No sitter jeg her med en nydelig tekopp med perfekt trukket te i...heilt i farmor Denny si ånd. 

Koppen er arvet fra ho og jeg skal nyte og glede meg over både innhold og kopp dinne stormfulle kvelden. 

Det høres ut som det er høst ute, og regn og vind rister i huset mitt mer som dei ønsker å rive det ned, sjøl om vi  faktisk bare skriver mars.

  

Jeg er så takknemlig for at jeg trosset ruskeværet og karret meg ut på Ålesund Bibliotek, for å høre på foredraget til filmskaper- og forfatter Margreth Olin.

Ja...for maken til ei fantastisk og karismatisk dame med alle sine evner...hun lager filmer, skriver bøker og trollbandt oss alle med sin fortellerkunst om viktigheten av å kunne bruke naturen for kropp og sjel, i sitt foredrag....jeg kunne hørt ho fortelle i timevis. 

Så rolig, så klar og så medmenneskelig...fortalte ho om sine foreldre og livet i dalen ho er født i: Oldedalen.

Så utrolig dyktig dame....mektig imponert!

Jeg har sett filmen Fedrelandet, kor ho filma faren sin som snakka så varmt om naturen, alt den gir oss, alt vi treng den til, men også kor sårbar den er.....og derfor må vernes slik at generasjoner som kommer etter oss også kan ha glede av den og bruke den når dei trenge det. 

Filmen "Fedrelandet" laget av Margreth Olin.

For vi trenger naturen...i allefall trenger jeg den no mer enn nokken gang. 

For når dagane er ekstra tunge, slik dei har vært det siste halvåret, så er det godt å kunne kle seg i turklær, komme seg ut og helst opp på et utsiktspunkt for å la tankene vandre og feste blikket på nokke fint...enten om det er en fjelltopp, en sky eller kanskje et blad med vakre farger og form.

For e treng ikkje å reise så langt....fly til et eksotisk sted, kjøre til en turistplass ol. for å få gode opplevelser og livsglede. 

Ofte er det nok å knyte lissene i turskoa, ordne seg litt niste og gå opp på et lite fjell eller en knaus. Akkurat der kan man lande, la blikket fare og tankene fly, høre på sin egen pust og håpe at den harmonerer med naturens "pust". 

Enda så gjør det nok ikkje det heilt for meg, men e synes at for hver dag som går, så kommer hjerterytmen litt etter litt tilbake i den takta som e trenger for å komme meg videre.........aleine.

For ditta ordet "aleine" skremmer meg litt...det er nokke så ukjent og usikkert ved det.

E lengta etter turer i vakkert terreng og med varme ilufta.

Men tilbake til Margreth Olin og hennes foredrag.....ja, ho trollbandt oss både med ord og bilder. Så rolig, raus, klar og tilstede for oss tilhørerane. 

Bare det å høre dialekta hennes og se gleda med å fortelle oss om foreldrene sine, tanker, bøker, filmer og opplevelser fra barndommen og nåtida var både fint, sterkt og rørende.

Jeg blir så ydmyk og takknemlig for at forfattere og filmskapere som ho, skjønner og formidler verdien av å ta vare på jorda vi lever på, historien vår, naturen og lufta vi puster inn, slik at generasjoner som kommer etter oss også kan få nytte alt det gode vi har tilgjengelig og som vi i århundrer har tatt som en selvfølge.

Vi har smertelig skjønt den siste tida, at det vi har rundt oss både av natur, ressurser og mennesker ikkje kan taes som en selvfølge. 

Vi må kvar dag være glade for at vi fortsatt kan puste i frisk luft, spise oss mette, ha kontakt med folk som vi er glade i,  nytte naturen og ta vare på den kostbare tida vår på best mulig måte.

 

Dei små hverdagsøyeblikkene som vi knapt nok bit oss merke i, kan bety mye for andre og også for deg sjøl, som f.eks:

Når fortalte du sist til dei du er glad i kor mykje dei betyr for deg.......

Når følte du sist at du var oppriktig glad...

Når kjente du sist at du var viktig for nokke andre......

Når gikk du deg en tur, kikka deg rundt og så på dei små vårtegna som fortalte deg at livet går heile tida videre.....

Kor glad du blei for dinna koselig tekstmelding du fikk....

Kjente du kor god dinna appelsina var, som du spiste når du nådde turmålet ditt...

Var det ikkje koselig at den du delte sete med på bussen i morrest smilte til deg...sjøl om ho ikkje kjente deg.

E skal ikkje slå meg selv på brystet og si at e gjør- eller får med meg alt dette til enhver tid, men e tror at e gleder meg over dei små kvardags-gleder og samler på gode øyeblikk, nokke som alltid har vært viktig for meg...og fortsatt er det. 

For en ting har e erfart dei siste åra, at det sjelden går slik som en planlegger eller tror. 

Derfor blir dei små, men kanskje gode opplevelsene en får, så viktige å "samle" på. For minneboka di er du med på å forme sjøl.

Margareth Olin formidla dette så fint til oss som var på hennes foredag i kveld.  

2024...et år som satte dype sår i oss og laget arr som vil være der for bestandig....men no er det 2025 og sjøl om ikkje arka er heilt blanke lenger, så er der no plass til litt mer "skrabbel" på sikt!

2024 er nå historie...heldigvis. 

Hadde jeg visst hva som ventet oss i 2024, så hadde jeg vel sagt: det året hopper vi over, så stopp karusellen ..jeg vil av!

Men sånn er ikke livet. "Vi får ta det som kommer" sier folk. 

Tja...teit frase, spør du meg, men sånn er det vel og jeg er nå her fortsatt...men, "livskvalitet" er vel et ord som jeg ikke tør definere nå.

For meg så ble 2024 et år som forandret min livssituasjon totalt...ikke til det bedre, men til det verre.... Faktisk til det værste...det jeg jeg fryktet mest i livet skjedde....for jeg ble aleine....uten min livsledsager som hadde vært der ilag med meg i 34 år.  Orket jeg da å finne en vei videre? 

Men nå er det 2025, og jeg er nå fortsatt her i denne verden... dog tyngre til sinns, men lettere reint fysisk, mer pinglete enn noen gang, litt pysete og urolig for framtida.

Jeg jobber med å forsøke å skape gode stunder for meg selv, slik at hverdagene igjen kan bli litt "normale". 

Det er en kamp...og jeg må være så ærlig å si at uten mine 2 snille sønner, nær familie, omsorgsfulle venner og gode arbeidskolleger, så hadde jeg nok fortsatt vært på det mørkeste stedet i livet som jeg noen gang har vært i.

Så takk til dere som fortsatt har troa på at jeg kan "bli meg selv" igjen og ikke gir meg opp.

Året 2025 startet med Fellesfyrverkeri på Glomset, som vi kunne nyte etter en kald, men fin og knirkende gå-tur over fjellet fra Valle til Glomset i vakkert nordlys. 

Magisk opplevelse med ditta Nordlyset...og fargene var så klare og fine uten lysforurensing fra elektrisk lys. EI GLEDE!

Ikkje så godt innstilt kameraet mitt på mobilen, men fikk no tatt et bildebevis  "i farta" da e gikk i super-rask fart for å kapre den beste plassen til å se/nyte nyttårsrakettene.

