Nokken ord om dinne høsten 2025.

           

Blåskjæringen fikk nokken solstråla på seg og var mer som et julekort..

Snart er det 1.søndag i advent, og det regner og blåser ute....skikkelig Vestlandsvær...vel, egentlig slik som vi er vant til å ha det. 

Ikkje mye som minner om vinter, og innerst inne så er jeg vel glad for det. Det letter min hverdag å slippe å måke snø, koste bil, kjøre på glatte veger.....og sjøl om det er vakkert med stabilt vintervær, så er det ganske sjeldent at vi har det over lang tid her ute langs kysten.

Det er fint med snø, og alt virker mye lysere.....men jeg vil gjerne ha snø på fjellet og i skibakkene...så tåler jeg et lite snøfall langs husveggene mine, men alt med måte. Broddene er jo "mine 2 trofaste venner"  og med en gang det drysser nokke kvitt fra himmelen så leites dei frem,  for lårhalsbrudd og gammal kjerring er ingen god kombinasjon har e hørt! Så dei ligger lagret, lett tilgjengelig i en kommode-skuff  i gangen!!

Jaja, det er igjen adventstid, og for oss 3 i fam. Mo blir det vår siste jul i dette huset som vi har bodd i siden 1. april 1993.  Altså ...hele Mathias sitt liv...og også Edvard sitt, frem til no. 

Vi flyttet inn 01.04.93 og Mathias var født 09.04.93. Så selv om gutta har skapt sine hjem i Oslo, så er det nå her dei har har formet sine tradisjoner, knyttet vennskap i nærmiljøet...hatt  sin barne- og ungdomstid...og levd i sin base i lag med Knut og meg, helt til de flyttet østover. Jeg var glad i naturen her...fjella og Knut i Spjelkavika Idrettslag og Spjelkavikas Venner....og vi har hatt det fint i det røde, gamle huset vårt.   

Og Knut og jeg trodde vel aldri at vi skulle bli så glad i Spjelkavika, slik som vi ble. Jeg syntes jeg bodde i ødemarka, men se nå....det er jo nesten blitt det som har blitt sentrumet.....der folk møtes.  Ålesund er en fin by, men nesten som en spøkelsesby på mørkeste vinteren. Folk vil gå tørt og trygt, treffe venner, handle og spise uten å slåss med vær/vind paraplyer, takras og glatte fortau....og e skjønner dei godt. Det er jo "samme føret" året rundt inne på Moa......

Jaja...det er visst ei tid for alt, sies det.

Edvard fixa lys i fjor.

Og no er det snart jul..vår andre jul etter at "Lysmesteren" sitt lys sluknet. Jeg har jo alltid vært glad i å pynte til jul...og pyntingen startet 1.adventshelgen, da Knut tok med gutta på bytur...og jeg åpnet kasser, kamfertre-kisten, den gamle skipskisten fra slutten av 1800-tallet...og "slapp nissene  fri" og dei fant sine faste plasser slik at det blei julestemning i huset. 

Og dei siste åra etter at gutta var blitt voksne og flyttet hjemmefra, så gikk "Lysmester Knut" amok ute...og det blei lyslenker både på postkassestativ, veranda og på utestua.....ja, hvor enn han kunne feste noe. 

Åh...det var nå ei god tid når disse guttane våre var små.

I fjor kom Edvard hjem i adventstida og lyssatte ute, og jeg ordnet litt til inne. Det blei koselig det, men vi savnet jo stornissen sjøl...vår Knut som elsket å pynte opp ute.

 I år blir det vår siste jul i Liljedalveien 11, for jeg har kjøpt meg leilighet i Spjelkavika.

Der er det ikkje store plassen til mange nisseramper, slik som her. Så de får kose seg i år, og på nyåret adopterer jeg noen av de bort til gode hjem, men det blir med tungt hjerte....for alle mine nisser har en "historie" og er kjære for meg.

Nisseglede er juleglede for oss i Liljedalveien 11.

Vi har heldigvis nære og gode venner som også tenker på oss i høgtidene, så i år har vi blitt invitert til Edvard sin svigerfar Stig på julaften. 

Hva var livet uten gode venner....ja, det har jeg i hvert fall fått erfart etter at vår Knut døde. Det er godt å vite at noen bryr seg om oss...og spør om korsen e har det,  eller sender en tekstmelding...og spør om det går litt bedre. ... eller om e trenger hjelp til nokke!

Har  også verdens beste naboer rundt meg, som både stopper opp for å slå av en prat og gir meg gode klemmer. Heldig er jeg......

Ja, hvordan har jeg det, egentlig? 

Dagene går nå ..har samme arbeidsplass, går ofte på fjellet.. da gjerne for å spise litt middag medbrakt i mat-termosen min, som jeg fikk med mine kjære naboer: fam.Sunde etter at Knut døde. Verdens beste presang...som jeg flittig fyller med ymse mat og nyter på en fjellknaus et eller annet sted i "nogenlunde" nærhet. Og da smaker maten godt....i motsetning til når jeg sitter aleine ved kjøkkenbordet mitt.

Har venner som jeg av og til treffer, og så Ann Cecilie m fam. på Søre, og Knut sin fetter Christian m/fam som holder jevnlig kontakt. Ellers blir det litt sånn "på sparket" hva ettermiddagene blir brukt til....og det er helt greit....for det blir så tidlig mørkt no...så blir nå litt mer innetid en vanlig.

Kjeder meg sjeldent...og sitter jeg for lenge i sofaen blir jeg rastløs...og vær/føret bestemmer om det blir lang eller kort tur...tur til mamma eller tur til et annet mål. Søvn er fortsatt oppskrytt, så jeg får mye ut av døgnet.... og snart er det SOLSNUDAGEN, og det gleder jeg meg til.

