trenger jeg den no mer enn nokken gang. 

For når dagane er ekstra tunge, slik dei har vært det siste halvåret, så er det godt å kunne kle seg i turklær, komme seg ut og helst opp på et utsiktspunkt for å la tankene vandre og feste blikket på nokke fint...enten om det er en fjelltopp, en sky eller kanskje et blad med vakre farger og form.

For e treng ikkje å reise så langt....fly til et eksotisk sted, kjøre til en turistplass ol. for å få gode opplevelser og livsglede. 

Ofte er det nok å knyte lissene i turskoa, ordne seg litt niste og gå opp på et lite fjell eller en knaus. Akkurat der kan man lande, la blikket fare og tankene fly, høre på sin egen pust og håpe at den harmonerer med naturens "pust". 

Enda så gjør det nok ikkje det heilt for meg, men e synes at for hver dag som går, så kommer hjerterytmen litt etter litt tilbake i den takta som e trenger for å komme meg videre.........aleine.

For ditta ordet "aleine" skremmer meg litt...det er nokke så ukjent og usikkert ved det.

E lengta etter turer i vakkert terreng og med varme ilufta.

Men tilbake til Margreth Olin og hennes foredrag.....ja, ho trollbandt oss både med ord og bilder. Så rolig, raus, klar og tilstede for oss tilhørerane. 

Bare det å høre dialekta hennes og se gleda med å fortelle oss om foreldrene sine, tanker, bøker, filmer og opplevelser fra barndommen og nåtida var både fint, sterkt og rørende.

Jeg blir så ydmyk og takknemlig for at forfattere og filmskapere som ho, skjønner og formidler verdien av å ta vare på jorda vi lever på, historien vår, naturen og lufta vi puster inn, slik at generasjoner som kommer etter oss også kan få nytte alt det gode vi har tilgjengelig og som vi i århundrer har tatt som en selvfølge.

Vi har smertelig skjønt den siste tida, at det vi har rundt oss både av natur, ressurser og mennesker ikkje kan taes som en selvfølge. 

Vi må kvar dag være glade for at vi fortsatt kan puste i frisk luft, spise oss mette, ha kontakt med folk som vi er glade i,  nytte naturen og ta vare på den kostbare tida vår på best mulig måte.

 

Dei små hverdagsøyeblikkene som vi knapt nok bit oss merke i, kan bety mye for andre og også for deg sjøl, som f.eks:

Når fortalte du sist til dei du er glad i kor mykje dei betyr for deg.......

Når følte du sist at du var oppriktig glad...

Når kjente du sist at du var viktig for nokke andre......

Når gikk du deg en tur, kikka deg rundt og så på dei små vårtegna som fortalte deg at livet går heile tida videre.....

Kor glad du blei for dinna koselig tekstmelding du fikk....

Kjente du kor god dinna appelsina var, som du spiste når du nådde turmålet ditt...

Var det ikkje koselig at den du delte sete med på bussen i morrest smilte til deg...sjøl om ho ikkje kjente deg.

E skal ikkje slå meg selv på brystet og si at e gjør- eller får med meg alt dette til enhver tid, men e tror at e gleder meg over dei små kvardags-gleder og samler på gode øyeblikk, nokke som alltid har vært viktig for meg...og fortsatt er det. 

For en ting har e erfart dei siste åra, at det sjelden går slik som en planlegger eller tror. 

Derfor blir dei små, men kanskje gode opplevelsene en får, så viktige å "samle" på. For minneboka di er du med på å forme sjøl.

Margareth Olin formidla dette så fint til oss som var på hennes foredag i kveld.  

2024...et år som satte dype sår i oss og laget arr som vil være der for bestandig....men no er det 2025 og sjøl om ikkje arka er heilt blanke lenger, så er der no plass til litt mer "skrabbel" på sikt!

2024 er nå historie...heldigvis. 

Hadde jeg visst hva som ventet oss i 2024, så hadde jeg vel sagt: det året hopper vi over, så stopp karusellen ..jeg vil av!

Men sånn er ikke livet. "Vi får ta det som kommer" sier folk. 