Så startet et fantastisk fyrverkeriet mot en mørk, klar himmel, og det speilet seg i den stille, svarte sjøen.  Vi var i 2025........nifst!

Fyrverkeriet var bare så vakkert, at jeg blei heilt rørt. Jeg trengte den stunda inn i den nye året...for det gav håp om at jeg igjen kan glede meg over fine ting som kan skje i livet mitt, etter alt det triste som vi "la bak oss".

Glomset 01.01.25

Min medisin "på blå resept" siden 30.juli 2024, har vært å rømme ned til Lillestrøm og bo hos min bror og svigerinne i perioder kor alt har vært beksvart. Fortsatt, etter snart et halvt år aleine, trenger jeg disse luftlommene.

Der senker jeg skuldrene, slipper å "passe" på min mor, redselen for livet videre aleine slipper litt taket, mørket blir mindre mørkt og søvnen varer mer enn et par timer hver natt. 

Ja, så var det alt det der rundt min mor...hun som er svært preget av Alzheimer...en forferdelig sykdom som gjør at vi "mister" henne mer og mer. 

Etter en slitsom og krevende høst med mye omsorg for henne, og forsøk på bearbeiding av min egen sorg og savn, så har det nå utrolig nok blitt en god løsning for oss alle.

Hun har fått fast plass på Spjelkavik Omsorgsheim, og endelig er vi trygge for at hun får tilsyn, mat, stabilitet  og folk rundt seg hele tida som tar vare på henne. 

Det toppet seg nemlig etter julen, da hun begynte å gå ut aleine seint på kvelden. 

Jeg hadde søkt om både avlastning og også fast plass på sykehjem allerede i oktober, etter at hun hadde hatt 7 dager på avlastningsplass på nettopp Spjelkavik Omsorgsheim. 

Jula 2024 var tung på mange måter, så jeg var helt utslitt etter juleferien både fysisk og mentalt etter omsorgen for henne, måking av enorme snømengder både her hjemme og hos henne for at Hjemmesykepleien skulle komme seg opp og gi henne medisin 2 g. i døgnet. 

Heldigvis så var Mathias og Edvard hjemme fra Oslo og hjalp meg.....

Det var utarmende, så når jeg ble aleine igjen, gikk jeg på en smell. 

Måtte bare komme meg bort, og Hjemmesykepleien skjønt hvordan jeg hadde det og ba meg reise med deres velsignelse. 

Både dagtilbud og hjemmesykepleien skrev sterke rapporter om mamma- og min vanskelige situasjon, og da ble det "tatt på alvor". 

Så på veg over Ørskogfjellet, mot Åndalsnes og restitusjon på Lillestrøm, blei jeg oppringt og fortalt at mamma hadde fått fast plass fra og med denne uken her, på Spjelkavikheimen!

Nei...da måtte jeg gråte litt "stille" av lettelse, mens jeg latet som jeg var veldig opptatt av utsikten.... Jeg var så utrolig tom innvendig og sliten. 

Og oppholdet hos Per og Romy ble som alltid så kjekt og innholdsrikt. 

Vi var på Rose-slottet en klar, fin og iskald lørdags formiddag. Og har du ikke vært på Rose-slottet og sett dei sterke bildene, skulpturene og lest historiene rundt bildene...ja, da må du passe på å få med deg det neste gang du er i Oslo. 

Ta trikken opp, bruk god tid, la deg berøre av det som skjedde under 2.verdenskrig, fantastisk dokumentert i bilder og skulpturer laget av dyktige Vebjørn Sand.

Roseslottet og kunstneren selv, Vebjørn Sand.

Vebjørn Sand ja....som jeg såg nesten hver dag på Majorstua da jeg var student og bodde der...for ca.100 år siden.

Da var han lærling hos Odd Nerdrum ...og dei 2...Nerdrum i fotsid kjortel mer som en Messias, og vakre, probre Vebjørn Sand, pent kledd...gående  ved siden av sin læremester, møtte jeg på min veg til eller fra T-banen, omtrent daglig.

Allerede da var jeg fasinert av den "Sand-karen".

Så når jeg da var på Rose-slottet nå, og kunstneren selv kom inn på kafeen der hvor vi satt og drakk kakao for å få varmen i oss igjen.... ja, da blei jeg helt satt ut....bergtatt...stum av beundring. 

Min bror, som er mye mer utadvent en meg, gikk bort til han, skrøt av utstillingen og spurte om å få ta en bilde av han !! Jada...svarte den kjekke og folkelige karen !! 

Det bildet fikk jeg overført på min mobil!! 

Åh....ja ..trenger vel ikke skrive noe mer om det! Lykke!

Lysfenomen  på Årnestangen pga kulde og snøkrystaller.

Søndagen var vi på luftetur i kulda på Årnestangen i Rælingen.

Og for en opplevelse. 

Snøkrystaller i lufta gav en "regnbue" av vakre farger i solskinnet og vi kjente kulda og krystallene "bite" i kinnene......men så utrolig vakker opplevelse. Har aldri sett noe slikt før.

Iskaldt, klart vær, fargespill på en knallblå himmel og en stor måne som lyste mot oss på rosa vinterhimmel.  

Øyeren, nesten igjenfrosset, men med ei lita, åpen råk i elva, ble som et "klokkespill" av lyder når dei små isflakene drev nedover i stor fart....så beroligende vinterlyd. 

Vi kom hjem med iskalde, røde kinn og litt snufsete nese, mens Bolt ...den heldige hunden, hadde rim i skjegget.

Vakkert vintervær.

Ja...så dagene blei så innholdsrike og fine....akkurat det jeg ønsket meg. 

Togturen hjem gikk greit og jeg fikk haik fra Åndalsnes og hjem med hyggelige venner fra Vika.

Jeg var klar for arbeidet dagen etter, med å få "flyttet" mamma og noen av hennes ting til Spjelkavikheimen.

I hyrten og styrten når hun var på dagtilbudet, fikk jeg samlet sammen klær, vasket/tørket/pakket de, flyttet litt møbler og ting...laget til rommet på sykehjemmet og ordnet med medisinen på tirsdagen før og etter jobb.

Mer ordning av div. på onsdagen ...så sendte dagtilbudet henne av gårde i taxi i 13-tida og Spjelkavikheimen tok imot henne. 

Jeg fikk beskjed om å holde meg unna...heller ikke ringe henne den neste halvannen uka. 

Ja...og der er vi nå. Men jeg holder meg oppdatert, og det virker som at hun roer seg ganske greit der.

Så nå er alarmen slått på i huset hennes, og jeg trenger ikke lenger bruke så mye tid der oppe før det skal ryddes når det nærmer seg sommer.  

Befriende ! Kan ikkje få sagt/skrevet hvor utrolig takknemlig jeg er for at hun nå ikke lenger er vårt ansvar.

 

Lite snø i fjella, heldigvis. Se vakre "Trollbittet".

I dag hadde jeg altså FRI på alle måter og jeg har faktisk vært på Verahornet.....ilag med Ann Cecilie, og vi kunne nesten gå på bar sti heile veien opp mot toppen.  

Utrolig kjekt.

Men broddane måtte på et lite stykke før vi kunne sette oss i le for den sterke vinden, og nyte te, niste og ei fantastisk utsikt "ut i verden", godt kledd heldigvis, fra topp til tå mot den skarpe lufta. 