Men jeg skal ikke klage....for dagene går....og jeg har helse til å forflytte meg både lokalt og rundt om i landet. 

Koser meg masse når jeg kan sette meg på toget og ta en tur til Østlandet. Noen dager i Lillestrøm, litt innom hovedstaden for et treff og en kaffilaffi....og kanskje rekke å møte litt slekt og venner!  Men timene går fort, avstandene er ganske store...og ofte er jeg så tom og sliten at jeg trenger litt rekreasjon...komme meg  vekk  fra jobb, hus, bekymringer og kvardager. Mitt eget rom hos min storebror og svigerinne er et godt sted å sove..... trygt!!!

Det skal ikke mange timene til i lag med mine nærmeste, før jeg har kommet på plussida igjen.

Det sto et skilt nede ved vegen at kun traktorer og 4-hjulinger fikk kjøre opp til sætra...og takk for den infoen, for vegen såg fin ut, men skrekk og gru kor bratt det var og ingen plass å snu.....nei, glad e brukte "Apostlenes hester". 

Fikk forresten gått meg en fin tur før snøen la seg på fjellet.  

Har mange ganger  vært på Rekdalshesten og da før jeg har nådd "hesten" sett ned mot en setervoll. Har tenkt at jeg må finne ut hvor veien til den setra går fra?

 Lørdag 8.november ...fortsatt snøfritt....smurte jeg ei god niste, brygget en termos med te...fikk på meg gode turklær og fjellsko, og satte kompassnåla mot sånn ca. Rekdalen.  Kjørte litt sånn i måfå...men i rett retning, og da såg jeg skiltet "Eikesætrevegen".  

Fikk parkert bilen, snøra skoa og startet på grusvegen oppover...og kjente fort at stillongsen måtte av og legges i sekken, for om temperaturen ute ikkje var så høg, så blei det hett nok  oppover bakkene på "innsida"! Det var en SEIG, LANG bakke...og jeg tuslet meg i jevnt tempo oppover.  

Tjukke-genseren måtte også av og knyttes rundt livet....  Skjønte at det var bratt, men det var ikkje før e hadde kommet meg heilt opp og snudd meg for å se på utsikta, at e såg kor høgt oppe e var og kor bratt stigninga var på vegen. Men smeis altså...kor fin utsikt e hadde mot flere av øyene mot nord....og heilt stille hav!! Luxus-vær i november.

Kom meg innover mot setra og fant meg ei sætertrapp å kvile på og nøt nista mi. Havregrynsuppe, eple, te og en sjokoladebit gjorde susen og for ikkje å mørkne ute, så måtte e starte på nedover-turen igjen ganske umiddelbart etter måltidet. Men ei fin sæter, som e vil gå opp til når det våres  igjen.

Frisk og iskaldt vann fra en sildrende bekk blei fylt i drikkeflaska, og turen ned igjen gikk både fort og greit. Måtte stoppe ganske ofte bare for å nyte dinna vakre utsikta...fjell, sjø, båter, øyer.... mer som en gavepakke! Vi er heldige som bor i en så vakker del av landet vårt. 

Koser meg på tur sjøl om e går aleine! Sender koordinater til gutta slik at dei vet hvor dei skal finne meg om e skader meg eller "tar kvelden". Meldeplikt når jeg er tilbake i bilen igjen !!!

Jaja. 1.mars 2026, overtar jeg en leilighet i Spjelkavika som kun er 75 kvadrat, alt på et plan, garasjeanlegg med vaskehall for bil, vaktmestertjeneste og med utsikt mot mitt kjære Emblemsfjell. 

Ja, her skal e bo......

Det blir sikkert et bra sted å bo, men å gå fra et 3.etg hus til en liten leilighet blir en stor overgang. Mye som må kastes, ryddes , sendes til gjenbruk.......huff.....det blir en rar prosess. Guttene sitt barndomshjem...Knut og mi sin felles-ramme....epletreet mitt som jeg plantet uken etter at Edvard var født i august 1996.....våre gode naboer....ja, det blir underlig. 

Men samtidig så er jeg jo fullstendig klar over at dette huset er alt for stort for 1 person, og krever mye vedlikehold. Og hagearbeid er jeg ikke glad i...heller ikke snømåking, så.......det er en tid for alt, sies det. Så dette blir siste jula her....vi skal nyte den...og skape enda flere gode minner. 

Blir i hvert fall lettere å pakke bilen, låse døra og dra på turer nedover eller nordover...uten å bekymre meg for hage og hus. Gleder meg til at e har kommet meg så lang.

I dag blir det nok en innedag ...kanskje med en rask kveldstur for å se på ørretene i elva når det har blitt mørkt. Må nå lufte meg litt, men det må lette litt ditte ruskeværet, ellers må e gå ut i dykkerdrakt!!

I morgen er det mamma-dag. Nå er mamma i så dårlig form...har veldig dårlig balanse, så jeg tør ikke lenger ta henne med ut på kafe. Men det blir en kjøretur, og kanskje en softis på Stuen. Man må nytte tida i lag, selv om mamma er så pjask som hun er!

En sein ettermiddag etter en slitsom arbeidsdag, satt vi ute i gangen og jeg leste høyt fra juleheftet: Jul på Sunnmøre. Da koset mamma seg, og jeg synes at det var ei god stund ilag..vi må ta vare på slike stunder....

Ønsker kjente og kjære ei god adventstid. 

Ta var på stunda og hverandre....skap gode minner....for tida ho går og kommer ikkje tilbake...