Tja...teit frase, spør du meg, men sånn er det vel og jeg er nå her fortsatt...men, "livskvalitet" er vel et ord som jeg ikke tør definere nå.

For meg så ble 2024 et år som forandret min livssituasjon totalt...ikke til det bedre, men til det verre.... Faktisk til det værste...det jeg jeg fryktet mest i livet skjedde....for jeg ble aleine....uten min livsledsager som hadde vært der ilag med meg i 34 år.  Orket jeg da å finne en vei videre? 

Men nå er det 2025, og jeg er nå fortsatt her i denne verden... dog tyngre til sinns, men lettere reint fysisk, mer pinglete enn noen gang, litt pysete og urolig for framtida.

Jeg jobber med å forsøke å skape gode stunder for meg selv, slik at hverdagene igjen kan bli litt "normale". 

Det er en kamp...og jeg må være så ærlig å si at uten mine 2 snille sønner, nær familie, omsorgsfulle venner og gode arbeidskolleger, så hadde jeg nok fortsatt vært på det mørkeste stedet i livet som jeg noen gang har vært i.

Så takk til dere som fortsatt har troa på at jeg kan "bli meg selv" igjen og ikke gir meg opp.

Året 2025 startet med Fellesfyrverkeri på Glomset, som vi kunne nyte etter en kald, men fin og knirkende gå-tur over fjellet fra Valle til Glomset i vakkert nordlys. 

Magisk opplevelse med ditta Nordlyset...og fargene var så klare og fine uten lysforurensing fra elektrisk lys. EI GLEDE!

Ikkje så godt innstilt kameraet mitt på mobilen, men fikk no tatt et bildebevis  "i farta" da e gikk i super-rask fart for å kapre den beste plassen til å se/nyte nyttårsrakettene.

Så startet et fantastisk fyrverkeriet mot en mørk, klar himmel, og det speilet seg i den stille, svarte sjøen.  Vi var i 2025........nifst!

Fyrverkeriet var bare så vakkert, at jeg blei heilt rørt. Jeg trengte den stunda inn i den nye året...for det gav håp om at jeg igjen kan glede meg over fine ting som kan skje i livet mitt, etter alt det triste som vi "la bak oss".

Glomset 01.01.25

Min medisin "på blå resept" siden 30.juli 2024, har vært å rømme ned til Lillestrøm og bo hos min bror og svigerinne i perioder kor alt har vært beksvart. Fortsatt, etter snart et halvt år aleine, trenger jeg disse luftlommene.

Der senker jeg skuldrene, slipper å "passe" på min mor, redselen for livet videre aleine slipper litt taket, mørket blir mindre mørkt og søvnen varer mer enn et par timer hver natt. 

Ja, så var det alt det der rundt min mor...hun som er svært preget av Alzheimer...en forferdelig sykdom som gjør at vi "mister" henne mer og mer. 

Etter en slitsom og krevende høst med mye omsorg for henne, og forsøk på bearbeiding av min egen sorg og savn, så har det nå utrolig nok blitt en god løsning for oss alle.

Hun har fått fast plass på Spjelkavik Omsorgsheim, og endelig er vi trygge for at hun får tilsyn, mat, stabilitet  og folk rundt seg hele tida som tar vare på henne. 

Det toppet seg nemlig etter julen, da hun begynte å gå ut aleine seint på kvelden. 

Jeg hadde søkt om både avlastning og også fast plass på sykehjem allerede i oktober, etter at hun hadde hatt 7 dager på avlastningsplass på nettopp Spjelkavik Omsorgsheim. 

Jula 2024 var tung på mange måter, så jeg var helt utslitt etter juleferien både fysisk og mentalt etter omsorgen for henne, måking av enorme snømengder både her hjemme og hos henne for at Hjemmesykepleien skulle komme seg opp og gi henne medisin 2 g. i døgnet. 

Heldigvis så var Mathias og Edvard hjemme fra Oslo og hjalp meg.....

Det var utarmende, så når jeg ble aleine igjen, gikk jeg på en smell. 