Verahornet...dagens lunsjsted....perfekt liten tur.

Takknemlig for koselig turfølge, og aldri før har jeg kommet meg opp på Verahornet uten truger så tidlig på året! 

Magisk! 

Håper det blir lite snø fremover... e vil helst ha bare veier og turstier fremover, men....blir nok mange vintrer før våren får skikkelig tak. 

Men i ettermiddag såg e den vakre vinterhimmelen i røde toner ut mot sjøen fra verandaen....og e rakk å forevige den før kveldsmørket la seg rundt huset mitt.

Vi kan alle bruke dagene våre så godt som råd er, og finne oss ei luftlomme når vi treng det....trekke pusten....for  no vet vi at det går mot vår og "lengre" daga.. hvertfall ifølge kalenderen ! 

Synes jeg kan høre Knut si til meg: du må no bare gå deg en tur!! Det sa han alltid når han syntes jeg virket ekstra sliten. Da visste han jo at batteriene mine blei laddet opp, og jeg kom hjem igjen med et smil om munnen. Fornøyd!

Men...husk å si ofte til dei du er glad i, kor viktig dei er for deg.... for ingen kjenner dagen før sola går ned, sa alltid ho farmor...!

Dei dagane vi fikk i lag og som jeg gjemmer i hjertet mitt !

Dinna gode hånda som jeg savner hver dag....Knut`n min si !

Hva gjør man når den viktigste pilaren i livet ditt blir borte og en føler at livet raser sammen?

Hvorfor stopper ikke jorda å snurre, og hvordan kan jeg klare å leve videre når jeg egentlig ikke vil det? 

30. juli kl 10.22 fikk jeg den verste beskjeden jeg noen gang har fått, at Knut sitt hjerte hadde sluttet slå under en operasjon på St. Olav. 

Min Knut...mitt lys i livet, min store kjærlighet, min mann og far til våre kjære barn...han tøysekoppen som alltid hadde et smil på lur, med glimt i øyet og så mange morsomme kommentarer og påfunn, var gått ut av tida...... så alt for ung...bare 56 år.

Han sprø typen her var det vanskelig å få et ordentlig bilde av.

Først nå...nesten 4 måneder etterpå, orker jeg å prøve å sette ord på det. 

Om jeg klarer det vil nå vise seg, men jeg gjør et forsøk. Jeg føler jeg har en dårlig periode nå...sikkert naturlig, men tungt å hver dag klare å finne noe å glede seg over når dei mentale skyene er så svarte. 

Mulig at dette er litt terapi for meg sjøl......sette ord på tankene og kanskje få bearbeidet dei på et vis.

Jeg føler det nemlig som at jeg bærer på et tonn av bekymringer og vonde tanker, og alle vet at det er en tung bør for en gammel dame, med litt mindre sideflesk og styrke nå enn for noen måneder siden.

Det startet med at Knut var på jobbreise i Skien. Han ringte hjem og sa han var i så dårlig form....og jeg hørte på stemmen hans at han var bekymret og sliten. Han hadde masse feber og følte at han var full av influensa. Overtalte han til å se om han fikk en legetime på Legevakten i Skien.

Etter en konsultasjon på Legevakten, mente de han hadde bronkitt.

Jeg beordret han hjem, og han satte bilen på Gardermoen, kom hjem med fly med en påbegynt antibiotikakur i bagasjen.

Jeg hentet en pjask mann på flyplassen, skjelvende av feber og lite søvn.

Lang historie kort...ingen effekt av antibiotikakuren, ny time med fastlege og så innleggelse på Ålesund sykehus 3.juni.

Ny bredspektra antibiotika intravenøst ble startet etter at PET-skanning viste at han hadde gule stafylokokker i blodet. 

Jeg prøvde å holde motet oppe og var hos han så mye som jeg kunne. Knut var selv optimistisk, men etter hvert såg jeg hvordan det slet på han...redselen som han var en mester på å dekke over.

Vi hadde håpet heilt til siste slutt.💞 

Etter noen dager uten god effekt på medisinen, så ble det bestemt at han skulle flyttes til St.Olav hospital. 

De hadde mer ekspertise på området, og i og med at Knut var hjerteoperert i 2022, så ville de ha han opp dit.

Jeg reiste opp dagen etter med buss, det var aldri et alternativ å ikke være der hos han.

Det ble starten på et langt og intens sykeleie for Knut, som vi håpet skulle gjøre han frisk igjen. Godt at vi ikke visste hvordan det skulle gå, for vi snakket om at vi skulle ta oss en ny familietur når Knut ble frisk...kanskje til Gdansk igjen? 

Vi hadde drømmene om det, og dei gode minnene fra familieturen året før.

Åh...for nokken gode minner dinne turen gav oss.

Enda mer bredspektra antibiotika ble satt inn intravenøst 24 timer i døgnet, i tillegg gikk han igjennom en operasjon hvor legene renset opp så mye de kunne av gule stafylokokker som hadde satt seg rundt hovedåren til hjertet. 

Vi var optimistiske, men jeg var livredd...selv om jeg forsøkte å skjule det for Knut.

Det var som å være 24 t i døgnet i en følelsesmessig berg- og dalbane både for han og vi rundt han.

Man prøver å være sterk, men knekker sammen når man er aleine....og aleine var jeg jo på hotellrommet fra jeg gikk fra Knut om kvelden og til jeg gikk opp til han ca 09.30 dagen etter.

Jeg var en liten tur hjemme en helg i Ålesund for å se etter mamma som er sterkt rammet av Alzheimer og bor aleine i huset sitt, og da var Mathias i Trondheim med faren sin. Knut virket da stabil og fin når jeg reiste hjem.

Det ble dramatiske dager for Knut og Mathias, for Knut fikk en liten hjerneblødning etter operasjonen som gav han redusert balanse, og en syns-skade på venstre øye. I tillegg dannet det seg veske-ansamlinger i buk og lunger som måtte dreneres umiddelbart.

Så falt han om i dusjen og fikk hjertestans, men de fikk han i gang igjen etter få minutter.

Stakkars Mathias, han fikk mye å stå i....men klarte seg så bra, trygg, sterk og fornuftig som han er.

 

Så reiste jeg opp igjen...bare måtte opp til han. 

Det var så godt å være i lag de dagene, og sykepleierne lo så godt av oss, og sa at blodtrykket til Knut ble normalt med en gang jeg kom inn til han.

Beste Knut`n min..... vi har no hatt noen tørninger med helsa hans før, som vi hadde kommet oss gjennom. Vi var et godt team og ei støtte for hverandre gjennom livet, heldigvis.

Så ble Knut overflyttet til Ålesund igjen, og fikk satt inn "et rør" direkte inn til hjertet som førte antibiotika via en pumpe rett inn til der som han var angrepet av gule stafylokokker. 

Han fikk komme hjem og fikk hjelp av hjemmesykepleien til å skifte intravenøs medisin hver morgen.

Edvard monterte opp en stor seng til faren i ene delen av stua, og der sov han...og jeg lå stort sett på sofaen. 

Vi var nemlig redd for at han skulle falle i trappa om natta om han våknet og ville ned å se på tv. Han hadde jo litt dårlig balanse pga hjerneblødningen.

Vi trodde nå at det gikk rette veien...og til tross for at vi begge var slitne, så hadde vi så fine dager i lag.

Lykkeligst var jeg når vi kjørte turer på ettermiddag/kveld og han sovnet i bilen.....trygg og påpasset av meg......  Da kjørte jeg så langt som mulig, slik at han skulle få kvilt seg. Det var nemlig vanskelig for han å klare å sove om natta pga medisinpumpa, sikkert tunge tanker og i ei ukjent seng....og uten meg ved siden av han.

Vi blei aldri lei av å spille Ti-tusen !!

Men lykken varte ikke lenge, for CT viste lekkasje i aorta og det bar til St.Olav igjen med ambulansefly.. 

Knut måtte ligge hele døgnet og kun stå opp når han skulle på do. Jeg reiste selvfølgelig opp igjen, losjerte meg inn på Park Hotel og var hele dagene hos Knut. 

Vi hadde håpet - vi hadde hverandre og vi hadde så gode dager som mulig. Jeg villet ikke unnvært et sekund i lag med han....selv om jeg var psykisk sliten og forferdelig redd.

Det var tunge stunder på det lille hotellrommet om kveld/natt heilt aleine med tankene mine...for dei var ikke lette å bære eller bearbeide. 

Legene ville gjøre en ny operasjon på han for å renset opp rundt hjertet. De kunne ikke garantere resultatet, og informerte oss om det. 

Knut svarte da: "Nei...e skjønna jo det, for dere kan jo ikke trylle." Nei, hadde dei bare kunna det, så...

Dinna gode hånda som e savner slik å holde i...

Jeg var hos han til nærmere kl.20.30 siste kvelden, men da de skulle begynne å gjøre han klar for morgendagens operasjon, måtte jeg gå.  

Jeg gråt, og Knut sa at: du må ikkje være så bekymret...ditta skal gå bra!"  

Jeg klemte og nusset på han en siste gang, og gikk ut fra sykehuset mens tårene rant..

Jeg gikk bort til Nidarosdomen...satte meg på en stein uten for murene og hørte på utekonserten til Chris Holsten....men tankene var på det som skulle skje dagen etter.....det MÅTTE gå bra.

Snakket med Knut på telefonen litt før 23.00 da han ringte meg.....ønsket han lykke til, fortalte hvor glad jeg var i han og hvor mye jeg gledet meg til det hele var over og jeg kunne treffe han igjen. 

Han var da den samme tøysete og morsomme...men jeg skjønte jo at han også var engstelig. 

Godt ingen av oss visste......

Operasjonsdag, og Knut var første pasient....

....... og når de ringte meg fra sykehuset allerede kl.10.22...så visste jeg at han var død...

Han her....våres Knut....

Min Knut...min bestevenn...guttane sin kjære pappa, vår bauta var gått ut av tida....bare 56 år.

Jeg kom meg inn på sykehuset, tårene trillet og stegene var så tunge å gå, for jeg visste jo hva som ventet meg.

Etter en lang og så vond samtale med operasjons-legen og primærsykepleierne hans, så fikk jeg tatt farvel med Knut. 

Den tristeste timen i mitt liv....for der lå han så fredfull og vakker, men borte for alltid... min Knut, mitt lys i livet var sluknet. Hvordan kunne da livet mitt da gå videre uten han ..?

Så lukker seg ditt øye....💙

Så gikk jeg ut av St. Olav for siste gang...med Knut sine ting i en bag, gifteringen hans i halskjedet mitt, men uten den store og gode hånda å holde i...... aldri mer.

Sola skinte, helikopteret sto klar til "take-of " på plattformen, mens jeg gikk med verdens tyngste skritt bort mot en benk...langt unna bygningen og folka, for å ta de verste telefonsamtalene som jeg noen gang har tatt...selvfølgelig da først til guttane våres. 

Det var så meningsløst og grusomt å fortelle dei at faren deira, som dei elska over alt på jord, var død.

 

Mathias kom til Trondheim med fly på ettermiddagen og var ilag med meg på hotellet...passet på meg, delte sorgen med meg, tok meg med ut for å få spist litt og hjalp meg gjennom dagen...og natta, mens Edvard og Malene kjørte fra Oslo, kom til Trondheim om natta og hentet oss morgenen etter på hotellet.  

Edvard kjørte oss trygt hjem til Ålesund, til tross for all den store sorgen han også bar. Jeg beundret han sånn for å ha styrke til å klare det.

Men utenfor huset vårt knakk vi sammen alle 4, det var så meningsløst å gå inn i huset som vi visste Knut aldri kom tilbake til. 

Heldige meg så har slike gode og sterke barn og svigerbarn. Livet hadde ikke vært verd å leve uten dem.

Så ble det begravelse i Spjelkavik kirke.....i den samme kirke som vi ble gift 01.07.95. 

En grusomt tung dag, hvor vi og veldig mange andre tok farvel med Knut.

Det er noe som jeg ikke orker å skrive om....og hvor jeg tror jeg var som en zombi...gjorde det jeg måtte gjøre, eksisterte takket være all hjelp jeg fikk for å kunne fullføre den dagen...og " falt ned i grøfta" dagene etter............og sliter fortsatt med å karre meg opp derfra.

Har ryddet opp masse etter Knut, fått sånn noenlunde på plass det som måtte på plass takket være gutta våres, min storebror, familie og gode venner. 

Alle har vært så hjelpsomme og omsorgsfulle, men jeg er nok ikke så god på å ta imot hjelp...eller be om det. 

Jeg har også fått så mange fine hilsninger, gode klemmer, fine ord og masse omsorg fra fjern og nær, og det setter jeg sånn pris på. 

Skulle sikkert vært mye flinkere selv å ta kontakt, men savnet er så stort, sorgen over å ikke lenger være oss 2 er så tung å bære, og stillheten etter Knut så lammende. ...det tar så lang tid å komme seg på pluss-sida igjen har jeg skjønt.

Kanskje er nettene og det å alltid våkne opp aleine det tyngste...ingen som snorker, snakker i søvne, har spinnville drømmer og "hiver" meg ut av senga. Tenk at det går an å savne noe sånt, men det gjør jeg altså.

Så det fører til lite søvn, dårlig matlyst, alt for mange tanker og for mye tårer. 

Vet forresten noen om det finnes stoppekraner for tårekanaler å få kjøpt eller noe tetningslister, foringer o.l ? Jeg trenger nemlig det.

Eg og du......34 år i lag💕

Dagene har gått med til rydding, turer til fjells, litt besøk, koselig strikkekafe på Alnes en formiddag i uken og gode samtaler med snille og fine personer rundt meg. 

Så har jeg deltatt på en sorggruppe i regi av Spjelkavik Kirke, hvor vi alle har har det til felles at vi har mistet en kjær som vi har hatt i livet vårt. Trygt og godt rom for å dele tanker og bekymringer.

Har så mange som sier at jeg må bare si ifra om jeg vil gå en tur, ha besøk eller komme på besøk. 

Og dere skal vite at jeg setter sånn pris på det, men at energilageret mitt er ganske så tomt, så jeg har gått mye turer aleine for å "ladde" meg opp igjen. 

September 2023...en weekend i Oslo hvor vi var sammen med Mathias og Edvard.

Beste Ann Cecilie mi, har vært min ryggrad og gode støtte når jeg har følt meg som en zombie uten mål, mening og glede over livet. 