Måtte bare komme meg bort, og Hjemmesykepleien skjønt hvordan jeg hadde det og ba meg reise med deres velsignelse. 

Både dagtilbud og hjemmesykepleien skrev sterke rapporter om mamma- og min vanskelige situasjon, og da ble det "tatt på alvor". 

Så på veg over Ørskogfjellet, mot Åndalsnes og restitusjon på Lillestrøm, blei jeg oppringt og fortalt at mamma hadde fått fast plass fra og med denne uken her, på Spjelkavikheimen!

Nei...da måtte jeg gråte litt "stille" av lettelse, mens jeg latet som jeg var veldig opptatt av utsikten.... Jeg var så utrolig tom innvendig og sliten. 

Og oppholdet hos Per og Romy ble som alltid så kjekt og innholdsrikt. 

Vi var på Rose-slottet en klar, fin og iskald lørdags formiddag. Og har du ikke vært på Rose-slottet og sett dei sterke bildene, skulpturene og lest historiene rundt bildene...ja, da må du passe på å få med deg det neste gang du er i Oslo. 

Ta trikken opp, bruk god tid, la deg berøre av det som skjedde under 2.verdenskrig, fantastisk dokumentert i bilder og skulpturer laget av dyktige Vebjørn Sand.

Roseslottet og kunstneren selv, Vebjørn Sand.

Vebjørn Sand ja....som jeg såg nesten hver dag på Majorstua da jeg var student og bodde der...for ca.100 år siden.

Da var han lærling hos Odd Nerdrum ...og dei 2...Nerdrum i fotsid kjortel mer som en Messias, og vakre, probre Vebjørn Sand, pent kledd...gående  ved siden av sin læremester, møtte jeg på min veg til eller fra T-banen, omtrent daglig.

Allerede da var jeg fasinert av den "Sand-karen".

Så når jeg da var på Rose-slottet nå, og kunstneren selv kom inn på kafeen der hvor vi satt og drakk kakao for å få varmen i oss igjen.... ja, da blei jeg helt satt ut....bergtatt...stum av beundring. 

Min bror, som er mye mer utadvent en meg, gikk bort til han, skrøt av utstillingen og spurte om å få ta en bilde av han !! Jada...svarte den kjekke og folkelige karen !! 

Det bildet fikk jeg overført på min mobil!! 

Åh....ja ..trenger vel ikke skrive noe mer om det! Lykke!

Lysfenomen  på Årnestangen pga kulde og snøkrystaller.

Søndagen var vi på luftetur i kulda på Årnestangen i Rælingen.

Og for en opplevelse. 

Snøkrystaller i lufta gav en "regnbue" av vakre farger i solskinnet og vi kjente kulda og krystallene "bite" i kinnene......men så utrolig vakker opplevelse. Har aldri sett noe slikt før.

Iskaldt, klart vær, fargespill på en knallblå himmel og en stor måne som lyste mot oss på rosa vinterhimmel.  

Øyeren, nesten igjenfrosset, men med ei lita, åpen råk i elva, ble som et "klokkespill" av lyder når dei små isflakene drev nedover i stor fart....så beroligende vinterlyd. 

Vi kom hjem med iskalde, røde kinn og litt snufsete nese, mens Bolt ...den heldige hunden, hadde rim i skjegget.

Vakkert vintervær.

Ja...så dagene blei så innholdsrike og fine....akkurat det jeg ønsket meg. 

Togturen hjem gikk greit og jeg fikk haik fra Åndalsnes og hjem med hyggelige venner fra Vika.

Jeg var klar for arbeidet dagen etter, med å få "flyttet" mamma og noen av hennes ting til Spjelkavikheimen.

I hyrten og styrten når hun var på dagtilbudet, fikk jeg samlet sammen klær, vasket/tørket/pakket de, flyttet litt møbler og ting...laget til rommet på sykehjemmet og ordnet med medisinen på tirsdagen før og etter jobb.

Mer ordning av div. på onsdagen ...så sendte dagtilbudet henne av gårde i taxi i 13-tida og Spjelkavikheimen tok imot henne. 