Det har vært noen dager som har vært malt svarte, men å komme seg på Garnes og også en fin høsttur til Skjåk, har vært- og er som en vitamininnsprøytning. Takker for at jeg har henne i livet mitt. En sann glede og trygghet...som e har skrevet før...mer en søster enn en venninne.

Vi fikk begge fylt opp batteriene våre på høstturen vår til Skjåk.

I tillegg så har jeg "rømt" litt ned til min storebror og svigerinne på Lillestrøm. Og jeg skriver "rømt", for når mitt hus blir for "stort" og tomt, tankene mine for mørke, og sorgen over Knut legger seg som en blykappe over skuldrene mine, så har jeg husrom, mat og omsorg i huset i Rælingen. 

Det har hjulpet meg enormt å kunne komme ned til dem. 

Og hunden Bolt (en gordonsetter) og jeg er bestevenner, så mens han får lufteturer og kjent på spennende lukter med meg på slep, så løser jeg problemer og tanker som setter seg litt fast i knollen. 

Vi 2 er begge fornøyde med lange og gode turer. 

Og dagene der nede har også vært "kulturelle" med Jørn Hoel-konsert, Kristina från Duvamåla-musical, Harry Potter in Consert på Oslo konserthus, Afternoon-tea, bursdagsfeiring, besøk til godeste Grethe mi og hennes Nils , kusinetreff med kaffilaffi og tur på Bilmessa i Lillestrøm ilag med min bror. 

Jeg har i mange år ønsket å gå dit, men Knut ville ikke, selv om vi var på Lillestrøm flere ganger år når messen var der.

Men det er 10 min å gå fra der min bror og svigerinne bor...så vi søskena tok turen. Drøye 3 timer brukte vi for å gå gjennom dei 5 hallene!! 

Så artig.....jada...jeg vet jeg er harry...men jeg driter i det. Sånn er jeg bare!

Fine stunder på Østlandet.

Og så har det vært godt med fine togturer til og fra for å nyte høstfarger, natur og lande litt. 

Jeg elsker å ta tog....ha lydbok på øret, strikketøy i fanget og deilig niste/te. 

Finnes nesten ikke bedre og mer avslappende måte å reise østover på. 

Sånne fine farger over alt....

Jeg har vært sykemeldt lenge, men begynte å jobbe 2 dager i uken nå. 

Det var kjekt å komme seg litt på jobb igjen. Det føles som en god og trygg arbeidsplass. 

Kjekke kollegaer og deltakere gjør dagene mine fine....og det er akkurat det jeg trenger nå.

Men jeg kjenner jo at i dag er jeg veldig følelsesmessig sliten. 

Jeg tar meg nok veldig sammen utenfor husets fire vegger, for så å bli mer som en tom potetsekk her hjemme, men det er nå greit det.

Kanskje kommer du nedom meg til sommeren
forkledd som en sommerfugl.
Jeg skal se etter deg!

Og her hjemme er det ingen som ser meg.... usminket, grimete av gråt og fortsatt i pysjen selv om klokka har rundet midt på dagen. Sånn må det bare bli en stund fremover kjenner jeg, for no i den mørkeste tida er det fortsatt ganske så mørkt på innsida av meg også. 

Jeg gruer meg til adventstida og jula uten Knut...og nyttårsaften.....den verste dagen i året!

Kommer nå meg ut da, i all slags vær.

Jaja....jeg får fortsatt være flink til å ta meg fine fjellturer i alt slags vær, og det er fantastisk deilig å komme seg ut...og helst opp for å se på verden.  Og jeg synes selv at jeg er ganske god til det, sjøl om forbedringspotensialet er STORT.

Livet stopper ikke opp...selv om jeg føler at det har det gjort for meg på mange områder nå... aleine, uten Knut som ordnet opp i alt som jeg ikkje kunne nokke om. Store sko å fylle...

Og hvorfor orker jeg å skrive dette nå?? Jo, for at dette er min digitale minnebok...som jeg skriver for min egen del og barna våre. 

Dette bildet sendte Knut meg en kveld fra sykehuset,
da jeg var kommet ned igjen på hotellet.
Takk Knut..du hadde troa på oss 2 fra første stund 
 sjøl om ikkje så mange andre hadde det..

Om noen har glede av å lese det, så er det selvfølgelig hyggelig....men........ja, sånn blei altså dette innlegget....tungt, men samtidig godt for meg å sette ord på hvordan livet mitt er akkurat nå.

Dritt, med andre ord....men det kommer seg nok ...på sikt.

Dei dagane......

Det er årets første vårmåned i 2024 ...det gledes!

 

Velkommen mars! Dagens turmål : Verahornet....den lille perla på Sjøholt!

Fredag var det 1.mars. ..og første offisielle vårdag i 2024. 

Denne datoen er magisk for meg, siden vinteren offisielt er over og vi går mot lysere og lengre dager. 

Forhåpentligvis kan vi forvente høyere dagtemperaturer og kanskje frostfrie netter snart, sjøl om vi vet at det kan bli mange kalde og kanskje snørike dager før mai er over ! 😔

17.mai med stillongs under bunads-stakken har e hatt før.   ALLTID BEREDT! Det ligger en ullstilongs nyvaska og klar til bruk, heilt frem til St.Hans!!!!  

Men, fattige er dei som ikkje drøymer, sies det ...og jeg drømmer om milde, fine vårdager!

Når e logga meg ut fra jobb 15.30 fredag, var jeg fast bestemt på at lørdagen skulle brukes til en fjelltur uansett vær og føreforhold. 

Fikk heldigvis tatt meg en liten prat med en kjekk kar som bor oppe i lia på Sjøholt og som daglig kjører noen av brukerne våre på til og fra jobb. 

 "Du....... korsen e det med snø på Verahornet ? Mykje eller?"

Nei, han meinte at det såg ut som det var mange bare partier. 

"Supert", sa jeg ! 

Der og da bestemte jeg meg for at "Verahornet" skulle bestiges uansett vær- og føreforhold på lørdag. 

Ja,..det er jo ikkje akkurat nokke Mount Everest vi snakker om, men absolutt den vakreste, lille fjelltoppen e vet om, kun 519 moh. 

OG FOR EI UTSIKT!!!

Liten innsats med oppoverbakker til en fantastisk gevinst når en kommer opp og ser seg rundt!

Jeg bare elsker det turmålet og har gått der i alle dei 4 årstidene, og i alt slags vær. 

Gode klær til ulikt vær, godt humør og en liten porsjon med stahet hjelper på når en skal nå et mål....og jeg har hørt at jeg er litt sta....men vet ikkje heilt om det stemmer.

Hasseltrærne ved parkeringsplassen hadde lange ranker..og det er et fint vårtegn for meg.

Lørdag 2/3-2024 ... været var supert, temperaturen perfekt...og himmelen lettskyet. Flaks er lov !

Jeg pakket litt niste, kledde meg i turklær,...ull både her og der, og snørte på meg høge tursko. Både monsterbrodder og truger blei lagt i bilen. Fikk ta valget om hva som skulle brukes når e kom meg inn på Sjøholt og fikk sett snømengden opp mot fjelltoppen.

Det såg ganske bart ut oppover når e stod på parkeringsplassen og speidet, så valget blei brodder....i sekken først, men etter 10 min tok e dei på. 