Jeg fikk beskjed om å holde meg unna...heller ikke ringe henne den neste halvannen uka. 

Ja...og der er vi nå. Men jeg holder meg oppdatert, og det virker som at hun roer seg ganske greit der.

Så nå er alarmen slått på i huset hennes, og jeg trenger ikke lenger bruke så mye tid der oppe før det skal ryddes når det nærmer seg sommer.  

Befriende ! Kan ikkje få sagt/skrevet hvor utrolig takknemlig jeg er for at hun nå ikke lenger er vårt ansvar.

 

Lite snø i fjella, heldigvis. Se vakre "Trollbittet".

I dag hadde jeg altså FRI på alle måter og jeg har faktisk vært på Verahornet.....ilag med Ann Cecilie, og vi kunne nesten gå på bar sti heile veien opp mot toppen.  

Utrolig kjekt.

Men broddane måtte på et lite stykke før vi kunne sette oss i le for den sterke vinden, og nyte te, niste og ei fantastisk utsikt "ut i verden", godt kledd heldigvis, fra topp til tå mot den skarpe lufta. 

Verahornet...dagens lunsjsted....perfekt liten tur.

Takknemlig for koselig turfølge, og aldri før har jeg kommet meg opp på Verahornet uten truger så tidlig på året! 

Magisk! 

Håper det blir lite snø fremover... e vil helst ha bare veier og turstier fremover, men....blir nok mange vintrer før våren får skikkelig tak. 

Men i ettermiddag såg e den vakre vinterhimmelen i røde toner ut mot sjøen fra verandaen....og e rakk å forevige den før kveldsmørket la seg rundt huset mitt.

Vi kan alle bruke dagene våre så godt som råd er, og finne oss ei luftlomme når vi treng det....trekke pusten....for  no vet vi at det går mot vår og "lengre" daga.. hvertfall ifølge kalenderen ! 

Synes jeg kan høre Knut si til meg: du må no bare gå deg en tur!! Det sa han alltid når han syntes jeg virket ekstra sliten. Da visste han jo at batteriene mine blei laddet opp, og jeg kom hjem igjen med et smil om munnen. Fornøyd!

Men...husk å si ofte til dei du er glad i, kor viktig dei er for deg.... for ingen kjenner dagen før sola går ned, sa alltid ho farmor...!

Dei dagane vi fikk i lag og som jeg gjemmer i hjertet mitt !

Dinna gode hånda som jeg savner hver dag....Knut`n min si !

Hva gjør man når den viktigste pilaren i livet ditt blir borte og en føler at livet raser sammen?

Hvorfor stopper ikke jorda å snurre, og hvordan kan jeg klare å leve videre når jeg egentlig ikke vil det? 

30. juli kl 10.22 fikk jeg den verste beskjeden jeg noen gang har fått, at Knut sitt hjerte hadde sluttet slå under en operasjon på St. Olav. 

Min Knut...mitt lys i livet, min store kjærlighet, min mann og far til våre kjære barn...han tøysekoppen som alltid hadde et smil på lur, med glimt i øyet og så mange morsomme kommentarer og påfunn, var gått ut av tida...... så alt for ung...bare 56 år.

Han sprø typen her var det vanskelig å få et ordentlig bilde av.

Først nå...nesten 4 måneder etterpå, orker jeg å prøve å sette ord på det. 

Om jeg klarer det vil nå vise seg, men jeg gjør et forsøk. Jeg føler jeg har en dårlig periode nå...sikkert naturlig, men tungt å hver dag klare å finne noe å glede seg over når dei mentale skyene er så svarte. 

Mulig at dette er litt terapi for meg sjøl......sette ord på tankene og kanskje få bearbeidet dei på et vis.

Jeg føler det nemlig som at jeg bærer på et tonn av bekymringer og vonde tanker, og alle vet at det er en tung bør for en gammel dame, med litt mindre sideflesk og styrke nå enn for noen måneder siden.

Det startet med at Knut var på jobbreise i Skien. Han ringte hjem og sa han var i så dårlig form....og jeg hørte på stemmen hans at han var bekymret og sliten. Han hadde masse feber og følte at han var full av influensa. Overtalte han til å se om han fikk en legetime på Legevakten i Skien.

Etter en konsultasjon på Legevakten, mente de han hadde bronkitt.

Jeg beordret han hjem, og han satte bilen på Gardermoen, kom hjem med fly med en påbegynt antibiotikakur i bagasjen.

Jeg hentet en pjask mann på flyplassen, skjelvende av feber og lite søvn.

Lang historie kort...ingen effekt av antibiotikakuren, ny time med fastlege og så innleggelse på Ålesund sykehus 3.juni.

Ny bredspektra antibiotika intravenøst ble startet etter at PET-skanning viste at han hadde gule stafylokokker i blodet. 

Jeg prøvde å holde motet oppe og var hos han så mye som jeg kunne. Knut var selv optimistisk, men etter hvert såg jeg hvordan det slet på han...redselen som han var en mester på å dekke over.

Vi hadde håpet heilt til siste slutt.💞 

Etter noen dager uten god effekt på medisinen, så ble det bestemt at han skulle flyttes til St.Olav hospital. 

De hadde mer ekspertise på området, og i og med at Knut var hjerteoperert i 2022, så ville de ha han opp dit.

Jeg reiste opp dagen etter med buss, det var aldri et alternativ å ikke være der hos han.

Det ble starten på et langt og intens sykeleie for Knut, som vi håpet skulle gjøre han frisk igjen. Godt at vi ikke visste hvordan det skulle gå, for vi snakket om at vi skulle ta oss en ny familietur når Knut ble frisk...kanskje til Gdansk igjen? 

Vi hadde drømmene om det, og dei gode minnene fra familieturen året før.

Åh...for nokken gode minner dinne turen gav oss.

Enda mer bredspektra antibiotika ble satt inn intravenøst 24 timer i døgnet, i tillegg gikk han igjennom en operasjon hvor legene renset opp så mye de kunne av gule stafylokokker som hadde satt seg rundt hovedåren til hjertet. 

Vi var optimistiske, men jeg var livredd...selv om jeg forsøkte å skjule det for Knut.

Det var som å være 24 t i døgnet i en følelsesmessig berg- og dalbane både for han og vi rundt han.

Man prøver å være sterk, men knekker sammen når man er aleine....og aleine var jeg jo på hotellrommet fra jeg gikk fra Knut om kvelden og til jeg gikk opp til han ca 09.30 dagen etter.

Jeg var en liten tur hjemme en helg i Ålesund for å se etter mamma som er sterkt rammet av Alzheimer og bor aleine i huset sitt, og da var Mathias i Trondheim med faren sin. Knut virket da stabil og fin når jeg reiste hjem.

Det ble dramatiske dager for Knut og Mathias, for Knut fikk en liten hjerneblødning etter operasjonen som gav han redusert balanse, og en syns-skade på venstre øye. I tillegg dannet det seg veske-ansamlinger i buk og lunger som måtte dreneres umiddelbart.

Så falt han om i dusjen og fikk hjertestans, men de fikk han i gang igjen etter få minutter.

Stakkars Mathias, han fikk mye å stå i....men klarte seg så bra, trygg, sterk og fornuftig som han er.

 

Så reiste jeg opp igjen...bare måtte opp til han. 

Det var så godt å være i lag de dagene, og sykepleierne lo så godt av oss, og sa at blodtrykket til Knut ble normalt med en gang jeg kom inn til han.

Beste Knut`n min..... vi har no hatt noen tørninger med helsa hans før, som vi hadde kommet oss gjennom. Vi var et godt team og ei støtte for hverandre gjennom livet, heldigvis.

Så ble Knut overflyttet til Ålesund igjen, og fikk satt inn "et rør" direkte inn til hjertet som førte antibiotika via en pumpe rett inn til der som han var angrepet av gule stafylokokker. 

Han fikk komme hjem og fikk hjelp av hjemmesykepleien til å skifte intravenøs medisin hver morgen.

Edvard monterte opp en stor seng til faren i ene delen av stua, og der sov han...og jeg lå stort sett på sofaen. 