Snø med is-såle under er lettere å forsere med litt ekstra gripe-evne for ei gammel fjellgeit...dog ikkje ei beinskjør ei! 

Uten så mye som et lite vindpust, blei strikkagenseren raskt knytta rundt livet og den tynne ulltrøya var mer enn nok for å holde varmen i oppoverbakkane. 😁

Småfuglane fløy fra greit til grein i dei snaue bjørketrærne. Dei kvitra og sang og priset nok plussgradene like mykje som meg. Måtte det fine været vare lenge.

Var ikkje akkurat folkevandring opp til "Verahønnet". Møtte kun et par med en fin hund og dei var på veg ned igjen. 

Dermed hadde e fjellet for meg sjøl....LUXUS !

Åh...se på dinna utsikta!
Ekje det herlig å komme til et slikt utkikkspunkt?

Gode oppoverbakker...passe stigning.....akkurat slik som e lika, og etter ca. 1 time så var e jammen kommet meg til topps!

Måtte nyte utsikta "alle veger" sjøl om e har vært der mange ganga før. 

Storfjorden, Solnørdalen,  Akselvollen, Ytstetinden, Varguraksla, Sukkertoppen ....og resten av verden....min verden! 

Gikk innom den lille "grindhytta"og hilse på Kong Harald og Dronningen. Neide djupt og ønska Kongen god bedring og god flytur heim på sikt.  

Ut i frilufta igjen og fikk satt meg godt til rette med ryggen til den flotte varden, for å spise nista mi: te, yoghurt og ei appelsin....så nøt e utsikta, stillheta og den gode stunda.

Jeg er glad i Kongen vår og dette bildet er jeg og
neier for kvar gang jeg er på Verahornet.

Håpet jo at turen skulle tære litt på sideflesket, men siden e er nestformann i "Dei midjeløses forening", så kunne e vel tatt daglige turer i 3-4 måneder uten at nokken ville kommet på å kalt meg "skrinn" !!!

Ikkje at det er et mål, men.....

Turen var i alle fall bra for kondisen...sjøl om den heilt klart trenger oppgradering og det vil ta litt tid. Håpet om at høyere turmål kan nåes i sommerferien, krever trening. 

Får øve jevnt og trutt.

Åh for en solnedgang som e kunne nyte på veg hjem....

Lett gange ned mot bilen min igjen, og kunne jeg ikkje skimte ei stripe av en rosa og oransje solnedgang???? Jo....

Gikk til slutt gjennom den lille granskogen som alltid har is- og snøfri grunn å gå på, siden kronene på trærne er så tette at lite snø kommer ned på bakken. Fint er det der !

Vipps så var e med bilen min og turen nedover hadde jammen gått fort !

Joda...på vegen hjem kjørte jeg mot solnedgangen som bare blei vakrere og vakrere. 

Heldige meg...det blei en drømmedag på alle måter !! 

Måtte det bli mange slike daga frem mot sommeren, som gir minner som kan lagres i minnebanken og taes frem når sola har "snudd" igjen. 

Aleinetur gir rom for tankespinn og bearbeiding av opplevelser...nokke som av og til trengs. 

Så.. e takker for dagen som var så fin og som blei så god!

 

Mange kjekke aktiviteter dinne høsten, men no blir det litt roligere fremover....tror e !

Høsten har definitivt kommet! 

Regn, vind, ekstremvarsel, fiskebåter som går inn til kai og INFLUENSA!!

Dette er varsel om at vi nå har kommet til høsten på kalenderen.

Et lite snøfall so blei liggende på fjella sier tydelig fra at vi kan vente oss vinter når som helst ! 

Best å finne frem stillongsen !

Farger og regndråper hører høsten til !

Høst-stormer kan være spennende, for jeg liker mye vær.....men influensa...er noe dritt. 

Med rød nese, sår hals og et hode som mer føles som en stor bomullsfarm, så er det best å holde seg til sofaen og en Harry Potter-film som underholdning! Aldri feil det !

I slutten av oktober skal Mathias eldstemann og jeg se filmen " Halvblodsprinsen" (Potterfilm nr.6) på storskjerm i Oslo Konserthus, med Stockholm Concert Orchestra som spiller musikken ! 

Bursdagsgave som jeg setter så stor pris på og det skjønte odelsguten.

Høsten 2023 har virkelig vært innholdsrik og svært aktiv. Kan ikkje si travel for det har så negativ klang, for jeg har virkelig storkoset meg og skapt så mange nye minner til min minnebok. 

Weekend i august hos bestevenninna på Garnes, er mer som en liten ferietur uten at jeg trenger å reise så langt.

Kan du ikkje komme en tur? Ann Cecilie sendte meg en melding. Knut er jo borte i helgen og det er Anders og !

Jeg var ikkje vanskelig å be, akkurat. 

Heiv noe turklær, toalettsaker og selvfølgelig en badedrakt i bilen og satte kompassnålen mot Garnes på Søre. Tror bilen er så godt innkjørt den veien, at den KAN veien sjøl.

Utrolig hva vi to rekker på litt over 1 døgn. Jeg kom til et nydelig tapas-bord fredagskvelden.

I lag med Aina, Odin og Anette så blei det ei kjekk stund. Fine ungdommene som har så gode verdier. Ei kostbar og fin stund for ei "gammeltante". 💖

Lørdag og ikkje det beste været, men pyttsann! 

GARNESTUA opp var målet...i regn og skodde, men når vi kom på toppen så skinte det av og utsikta var formidabel. Vi tørka delvis opp, og da gikk vi like godt videre bort til Flåna ! 

Te + sjokolade gav fornyet energi. 

Lette steg ned igjen og glemt var sleipe motbakker og våte klær. 

"Korttidsminne-foreningen" fikk nye medlemmer.

Spreke damer på tur på Søre Sunnmøre.

Men tida vår er kostbar, og vi ville på flåtetur. 😀

Da snakker vi altså flåte med sofa, bord og påhenger!

Og hva er menyen midtfjords??? Jo, Gulrotkake og te !! Haha...damene som kan kunsten og nytte tida si.

Ikkje rart at vi nyter flåtelivet.

Men bading da? 

I det vi skulle hoppe i sjøen kom DET regnværet. Ikkje at det spilte så stor rolle for oss, men sofaputen på flåten måtte reddes ned i putekassa og vi var da klissvåte og litt kalde.

Det blei "full gass " tilbake til brygga. (jaja...det er ikkje nokke racerflåte, akkurat...så det tok litt tid! )

Men Ann Cecilie er sta, og vi MÅTTE bade, så da blei Djupvikvatnet redninga. 

Ja, det var FRISKT, og småørreten skvatt opp i sjokk.....heilt forståelig.  

Max utnytting av dagen! Me like!

Takk for no Garnes...har som alltid storkoset meg.

Jeg er så glad i høsten, fargane, den skarpe lufta og markens grøde.

Frostadtinden er et greit aleinemål, og en ettermiddag i midten av august bråbestemte jeg meg at jeg skulle en tur dit.

Håpet på fangst på litt multer. :)

Haha.....evig optimist, men tok det som en bonus om jeg fant noen,

Fagsten blei 8-9 bær ..gode vel og merke..... og fin tur da, og det blei nesten magisk skumringstime før jeg var hjemme. 

Apropos bær....Tok meg en lørdagstur til Illstigen ved Kaldhusætra, mens Knut var opptatt med politikken og den kommende valgkampen.