Vi var nemlig redd for at han skulle falle i trappa om natta om han våknet og ville ned å se på tv. Han hadde jo litt dårlig balanse pga hjerneblødningen.

Vi trodde nå at det gikk rette veien...og til tross for at vi begge var slitne, så hadde vi så fine dager i lag.

Lykkeligst var jeg når vi kjørte turer på ettermiddag/kveld og han sovnet i bilen.....trygg og påpasset av meg......  Da kjørte jeg så langt som mulig, slik at han skulle få kvilt seg. Det var nemlig vanskelig for han å klare å sove om natta pga medisinpumpa, sikkert tunge tanker og i ei ukjent seng....og uten meg ved siden av han.

Vi blei aldri lei av å spille Ti-tusen !!

Men lykken varte ikke lenge, for CT viste lekkasje i aorta og det bar til St.Olav igjen med ambulansefly.. 

Knut måtte ligge hele døgnet og kun stå opp når han skulle på do. Jeg reiste selvfølgelig opp igjen, losjerte meg inn på Park Hotel og var hele dagene hos Knut. 

Vi hadde håpet - vi hadde hverandre og vi hadde så gode dager som mulig. Jeg villet ikke unnvært et sekund i lag med han....selv om jeg var psykisk sliten og forferdelig redd.

Det var tunge stunder på det lille hotellrommet om kveld/natt heilt aleine med tankene mine...for dei var ikke lette å bære eller bearbeide. 

Legene ville gjøre en ny operasjon på han for å renset opp rundt hjertet. De kunne ikke garantere resultatet, og informerte oss om det. 

Knut svarte da: "Nei...e skjønna jo det, for dere kan jo ikke trylle." Nei, hadde dei bare kunna det, så...

Dinna gode hånda som e savner slik å holde i...

Jeg var hos han til nærmere kl.20.30 siste kvelden, men da de skulle begynne å gjøre han klar for morgendagens operasjon, måtte jeg gå.  

Jeg gråt, og Knut sa at: du må ikkje være så bekymret...ditta skal gå bra!"  

Jeg klemte og nusset på han en siste gang, og gikk ut fra sykehuset mens tårene rant..

Jeg gikk bort til Nidarosdomen...satte meg på en stein uten for murene og hørte på utekonserten til Chris Holsten....men tankene var på det som skulle skje dagen etter.....det MÅTTE gå bra.

Snakket med Knut på telefonen litt før 23.00 da han ringte meg.....ønsket han lykke til, fortalte hvor glad jeg var i han og hvor mye jeg gledet meg til det hele var over og jeg kunne treffe han igjen. 

Han var da den samme tøysete og morsomme...men jeg skjønte jo at han også var engstelig. 

Godt ingen av oss visste......

Operasjonsdag, og Knut var første pasient....

....... og når de ringte meg fra sykehuset allerede kl.10.22...så visste jeg at han var død...

Han her....våres Knut....

Min Knut...min bestevenn...guttane sin kjære pappa, vår bauta var gått ut av tida....bare 56 år.

Jeg kom meg inn på sykehuset, tårene trillet og stegene var så tunge å gå, for jeg visste jo hva som ventet meg.

Etter en lang og så vond samtale med operasjons-legen og primærsykepleierne hans, så fikk jeg tatt farvel med Knut. 

Den tristeste timen i mitt liv....for der lå han så fredfull og vakker, men borte for alltid... min Knut, mitt lys i livet var sluknet. Hvordan kunne da livet mitt da gå videre uten han ..?

Så lukker seg ditt øye....💙

Så gikk jeg ut av St. Olav for siste gang...med Knut sine ting i en bag, gifteringen hans i halskjedet mitt, men uten den store og gode hånda å holde i...... aldri mer.

Sola skinte, helikopteret sto klar til "take-of " på plattformen, mens jeg gikk med verdens tyngste skritt bort mot en benk...langt unna bygningen og folka, for å ta de verste telefonsamtalene som jeg noen gang har tatt...selvfølgelig da først til guttane våres. 