Store blåbær, blokkebær og krekling fristet veldig på turen opp mot Illstigvannet....så mye at turen ikkje blei så lang, men heller litt BREI ! Litt opp der, og litt ned der....alt etter hvor jeg speidet og fant dei beste bæra. 

Åh...e elska slike turer !

Avsluttet også den turen med et lite bad...og kan virkelig både anbefale ALT. 

I Autismeforeningen har jeg ei lita rolle som treffleder en kveld hver 3.dje uke, et verv som jeg har hatt i noen år etter at en forelder til en tidligere elev lurte på om jeg ville hjelpe til litt?

Er litt dårlig på å si nei, så.....

 I år fikk vi innvilget noen midler til en weekendtur for de som ønsket å bli med, med en liten egenandel. 

Vi blei en fin gjeng med kjente og ukjente medlemmer av Autismeforeningen, og målet var Geiranger på Union hotell den siste helg i august.

Noen hadde med seg pårørende, men dei fleste drog aleine.

Vi hadde egen buss med en super bussjåfør som fulgte oss heile helga, og et program som skulle passe for alle som ønsket å delta.

Vi hadde historisk ribb-tur i Geirangerfjorden med dyktige Bonseye. 

Siden jeg ikkje får spurt noen om tillatelse til å legge ut bilder av dei andre turdeltakerne, så blei det meg som blei stjerna av Geiranger ! :)

Opplegget fra Bonseye var supert tilrettelagt for oss og vi var så heldige med været.

1 t og 45 minutter med "omvisning" og historier om fjellgårdene sitt liv og virke, var ekstremt fengslende. 

Korsen overlevde dei der til alle årstider. 

Vi kjørte nært dei ulike fossane og fikk også sett dei skumle "øynene" i fjellsida...dei fulgte med oss.. ..nesten litt nifst. Men åh...kor kjekt det var.

Så var vi på Flydalsjuvet, og dei som ville gå til Westerås gård gjorde det, men mange ville tilbake til hotellet og bade. Forstår den da !

En videre tur til Storseterfossen stor på min ønskeliste, og det rakk vi faktisk. 

Fasinerende å gå BAK fossen. 

Nydelig mat og god service på Union, og søndagen var vi noen få som gikk på Fjordmuseet. 

Så flott laget...og en så mektig film til avslutning. Kan anbefales.

Gudbrandsjuvet og Kula Pizzeria i Valldalen blei ei fin avslutning på turen. 

Og alle var vi enige om at det hadde vært en super tur.

Nokken daga på jobb, så var det helg igjen og Tigerstaden ønsket meg velkommen med strålende sol første dagene i september. 

En show-billett som jeg fikk i julegave med Knut skulle løses inn !

 "3 for 1" med blant annet Pernille Sørensen var ikkje nokken høydare. 

Tidtrøyte, og fikk ikkje gangsperre i smilemusklene, akkurat.

Men hadde ellers en fin dag på Lekteren med gutta mine. 

Regninga blei høy....koster å nyte edle dråper på Aker Brygge. Absolutt verd det...vi tar det fra kontoen for kvalitetstid.

Tida fyker og dagene fylles, og endelig var Ann Cecilie og jeg var klar for vår obligatoriske langweekend til fjells i Rondane. 

Pga tull med hotell-reservasjonen i Rondane, så blei det heller hyttetur på leid hytte på Skjåk. 

Og det var absolutt ikkje nokke dårlig alternativ.

Middag var bestilt torsdagskvelden på Billingen Seterpensjonat.

 3-retters og vin smakte fortreffelig og til heilt ok pris. 

Vi gikk til-og fra...med hodelykt, og jeg var mest redd for å gå på en elg. 😕

Men ingen elg, kun rask gange og mykje latter. 

Fineste starten på helga for "fjellrypene".

Flora i Skjåk

Vi var så spent på høstfargene...var dei like fin som i Rondane? Fant vi noen fine blomster? Hva med lyngen da? 

Og der var bare så fine farger over alt. Fikk selvfølgelig foreviget noe av floraen der ! 

Dei små gleder i livet!!!

Det været, det turterrenget, dei fargane og dei spreke damene.

Klar for tur i nytt terreng fra Grotli Høgfjellshotell og mot Danskehytta. 

Nydelig terreng, fantastiske farger, sol og veldig smakfull niste. 

Ingenting er tilfeldig når man er på tur med kokken Ann Cecilie. 

Startet med nokken edle dråper for å slukke tørsten og så var det salt og søtt. Må nå kose seg litt ekstra på tur !

Fullt energilager igjen....men siden vi gikk i nytt terreng og også var redd for å mørkne ute, så snudde vi 45 min. unna Danskehytta. MEN vi såg ho, altså !

Bading er obligatorisk på tur med spreke Ann Cecilie. 

Vi hadde sett et fjellvann som fristet...og på tilbaketuren blei det svømmeturer i solskinn....

KALDT?  JAAAAA !! 

Men vi jumpet uti 4 ganger før vi gav oss.  

Ikkje nokken pingler akkurat. 

33 tusen skritt, mange håndfuller med blåbær, ei ørn på himmelen, og sikkert 100 bilder lagret på mobilen ......og vi var tilbake på hytta. 

Veldig fornøyde med dagen og turen !!

På verandaen satte vi fjellskoa til lufting ( en dyd av nødvendighet ! ), tøyet støle bein og nøt  et glass iskald "Humlepung". Ny bekjentskap for meg, men absolutt smakfullt. 

😆Haha...alt hadde vel smakt godt etter en så lang tur! 

Tapas til kvelds...og det blei ikkje nokken sein kveld på oss. 

Fjellets søvnstøv er effektivt....dessuten er det jo en dag i morra og med et nytt turmål ...eller 2 på ønskelista.

Ny dag og nye muligheter.

Litt sein turstart pga. masse skodde, men...Vuludalen, Vuludalsbue og Veslefjell virket innen rekkevidde.

Når vi omsider kom oss over tregrensen, så var det et imponerende flott terreng å gå i. 

Vakre vatn og ei stri elv...majestetiske fjell og farger som var klare og sterke både fra lyng, vatn og fjellsider. Sola varmet og antrekket var shorts og singlet !!! 

Kan ikkje annet enn å bli imponert av dinne naturen. 

Veslefjell, eller Raudeberg som det også kalles, er av bergarten Peridotitt og det ble fortalt oss at det er et olivinberg. 

Fjellets formasjon såg ut som det hørte til i en gammel westernfilm...ikkje at e har sett så mange av dem, men.......

Utsikta var overveldende, og vi skålte for livet med hver vår Smirnoff Ice, noe som er en tradisjon fra turane våre i Rondane! 

Men det er bare den ene flaska hver....så ingen fare for at vi skulle bomme på stien tilbake til hytta og gå oss vill !!!

Åh...kor heldige vi var som kunne få oppleve slik natur og komme oss på slike tura. 

LYKKA I LIVET !

Vel tilbake på hytta...tok vi litt mat og strakk litt på beina. 

Vi begge liker å få max ut av dagene på fjellet, så da Ann Cecilie foreslo at vi skulle gå Kulturstien ved Billingen tenkte jeg at:  joda...det kunne vi selvfølgelig.... 3 km...tja, det gikk vel greit.