Det var så meningsløst og grusomt å fortelle dei at faren deira, som dei elska over alt på jord, var død.

 

Mathias kom til Trondheim med fly på ettermiddagen og var ilag med meg på hotellet...passet på meg, delte sorgen med meg, tok meg med ut for å få spist litt og hjalp meg gjennom dagen...og natta, mens Edvard og Malene kjørte fra Oslo, kom til Trondheim om natta og hentet oss morgenen etter på hotellet.  

Edvard kjørte oss trygt hjem til Ålesund, til tross for all den store sorgen han også bar. Jeg beundret han sånn for å ha styrke til å klare det.

Men utenfor huset vårt knakk vi sammen alle 4, det var så meningsløst å gå inn i huset som vi visste Knut aldri kom tilbake til. 

Heldige meg så har slike gode og sterke barn og svigerbarn. Livet hadde ikke vært verd å leve uten dem.

Så ble det begravelse i Spjelkavik kirke.....i den samme kirke som vi ble gift 01.07.95. 

En grusomt tung dag, hvor vi og veldig mange andre tok farvel med Knut.

Det er noe som jeg ikke orker å skrive om....og hvor jeg tror jeg var som en zombi...gjorde det jeg måtte gjøre, eksisterte takket være all hjelp jeg fikk for å kunne fullføre den dagen...og " falt ned i grøfta" dagene etter............og sliter fortsatt med å karre meg opp derfra.

Har ryddet opp masse etter Knut, fått sånn noenlunde på plass det som måtte på plass takket være gutta våres, min storebror, familie og gode venner. 

Alle har vært så hjelpsomme og omsorgsfulle, men jeg er nok ikke så god på å ta imot hjelp...eller be om det. 

Jeg har også fått så mange fine hilsninger, gode klemmer, fine ord og masse omsorg fra fjern og nær, og det setter jeg sånn pris på. 

Skulle sikkert vært mye flinkere selv å ta kontakt, men savnet er så stort, sorgen over å ikke lenger være oss 2 er så tung å bære, og stillheten etter Knut så lammende. ...det tar så lang tid å komme seg på pluss-sida igjen har jeg skjønt.

Kanskje er nettene og det å alltid våkne opp aleine det tyngste...ingen som snorker, snakker i søvne, har spinnville drømmer og "hiver" meg ut av senga. Tenk at det går an å savne noe sånt, men det gjør jeg altså.

Så det fører til lite søvn, dårlig matlyst, alt for mange tanker og for mye tårer. 

Vet forresten noen om det finnes stoppekraner for tårekanaler å få kjøpt eller noe tetningslister, foringer o.l ? Jeg trenger nemlig det.

Eg og du......34 år i lag💕

Dagene har gått med til rydding, turer til fjells, litt besøk, koselig strikkekafe på Alnes en formiddag i uken og gode samtaler med snille og fine personer rundt meg. 

Så har jeg deltatt på en sorggruppe i regi av Spjelkavik Kirke, hvor vi alle har har det til felles at vi har mistet en kjær som vi har hatt i livet vårt. Trygt og godt rom for å dele tanker og bekymringer.

Har så mange som sier at jeg må bare si ifra om jeg vil gå en tur, ha besøk eller komme på besøk. 

Og dere skal vite at jeg setter sånn pris på det, men at energilageret mitt er ganske så tomt, så jeg har gått mye turer aleine for å "ladde" meg opp igjen. 

September 2023...en weekend i Oslo hvor vi var sammen med Mathias og Edvard.

Beste Ann Cecilie mi, har vært min ryggrad og gode støtte når jeg har følt meg som en zombie uten mål, mening og glede over livet. 

Det har vært noen dager som har vært malt svarte, men å komme seg på Garnes og også en fin høsttur til Skjåk, har vært- og er som en vitamininnsprøytning. Takker for at jeg har henne i livet mitt. En sann glede og trygghet...som e har skrevet før...mer en søster enn en venninne.

Vi fikk begge fylt opp batteriene våre på høstturen vår til Skjåk.