Men vi angra litt når vi oppdaget at det var 1 km rett opp på en krøttersti, så litt bortover før vi skulle gå over elva/juvet ......på en stein som hadde kilt seg fast der engang i tidenes morgen..... og fungert som bro !!!!!! 

Ja, altså...fungerte og fungerte !!! 😨

Det var heilt grusomt å komme seg over der, og mens Ann Cecilie stor der og strakk hendene i været og jeg skulle ta bilder...ja, da fikk jeg heilt skjelven !! 

Ka i farsken....et feilsteg og  stryket ville knuse oss mot steinane ! 

Nei...ditta var ikkje nokke for meg!

Du må komme, sa Ann Cecilie uredd. Ditta fixa du!

..og der sto ho, som om ho stod på et stuegulv, mens e holdt på å miste kameraet i skrekken.....

Milde måne....beina var som bringebærgele, og jeg fikk den store skjelven. 

Nei..ditta var ikkje nokke for ei gammal kjerring med middels høydeskrekk!!!

Sleit skikkelig, men etter gode råd fra Ann Cecilie, så klarte e til slutt og åle meg opp på steinen og krabbe over !! 

Skulle vært filma.😰

Pingle? Nei !! Fornuftig ? Ja !!

Been there, done that !! Aldri mer! 🙈🙉🙊

Lykkelig og glad når vi klivret oss videre på "moreneknausen/fjellet" uten å skli i grusen ...mot elva !

Traumatiserende......

Jada...akkurat på slikt så blir e bare heilt satt ut !

Så blei det en god rast med te og sprøvafler....og fin utsikt, før vi kom oss ned til Billingen seterpensjonat og bilen vår igjen !

Tilbake på hytta blei det en svært så nødvendig dusj, litt mat, mye prating og fliring....og litt rødt i glasset....før vi måtte finne senga og svime av.  

Neste dag var det bare å rydde seg ut og laste opp i bilen. 

Farvel Skjåk...eller skal vi heller si på gjensyn!

Hjemturen var regnfull og vi hadde gledet oss til en kopp te på Gamlebutikken på Hjelle Hotell, men den var stengt.

Med masse gode minner til livets minnebok, glade og fornøyde, men med litt gangsperre, var vi tilbake i kvardagen. 

Helgen på Skjåk var perfekt og vi var enige om at det var et veldig godt alternativ til Rondane. 

😊😊

Så var det bare å være 3 dager på jobb, så reiste heile familien til Gdansk.

Høsten 2023 har hatt et stramt program og tur til Gdansk var bestilt for lenge siden av Knut.

Jeg skulle feires på forskudd siden jeg fyller 30-år for 2.gang i oktober.

Milde måne...jeg er ei gammal kjerring !! 

Best å trimme jevn og trutt, slik at e fortsatt kommer meg til fjells,

Så gutta, Malene, Knut og jeg skulle nyte en helg i Gdansk og i Sopot.

Se kor fint der er ! Ikkje rart folk reiser dit !

Og for en fantastisk by Gdansk er. 

Nydelig mat og drikke, masse vakker arkitektur og så hyggelige folk overalt. Jeg storkoset meg fra vi kom og til vi drog hjem i lag med den lille flokken min.

Knut fikk meg som vanlig til å flire....han fant vel på nokke tull !!

Vi har mye å lære av folkene og kulturen der: gatene var reine, ikkje et glasskår, boss eller en sneip. Servicen på spisestedene var super, og alle vi møtte var så hyggelige.

Dissa 2 her....så vel forlikte !💙💗

Det slår meg at det i Ålesund er både ruskete og skittent mange steder. 

Når jeg går over Rådhusplassen til og fra jobb, så ser den ut som et lappeteppe av sement og fliser om en annen. Ingenting er reparert ordentlig, kun klattet på med sement. Og knust glass, sneiper og boss finnes overalt. 

Gater graves opp i den beste turistsesongen og miljøgater er visst "in" i tida no. 

Ja, det vil nå vise seg om det vil fungere !!!

Kongens gate er full med parkerte biler, noe som trolig gagner verken turister eller de som driver virksomhet der.

Massasjestudioer popper opp over alt i byen, turistsjapper med turklær og suvenirer ligger på rekke og rad i Skansen, mens dei fleste av butikkene som var der enten har sluttet eller flyttet innover på Moa.

Og i sommer så har treplanker dominert bybildet ! Byrom som dei kalte det, og som kostet 6 millioner ! 

Ikkje akkurat mye å være kry av !!!

Mathias koset seg med sand mellom tærne.

Men Gdansk og Sopot imponerte. 

Sopot med sin vakre strand og koselige bysentrum var en glede å besøke.

Når jeg i tillegg fikk tatt meg et bad ...eller 2 i sjøen, mens dei andre nøt litt drikke på en strandbar, ja da var livet MAX.

Kunne ikkje la være å bade på dinna vakre stranda. 

Ingen steiner å slå tærne på, ingen tang og ingen maneter ! 

Luksus og ganske så kaldt...om e skal innrømme det !  !

Mange gode og smakfulle måltider blei nydt i Gdansk, men når vi siste kvelden bare skulle ha en liten matbit...og bestilte Bruchetta....åh....da var e solgt! De smakte himmelsk.

Grunn nok til å reise tilbake, spør du meg !

Ymse knips fra Gdansk og Sopot.

Så kjekt var det, at vi allerede har bestilt oss en ny tur til forsommeren 2024, 

da bare Knut og meg.

Men så begynte det omsider å roe seg litt med helgeturer, heldigvis !

Hadde mange turmål på ønskelista i høst, men ser at tida ikkje strekker til som vanlig. 

Fikk tatt meg en sopptur en ettermiddag og fant utrolig mye flott sopp. Kjekt, særlig når det er på tampen av sesongen.

Alltid kjekt å gå på ei lita jakt !!

Store eksemplarer både av traktkantareller og vanlige kantareller.

En dåp i familien kunne vi ikkje gå glipp av, så når lille Peder skulle døpes i Skøyen kirke, så tok vi med mamma og kjøpte tur/retur flybilletter til oss 3 som en søndagstur til Oslo.

Absolutt verd pengene.

Vi koset oss, og det var så hyggelig å treffe storfamilien igjen. Tida er for kostbar til ikkje å nytte slike anledninger.

På farta fra 06.30 til 23.30 merkes godt dagen derpå. 😵

Tror det må føles slik å være fyllesjuk....litt skjelven, tung i hodet og ønske om å sove en lang middagskvil på sofaen ! 

Sånn hadde e det i hvert fall !

Men no er det rolig ei stund. 

Nyter helgen i heimen med begge gutta hjemme.

Et ublidt møte med et sofabein satte meg litt ut av spill. Fargerik, hoven tå er ikkje å anbefale. Sportstape må nok til ei stund fremover.

Når jeg så topper det med en litt sint influensa og feber (PS ! Ikkje korona !) så blir det innehelg.

Jaja...aldri så galt. Får nå skrevet et mimreinnlegg på bloggen min! 

Blir ikkje så mykje tid til det lenger....skjønner ikkje det ! Rakk så mykje når ungene var små og jeg hadde tusen ting å gjøre !! 

Skylder på alderen!! 😉

Nyt dagene dine, og gjør nokke kjekt hver dag...om det så er bare å smile til en venn !