I tillegg så har jeg "rømt" litt ned til min storebror og svigerinne på Lillestrøm. Og jeg skriver "rømt", for når mitt hus blir for "stort" og tomt, tankene mine for mørke, og sorgen over Knut legger seg som en blykappe over skuldrene mine, så har jeg husrom, mat og omsorg i huset i Rælingen. 

Det har hjulpet meg enormt å kunne komme ned til dem. 

Og hunden Bolt (en gordonsetter) og jeg er bestevenner, så mens han får lufteturer og kjent på spennende lukter med meg på slep, så løser jeg problemer og tanker som setter seg litt fast i knollen. 

Vi 2 er begge fornøyde med lange og gode turer. 

Og dagene der nede har også vært "kulturelle" med Jørn Hoel-konsert, Kristina från Duvamåla-musical, Harry Potter in Consert på Oslo konserthus, Afternoon-tea, bursdagsfeiring, besøk til godeste Grethe mi og hennes Nils , kusinetreff med kaffilaffi og tur på Bilmessa i Lillestrøm ilag med min bror. 

Jeg har i mange år ønsket å gå dit, men Knut ville ikke, selv om vi var på Lillestrøm flere ganger år når messen var der.

Men det er 10 min å gå fra der min bror og svigerinne bor...så vi søskena tok turen. Drøye 3 timer brukte vi for å gå gjennom dei 5 hallene!! 

Så artig.....jada...jeg vet jeg er harry...men jeg driter i det. Sånn er jeg bare!

Fine stunder på Østlandet.

Og så har det vært godt med fine togturer til og fra for å nyte høstfarger, natur og lande litt. 

Jeg elsker å ta tog....ha lydbok på øret, strikketøy i fanget og deilig niste/te. 

Finnes nesten ikke bedre og mer avslappende måte å reise østover på. 

Sånne fine farger over alt....

Jeg har vært sykemeldt lenge, men begynte å jobbe 2 dager i uken nå. 

Det var kjekt å komme seg litt på jobb igjen. Det føles som en god og trygg arbeidsplass. 

Kjekke kollegaer og deltakere gjør dagene mine fine....og det er akkurat det jeg trenger nå.

Men jeg kjenner jo at i dag er jeg veldig følelsesmessig sliten. 

Jeg tar meg nok veldig sammen utenfor husets fire vegger, for så å bli mer som en tom potetsekk her hjemme, men det er nå greit det.

Kanskje kommer du nedom meg til sommeren
forkledd som en sommerfugl.
Jeg skal se etter deg!

Og her hjemme er det ingen som ser meg.... usminket, grimete av gråt og fortsatt i pysjen selv om klokka har rundet midt på dagen. Sånn må det bare bli en stund fremover kjenner jeg, for no i den mørkeste tida er det fortsatt ganske så mørkt på innsida av meg også. 

Jeg gruer meg til adventstida og jula uten Knut...og nyttårsaften.....den verste dagen i året!

Kommer nå meg ut da, i all slags vær.

Jaja....jeg får fortsatt være flink til å ta meg fine fjellturer i alt slags vær, og det er fantastisk deilig å komme seg ut...og helst opp for å se på verden.  Og jeg synes selv at jeg er ganske god til det, sjøl om forbedringspotensialet er STORT.

Livet stopper ikke opp...selv om jeg føler at det har det gjort for meg på mange områder nå... aleine, uten Knut som ordnet opp i alt som jeg ikkje kunne nokke om. Store sko å fylle...

Og hvorfor orker jeg å skrive dette nå?? Jo, for at dette er min digitale minnebok...som jeg skriver for min egen del og barna våre. 

Dette bildet sendte Knut meg en kveld fra sykehuset,
da jeg var kommet ned igjen på hotellet.
Takk Knut..du hadde troa på oss 2 fra første stund 
 sjøl om ikkje så mange andre hadde det..

Om noen har glede av å lese det, så er det selvfølgelig hyggelig....men........ja, sånn blei altså dette innlegget....tungt, men samtidig godt for meg å sette ord på hvordan livet mitt er akkurat nå.

Dritt, med andre ord....men det kommer seg nok ...på sikt.

Dei dagane......